Madrassen

Musikken var nådeløst påtrengende der den gjennomboret lokalet og alle i det. Dunket gjennom marg og ben.

Hun beveget seg som et rovdyr i folkehavet. Flekket tenner i et forførende glis til alle mulige kandidater. Du eier dette stedet. Du eier alle her. De kan ikke ta deg. Hun gjentok mantraet for seg selv bak en maske av utilgjengelighet og kontroll.

De snakket om henne, som vanlig. Hun hadde hørt det der hun satt i sin trange bås på toalettet mens jentene sto foran speilet utenfor. Leende, fordømmende drittjenter. De kalte henne “madrass” og “felleshøl”. Hun satt der og lyttet. Hun hadde gjemt seg der da frykten var på vei til å bli et problem. Hun var der for å kvinne seg opp. Og så kom de altså inn. I flokk. Pratet, lo og sladret. En av dem ville sladre litt om det hun hadde på seg i dag. Dermed var det i gang. Hun, som hadde vært nesten usynlig før, hadde nå blitt et samtaleemne man underholdt seg med. Men “før” var ødelagt for bestandig og ville aldri, aldri komme tilbake. Dette var nå. Den harde virkeligheten som het nå. En helt ny verden. Et helt nytt liv. Helt andre krav.

Noen få timer hadde snudd hele verden på hodet. Gråten. Maktesløsheten. Holdt fast. Smerten. Flukten. Halvveis påkledd og med ham etter seg. Han var ikke ferdig med henne. Hun hadde nesten gitt opp der hun lå under ham og lukket øynene. Kanskje var det derfor han ble så overrumplet av henne at hun kom seg løs. Heisdøren som lukket seg så uendelig sakte der hun trykket seg mot veggen og holdt pusten mens hjertet hamret i ørene hennes. Og skrittene hans som kom nærmere mens heisdøren lukket seg i slow motion. Lyden av hvordan han løp ned trappene mens heisen langsomt førte henne nedover. Flukten til en telefonkiosk som stinket urin og gamle sigarettsneiper. Og den ødelagte telefonen. De lammende sekundene da hun snudde seg for å løpe ut og så ham stå der utenfor. Ventende på henne. Krefter hun ikke ante at hun hadde da hun hev seg mot døren slik at han ramlet overende og hun fikk et forsprang. Følelsen da hun ringte på døren til noen hun kjente og lettelsen da døren ble åpnet. Daten fra helvete var over.

Og ingenting var som før.

Hun ble Marte Mørkeredd. Liggende med alle lysene på, musikk på repeat hele natten og alltid med ansiktet mot den låste døren. Klar til flukt om noen kom og ville ta henne. Hver natt lå hun sånn. Skulk, kalte de det på skolen. Når hun ikke klarte å dra. Når hun hadde sovnet av utmattelse på morgenkvisten og følte seg syk av søvnløshet da vekkerklokken ringte.

Hun ville ikke være redd i denne nye virkeligheten der rovdyrene ventet i mørket. Og det var da et barndomsminne nådde henne. Mormor og de åtte ungene. Marte mørkeredd som løp ut i mørket til hun ikke var mørkeredd lenger. Hun skulle gjøre det samme. Hun skulle bli den som jaktet. Den som tok. Ikke den som ble tatt.

Den første gangen hadde hun besvimt. For første gang i sitt liv, hadde hun rett og slett besvimt. Men hun hadde insistert på at de fortsatte mens Marte Mørkeredd skalv som et aspeløv et sted der langt inne i henne. Han var full, kåt og takknemlig. Og etterpå, når Marte Mørkeredd hadde sluttet å jamre, hadde hun oppdaget en ny trygghet. Det som kunne ha vært tatt, var gitt. Han sov ved siden av henne. Tungt. Hun var trygg. Han var desarmert. Og alle visste at hun var opptatt for natten. Ingen kunne ta henne nå.

Hun prostituerte seg mange ganger etter dette. Trygghet mot sex. Kundene var uvitende om byttehandelen. Hun hadde kontrollen. Hun skulle passe på Marte Mørkeredd helt til hun hadde vært ute i natten så mye at hun ikke var mørkeredd mer.

Nå var hun på jakt igjen. I de andres øyne var hun et rovdyr. Madrassen. Felleshølet. Ingen så Marte Mørkeredd. Hun var en hemmelighet. Og noen ganger, når hun presset seg frem, måtte man bare gjemme seg. Som her på toalettet. Stille og uten å røre en muskel. Mens drittjentene sladret om henne utenfor.

Drittjentene gikk til slutt ut. Hun ble igjen en stund i stillheten som bare ble avbrutt av et og annet stille dobesøk fra noen som kom, tisset, vasket hender, sjekket sminke og gikk. Alene.

Til slutt var hun klar.

Klar for å forføre. Pågående. “Horete”, som de sa. På jakt i den vonde nye virkeligheten. Glemme savnet etter den gamle. Marte Mørkeredd gjemte seg et sted der inne i henne. Livredd. Men hun skulle passe på henne. Gjøre det som hun fryktet aller mest mens Marte Mørkeredd prøvde å ikke være tilstede.

Og så skulle hun gi henne tryggheten.

Related Posts with Thumbnails
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Åh.

Hanne’s last blog post..Sykdom var bedre før

Au! :-/

Wow. Dette kunne vært innledningskapitlet i en skummel kriminalroman og hevn og mørke forbrytelser.

Oda’s last blog post..Lamper galakser (Jan Christensen)

Du sier noe. ;)

Oj!
Undre, beklager så mye. Jeg fant deg nettopp i spamfilteret.

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)