Lampe-beskjed
Jeg er en av de menneskene som er avhengig av å lese på sengen. Da jeg var liten og ikke kunne lese selv, var det som tidligere nevnt min stakkars mor som måtte lese for meg. Og lese. Og lese.
Nå kan jeg lese selv og kan derfor selv virkelig dyrke min lesepåsengen-avhengighet. Noe mannen ikke er en like stor fan av bestandig. Han forstår det rett og slett ikke. Han er av den irriterende typen, som sovner så fort hodet treffer puta.
Jeg, derimot, har mye å styre med inni hodet mitt før hjernen er mettet og aksepterer litt søvn. Viktige ting å tenke på. Gjerne 3-4 blogginnlegg som godgjør seg i hodet. (Hvor de er dagen derpå, aner jeg virkelig ikke.) Og ofte begynnelsen på en histore. En novelle. Eller noe.
Men mannen, han verken forstår eller liker det. Han irriterer seg noen ganger over denne avhengigheten. Særlig når det faktisk er sent og vi skal tidlig opp. Han klager og jeg forsvarer avhengigheten min med nebb og klør. Lesing på senga er en av livets store gleder. Han skjønner det bare ikke.
Et av mine viktigste kveldsritualer er altså å få lest. De gangene jeg ikke gjør det, føler jeg meg snytt. Her om natten var det en slik kveld. Jeg var stuptrøtt og skulle bare lese et par linjer før jeg sovnet. Først da jeg lå med de iskalde føttene mine under den varme dynen, oppdaget jeg det. Lampen var borte. En av ungene hadde lånt den. Så jeg droppet det. Følte meg snytt som bare det, men droppet det. Og dagen etter klaget jeg litt over det før jeg glemte hele greia.
Jeg kom ikke på det før sent neste kveld. Mannen hadde lagt seg før meg, jeg hadde pusset tenner og tasset barbeint rundt på det iskalde gulvet og slukket lys mens jeg kikket inn til ungene. Og så kom jeg altså på det. Lyset mitt. Fader heller. Jeg kunne jo ikke begynne å lete etter lampen på rommene til ungene heller. Oppgitt gikk jeg i retning av mannen og mitt sitt rom. Og det var da jeg så det.
Mannen sov tungt. Og ved min side av sengen sto lampen. Han hadde funnet lampen, krabbet under sengen på det iskalde gulvet for å sette i kontakten og skrudd på lyset slik at det var klart til jeg kom og la meg. Selv om han ikke skjønner vitsen med å lese på sengen.
Jeg er ikke gift med en mann som strør om seg med svulstige ord og kjærlighetserklæringer. Jeg vet ikke om jeg ville ha likt så mye av det heller. Antageligvis ville de ha utløst mer latter enn hjertebank, for å være ærlig. Jeg får “lampe-beskjeder”, jeg. Små, ordløse beskjeder i hverdagen min som sier mer enn det meste.
De er de fineste beskjedene jeg vet om.
Innlegg som kanskje ligner:
- Å legge seg på sofaen i protest
- På tide å oute hvordan mannen egentlig er i senga
- Nyttårsforsetter + PMS = USANT!
- Nattlig kvalitetssamvær
- I utakt
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Å. Denne posten ble jeg glad av. Og det var en fin blogg det her:)
Det er sånne småting som virkelig viser godheten og omtenksomheten i en person. Søte kort kan på en måte alle klare å skrive, selv om det selvfølgelig er fint det og.
[...] år med latter og tårer. Lampe-beskjeder, sofaprotester og guacamolesinne. Jeg kan ikke tenke meg noen andre jeg vil le med. Jeg kan i [...]
Snilleste mannen!
Det er nesten så du bør legge deg en halvtime før for å lese, så kan du skru av lampen når han kommer for å sove