Jeg - en Idolreject

Idol

I flere sesonger nå har jeg fått med meg, i alle fall delvis, Idol på tv2. Og jeg har huffet, humret og grøsset av alle de som virkelig ikke kan synge, men som på et eller annet vis har fått det for seg at Idol er tingen for dem. Jeg må innrømme at jeg liker den siste delen av Idolsesongen best. Når det dreier seg mer om talent enn utdriting. Men uansett; jeg har da sittet klar i sofaen med pute som må foran ansiktet når det rett og slett blir for flaut å se på.

Og jeg har selvsagt tenkt litt på disse som kommer inn som verdensherskere og tusler lutrygget ut igjen etter en nådeløs tilbakemeldingsrunde av dommerne. Noen griner. Noen sverger på at de skal komme tilbake og ta oss alle med storm. Og noen synes det er på sin plass å fornærme det jævla inkompetente dommerpanelet på det groveste. For hva vet vel de? “Mamma sier at jeg synger som en engel, for helvete!” sier de før de viser finger’n til kameraet, tramper ut og smeller igjen døra så jeg kan vedde for at vinduene klirrer. Fader heller, jeg må sjekke at ikke mine vinduer klirrer noen ganger.

I dag gikk det opp for meg at jeg er mer lik dem enn jeg hadde trodd. Noe som både var pinlig, men heldigvis også godt å vite før jeg tok den helt ut.

Jeg liker å skrive. Jeg har alltid skrevet. Jeg får ikke sove om kvelden fordi jeg ikke kan slutte å skrive. I hodet mitt. Jeg elsker å skrive. Og jeg hater det. Men jeg trenger det.

Og siden jeg da altså faktisk skriver litt, så hender det at folk som blir bekymret for hva jeg driver med når jeg sitter oppe til langt på natt må få se litt av det jeg har skrevet før de konkluderer med at det er internettporno eller noe annet lugubert jeg driver med. Som blogging.

Hva moren min fryktet jeg drev med dengang det bare var meg, kladdeboken og en blyant, aner jeg ikke.

Så det hender jeg viser det jeg har skrevet. Og her er mitt største “problem”. Rosen. Eller kanskje det er egoet mitt. Jeg har det jo med å ta av som en logrende valp for litt ros. Jeg har folk rundt meg som mener dette er bladstoff og en mor som med stjerner i øynene ser ut til å forestille seg at jeg er den nye Sigrid Undset, selv om jeg egentlig ikke har en tålmodighet eller fantasi som strekker seg lenger enn et middels langt blogginnlegg. “Du er i slekt med Bjørnson, vet du”. Sier moren min med et lurt smil. Jaha. Og hvem er ikke det i grunnen? Mannen var jo rundbrenner så det holdt.

Uansett; Jeg er en typisk Idol-deltaker og jeg visste det ikke selv. Og det var i grunnen en litt rar følelse. For jeg trodde virkelig ikke det. Jeg hadde fått tilbakemeldinger om at “Dette bør du sende til noen” og jeg hadde forsikret meg om at “noen” ikke var bunnen av søppelsjakta i blokka vår. Så jeg tenkte at “det skader jo ikke å prøve”.

Ja, jeg var blakk. Jeg sender ikke fra meg ting så lett. Det jeg skriver blir babyene mine og jeg vil egentlig bare ha de der for å flikke på til evig tid. Det kan være et problem når det kommer til innlevering av skriftlige oppgaver i sykepleiestudiet. Har jeg hørt. Jeg knuger og holder “babyen” min til noen nærmest må brekke opp fingrene mine for å løsne grepet idet fristen for innlevering går ut.

Det samme skjedde da jeg var tenåring og skrev en stil som visstnok imponerte nok til høytlesning både i klasserom og på læreværelse. Man ville ha det med i en samling ungdomsnoveller. “Jeg gir ikke bort sjela mi!” sa jeg med all den dramatikk bare en fjortis kan oppdrive.

Vel, nå er jeg ikke fjortis og med tanke på regningbunken så hadde jeg ikke råd til å være så veldig dramatisk heller. Så jeg sendte inn en tekst til et blad.

