Medias ansvar

I nettaviser og ellers i media, kan man få med seg mange viktige og gode nyheter.  For eksempel får man vite at en NTNU-forsker skal starte et millionprosjekt og at det er Alzheimer det skal forskes på. Flotte greier. Eller man kan lese om et nytt forsøksprosjekt i Oslo, der nybakte mødre skal få anledning til å dra hjem raskere etter fødsel og motta barselomsorg hjemme, med besøk av jordmor 1-2 ganger i døgnet. Spennende!

Men så er det altså en sak til. Nemlig denne, der det avdekkes at negative forskningsresultater om antidepressiva ikke blir publisert i like stor grad som de positive. Jeg mener ikke at man skal tie sånne funn ihjel. Men etter å ha jobbet innen psykiatrien og sett hvordan slike og lignende avisoppslag påvirker de som kanskje trenger hjelp mest, så synes jeg det er skremmende å lese hvordan dette formuleres i media.

Da blir jeg på den ene siden veldig glad når fagfolk tar bladet fra munnen og nyanserer bildet, slik som overlege og stipendiat Signe Dørheim Ho-Yen gjør i sitt innlegg “Vær varsom med overskriftene“. Og på den annen side, så lurer jeg på hvorfor ikke media selv viser litt ansvar for å i det minste stå for en korrekt fremstilling.

Som Signe Dørheim Ho-Yen skriver i sitt innlegg, så har man tidligere sett hvordan mediaoppslag om farlige p-piller gir økte aborttall, til tross for at p-piller er en mindre påkjenning for kroppen enn abort. Tenker mediene på hvordan oppslagene kan slå ut når vi snakker om antidepressiva? Føler de ikke engang et bittelite ansvar for å i det minste fremstille saken korrekt?

Bør de føle et visst ansvar?

Hva synes du?


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Jeg synes media bør føle et visst ansvar, men det skjer nok ikke. Det blir jo som med måten lommemannen-saken har blitt håndtert - brudd på vær-varsom-plakaten.

emelie’s last blog post..Flyttemelding 2

Ja, jeg synes absolutt vi bør føle et ansvar. Jeg har jobbet litt med helsesaker selv, og jeg er livredd for å fremstille slike saker feilaktig eller unyansert.

Utfordringen ligger ofte i at store mengder komplisert informasjon skal gjøres tilgjengelig for “folk flest” i form og språk, og da kan det vel hende at man snubler litt. Og til slutt kommer titlene inn, og de blir ofte til helt andre steder.

Sånn sett er det greiere å jobbe for fagpresse enn for tabloidene.

Hanne’s last blog post..Luft, kjærlighet og gode råd

Du er nok inne på noe der, ja.

Det er vel heller dr. Ho-Yen som burde være mer varsom med å skrive resepter på disse medisinene nå som det er blitt kjent hvordan de er blitt godkjent…

At leger som skriver ut resepter skal være varsamme gjelder vel uansett.

Det gjør det vel ikke mindre ugreit dersom medias tabloidisering skaper farlige situasjoner?

Det er godt at media setter søkelys på uriktige saker som skjer i legemiddelindustrien, men å sette et slikt negativt søkelys på medisiner med så et alvorlig omfang som dette, er ikke forsvarlig (j .rf Magasinet Dagladets artikkel).
Greit at legemiddelindustrien er en spekulativ bransje, men disse medisinene har hjulpet flere enn de har skadet. Det vil alltid være folk som ikke tåler enkelte medisiner og disse medsinene fungerer veldig individuelt. Jeg har selv prøvd fire varienter, så jeg vet hvilke som fungerer og hvilke som har mest bivirkninger, for MITT vedkommende. Det behøver ikke oppleves slik av en annen pasient. Det som er sårende med slike artikler, og det er nesten utelukkende resultatet av de også, er at man stigmatiserer en hel gruppe pasienter og medisintype og lar hetti og pletti uttale seg i øst og vest om begreper og problemstillinger som de ikke aner noe om. Begrepet “lykkepille” bidrar heller ikke til en seriøs debatt rundt diskusjonen.

Det er viktige poeng du påpeker, Jarle.

Da jeg hadde min praksisperiode i psykiatrien under sykepleierutdanningen husker jeg at noe av det som var tema på veiledningsmøter var denne forbløffelsen over hvor vanlige og forskjellige folkene i pasientgruppen faktisk er. I motsetningen til inntrykket man får i media.

Og dette var altså på en lukket, akuttpsykiatrisk avdeling. Mange psykisk syke kommer aldri dit.

Etter å også ha jobbet innen psykiatrien står jeg i grunnen igjen med en følelse av ydmykhet. Jeg har truffet så mange mennesker som har imponert meg. Og jeg har sett at psykisk sykdom kan ramme de fleste.

Når jeg da ser medias fremstilling i saker som dette er det ofte ugjenkjennelig.

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)