Oppgraderingen

Av alle de tingene som er viktige for meg, er det kanskje en av dem som gjerne sørger for at jeg både ses på som tverr og noen ganger også (av alle ting) anti-feministisk. Og det er følgende: Jeg kan ikke fordra det når andre prøver å velge for meg.

Jeg er datter fra en familie der man nesten ikke nøyet seg med likestilling. Kvinner var ikke bare likestilt, de var det sterke kjønn. Ok, så var det kanskje ikke slik det var ment, men rent faktisk så besto mine rollemodeller av sterke kvinner som klarte seg uavhengig av menn. Min bestefar var den som pushet på for at min mor skulle ta en høyere utdanning da mange mente det var dumt å fortsette skolen nå som hun var gift med prestesønnen og ventet barn.

Før min mor tok til vett av ren utmattelse, ble jeg også oppdratt etter prinsipper om fri barneoppdragelse. Men valgene mine betød noe også da. Jeg var ungen som ankom barnehagen i pysj og lakksko da det var bikkjekaldt ute. En gang. Siden var det mitt eget valg å kle meg ordentlig og ikke lenger noe jeg og moren min diskuterte. Jeg var også ungen som innimellom fikk viljen min dersom jeg argumenterte godt nok for det jeg ville. God argumentasjon ble fremelsket.

Jeg er altså en person som ikke liker det når folk vil prøve å bestemme for meg. Faktisk hender det også at jeg får litt spader av folk som “bare” prøver å påvirke mitt og andres valg også. Jeg synes at folk som tillegger hjemmeværende mødre negative egenskaper ikke er det spor bedre enn de som kaller yrkesaktive kvinner for ukvinnelige. Begge deler er utidig. I et av tilfellene kan man snakke om hykleri også. Om man virkelig mener at kvinner skal være voksne og bestemme over egne liv, så må man også godta at de velger noe annet enn det man selv vil de skal. Man trenger ikke å synes at valgene er de beste, men hersketeknikker, latterliggjøring og personkarakteristikker blir for dumt. Da er man ikke for kvinners rett til selv å velge. Da vil man bare være enda en som bestemmer over andre kvinner. Og jeg liker altså ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre og hva jeg skal velge, verken med forbud eller hersketeknikker. Ja, jeg ser at det grenser til særhet, men min valgfrihet er altså umåtelig viktig for meg og jeg har liten tiltro til folk som sier de støtter den samtidig som de prøver å styre den.

Som sagt; jeg er en steil type.

Min mor var/er riktignok også veldig opptatt av dette. Jeg har fått bestemme mange ting som i det store og hele var bagateller. Men, moren min er jo en mor og de klarer som kjent ikke alltid å la være å blande seg. Siden min mor kjente meg og steilheten min godt, prøvde hun andre ting i stedet da jeg var tenåring. Hun rottet seg sammen med intetanende kjærester. “Ikke sant du også synes at Lin burde…?” Gjerne etterfulgt av lure ting som utdanning.

I perioden rett etter at min lillesøster hadde kommet hjem og fortalt at hun var gravid, hadde også prevensjon en tendens til å bli tema i sånne samtaler. Ikke for det at prevensjon var tabu før for det var det slett ikke, men nå opplevde jeg faktisk ved et tilfelle at min mor og en kjæreste satt der og diskuterte prevensjon sammen. Min prevensjon.

Uansett; kjæresteemnene sa seg som regel enige uansett hva min mor tok opp. De ville jo selvsagt være på godfot med en potensiell svigermor. Så da hun f.eks. sa “Ikke sant du også synes at Lin burde fortsette på skolen istedet for å dra på turné med et omreisende tivoli?” så var de selvsagt enige som bare det. Hun visste hvem sine meninger som betyr noe når du er tenåring. Hun var tydelig på sine synspunkt, men visste også å alliere seg med innflytelsesrike personer i livet mitt. Som kjærester, venner osv.

Men så er det altså dette med at jeg ikke liker det når noen prøver å styre mine valg, da. Og etterhvert som jeg jo tross alt ble mer fornuftig og valgene sto mellom forskjellige typer utdanning istedet for utdanning eller ikke utdanning, så tålte jeg enda mindre forsøk på overstyring. Kjæresteemner satt der og smisket for min mor, mens det i all hemmelighet ble en slags test for meg. En test alle kjæresteemner strøk på uten å vite det. Faktisk var de ganske så fornøyd over å ha kommet på godfot med moren min. Hun har det med å bli godt likt av ungdommer og da vil de også ofte prøve å gjøre inntrykk på henne.

Slik var det også den første gangen jeg tok med mannen hjem. Min mor hadde en eller annen idé om noe lurt jeg burde gjøre med livet mitt og satte i gang.

“Ikke sant du også synes at Lin skal…?”

“Nei”, sa mannen rolig.

Både jeg og min mor stoppet litt opp. Hun litt målløs. Jeg med interesse.

Noe sier meg at min mor trodde han måtte ha hørt feil eller misforstått, for hun gjentok spørsmålet.

“Men du synes vel det er best at Lin…?”

“Nei”, sa mannen like rolig. Før han fortsatte: “Jeg synes at Lin skal gjøre akkurat som hun selv vil, jeg.”

Han scoret sannsynligvis ikke noe særlig poeng hos moren min den dagen. I mine øyne, derimot, ble han oppgradert.

Det var nemlig den første gangen jeg tenkte på ham som en jeg muligens kunne tenke meg å dele resten av livet mitt med.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Nydelig :-) Jeg fikk frysninger på ryggen da jeg leste det siste avsnittet. Så sterkt og flott!!

Ja, jeg synes i grunnen han var veldig fin akkurat da. Og at han hadde skjønt noe viktig. :)

For en fin historie! :rørt:

mjolkerister’s last blog post..Verdighet, og mangel på sådan

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)