Jeg fikk negativt svar rimelig fort. Ikke noe negativt om teksten, men et kort og greit “takk, men vi har så det holder”.  Jeg kunne godt ha påstått at jeg mottok meldingen med et skuldertrekk og et smil.  Det ville ha vært løgn. Jeg ble faktisk veldig overrasket over følelsene som jeg tidligere kun har sett utspille seg på Idol.

Hvordan våger de å ikke elske min baby?!

Heldigvis er jeg voksen og kan derfor klistre på meg et stivt smil og krampeaktig skuldertrekk, men en liten bit av meg veksler mellom å ville vite hva som må forbedres og å ville bli en av de som slenger dritt om redaksjonens inkompetanse og sverge på at jeg en dag skal komme tilbake som Nobelprisvinner og da kan de bare ha det så godt! Hva vet vel redaksjonsfolk om hva som funker i et blad? De vet ingenting! Whatever og talk to the hand, lixom! *imaginære Ricki Lake Show-fakter* 

Heldigvis er jeg voksen. Heldigvis varer impulsen kanskje i et par minutter før jeg er like blid. Og heldigvis er jeg ikke avhengig av en persons mening for å gjøre det jeg liker.

Men det var skremmende de par minuttene der jeg følte meg akkurat som en fremheiet Idol-deltaker som blir avvist. For jeg følte meg akkurat sånn. Jeg, voksne dama. Herregud, jeg er egentlig fjortis!

Men jeg er og blir et skrivemenneske. Uansett om jeg hadde sittet på hytta og skrevet for skrivebordsskuffen eller i bloggen. For hva er det som skjer når de første par minuttene er over og jeg er ferdig med å opptre som en middels hissig dramaqueen fra Ricki Lake inni hodet mitt?

Jo, jeg får lyst til å skrive om det.  


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Jammen, herrejemini da! Nå er jeg så nysgjerrig at jeg holder på å sprekke. Hvor kan jeg lese det du sendte inn, men som svina ikke ville trykke? Bloggidol? ;-)
HvaHunSa’s last blog post..Se Tom Cruise bable som en fanatiker.

Fnis. Nei, Bloggidol er det ikke.
Jeg sendte bl.a. inn “Perfeksjonisme”.

[...] med at noen kan være så reflektert, og få meg til å le, på en gang, som man bare må digge. Idolreject du liksom, jeg tviler med på kvaliteten til bladet. Stikk innom og se [...]

Dette var gjenkjennelig! Jeg har alltid skrevet, enten brev, dikt, noveller eller blogginnlegg/hjemmesider. Jeg og får en del tilbakemeldinger av den sorten du har fått; at hvorfor gir jeg ikke ut noe? Som om det bare er å gi ut “noe”, liksom. ;) Vel - jeg synes du er tøff som prøvde altså! Og selvsagt har de ikke filla peiling i den redaksjonen du sendte inn til. Håper du ikke er skremt fra å prøve videre. :)

Og reaksjonen din tror jeg er helt normal. Når man gir fra seg noe man har lagt sjela si i, er det ikke godt å oppleve refusjon. Greia er å klare å riste det av seg igjen rimelig kjapt, og det virker det som du gjorde. Og så skrive om det i bloggen så klart! :D
Lothiane’s last blog post..Mitt liv på film

Godt å lese at det er flere som har det sånn med skrivingen.

Ja, det er klart at man lett kan se seg litt blind på det de man omgås mener om det man gjør. Enten det er sang eller skriftlig arbeid.

En vakker dag har jeg lyst til å melde meg på et skrivekurs eller noe lignende. Det høres spennende ut å få konstruktiv kritikk og jobbe med det. Selv om man jo lett kan bli litt “løvemamma” for noen tekster.

[...] ble ganske nedslående. Ikke for det; jeg føler slett ikke at jeg er særlig over novisestadiet når det gjelder å [...]

Hehe.
Jeg har en far som hardnakket påstår at vi er i slekt med Bjørnson.
Betyr det at vi egentlig er i slekt? :knegg:

Sylvia’s last blog post..Homofest

Det gjør nok det da. Visstnok.
Men mannen var jo rundbrenner så vi er nok en del av en stoooor slekt. ;)

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)