Bekymringsmelding til barnevernet - kun negativt for foreldrene?

Jeg leser ikke så mye ukeblader lenger. Men noen ganger gjør jeg det fortsatt. Og det er i den sammenheng jeg leste noe jeg reagerte på. En “Klara Klok”-figur sa seg enig med en innskriver at man måtte være veeeeldig forsiktig med å melde bekymring til barnevernet. Ja, faktisk så måtte man visstnok være helt, helt sikker i sin sak og gjerne ha tatt runden med både helsesøster, skole og fandens oldemor først. Før man melder ifra til barnevernet.

Jeg blir virkelig oppgitt når jeg leser sånt. Her har man noe som nærmest kan kalles yrkestidsskriftet for mange “nabokjerringer” og så påstås det altså at bekymringsmelding til barnevernet er så farlig at dette må unngås så godt man kan.

Jevnlig kommer jeg over diskusjoner på nettet der noen er usikre på om de skal melde bekymring til barnevernet. Mitt råd pleier nesten alltid å være å melde ifra. Man bestiller ikke omsorgsovertakelse ved å melde ifra om en bekymring. Det man gjør er å dele sin bekymring (og kanskje også usikkerhet?) med noen som har kompetanse til å vurdere saken på en ordentlig måte. Man overlater saken til kompetente fagpersoner fremfor å leke utredende barnevern selv.

Jeg mener ikke bare dette på grunn av barna. Jeg mener at det på mange måter kan være en fordel for foreldrene også, noe jeg tror mange glemmer. Her er et diskusjonsinnlegg jeg skrev i nettopp en sånn tråd der noen var bekymret for et barn:

For det første er barnevernet gode på å ivareta foreldre som er under utredning. Der mange andre fordømmer “alt” så er ofte barnevernet flinke til å skille skitt og kanel, samt at de uansett om det er grunnlag for bekymringen eller ikke er gode på å behandle folk med respekt.

For det andre, så gir bekymringsmelding til barnevernet familien en bedre rettssikkerhet og et bedre personvern enn man får dersom det går utenom. Barnevernet har taushetsplikt og gode rutiner for å sørge for at sensitive opplysninger ikke kommer ut unødig. En nabo som selv leker barnevern og kontakter gud og hvermann i sin egen “utredning” vil sannsynligvis spre unødig mye informasjon og bidra til ytterligere stigmatisering av en hel familie. Uten å egentlig ha verktøyet for å kunne yte skikkelig hjelp.

For det tredje får familien en dato for når barnevernet skal være ferdige med utredning. Ting får en avslutning. Foreldrene har en tid å forholde seg til.

For det fjerde, så gir en bekymringsmelding til barnevernet foreldre mulighet til å få en avklaring. Kanskje også en slags renvasking. Det er mer enn man kan si om mumling mellom naboer, som kan pågå i årevis uten at det hjelper.

For det femte, så er barnevernet ofte gode på å åpne andre dører som familier kan trenge hjelp til. Enten det handler om å få PPT mer på banen, få barnehageplass eller kanskje få innpass på et foreldreveiledningskurs.

Og, for det sjette, så gir det familier en åpning til å snakke om det som er vanskelig og faktisk få hjelp. For mange er terskelen for å be om hjelp for høy til at de klarer å ta det første skrittet selv. Noen vil også føle det som en lettelse at det blir stukket hull på verkebyllen og at noen har vist deres familie såpass med omsorg at de har koblet dem sammen med noen som faktisk kan hjelpe.

I tillegg vil jeg si at man ikke nødvendigvis har meldt feil om en sak blir henlagt. Barnevernet ber ikke om en tilråding eller lignende. Man melder bekymring, ikke visshet. Og så gjør man barnet og foreldrene den tjenesten at det er profesjonelle fagfolk som skal finne ut av det.

Veldig ofte kan barnevernet være foreldrenes beste støttespiller. Både praktisk og rent følelsesmessig. Og de er knallgode på å også se hva foreldre gjør som er bra. Ikke bare hvor omsorgen svikter. De aller fleste har både styrker og svakheter. For foreldre som har det vanskelig kan det være gull verdt å få høre om hva de faktisk gjør som er bra også.

Barnevernet skal være der for barna. De fleste er enige i det. Men jeg tror at det for mange kan være greit å vite at det ikke nødvendigvis alltid er en motsetning mellom barnevern og foreldrevern. Foreldre er som regel ekstremt viktige personer for barn. Dette er folk som jobber i barnevernet veldig klar over og det er i alles interesse at barnevernet bygger opp fremfor å bryte ned disse viktige menneskene, så lenge dette kan gjøres uten at det går på bekostning av barna. Barna kommer først.

Og jeg gjentar en gang til:

Når man melder sin bekymring til barnevernet, så sender man ikke en tilråding. Man melder ikke visshet. Man melder bekymring. That’s it.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Ikke at noen noengang kommer til å bli dømt for å ha unnlatt å melde barnevernet, men har man ikke egentlig en juridisk - for ikke å snakke om en moralsk - plikt til å melde fra til barnevernet hvis man har grunn til å tro at barn blir vanskjøttet?

Jeg vet ikke, men mener å ha hørt det ved en anledning?

Hjorthen’s last blog post..It must be confessed

Ansatte i helsevesen, skoleverk etc. har det, ja.

Dette var en knallbra og godt poengtert og fundert post, Lin! Jeg er så hjertens enig at det egentlig blir litt kjedelig sånn kommentarmessig, men skitt heller - berømmes bør den.

Selv tilhører jeg den gruppen som mener at terskelen for å kontakte barnevernet bør være rimelig lav. Har man ordentlige bekymringer for et barn, bør man ta ansvar. Syrestesten: Kan du se dette barnet i øynene når han/hun blir voksen og forklare hvorfor du ikke tok bekymringen din videre?
Det er ikke bekymringsmelderen som skal bedømme situasjonen til syvende og sist, det skal barnevernet.

Nå er jeg selvsagt farget av at jeg har overveiende gode erfaringer med barnevernet selv, både indirekte og direkte. Jeg kjenner folk som har blitt “meldt” til barnevernet som en muggen hevnaksjon for noe helt annet, men som kom ut av det hele med flagget til topps og utmerkede konklusjoner fra BV. Jeg kjenner også folk som har fått sårt tiltrengt avlastning både for mor og barn ved å gå dørstokkmila og be om hjelp fra BV. Ingen av dem fikk barna revet fra seg i Se&Hør-stil.

Og selv har jeg hatt barnevernet til å granske mitt liv og familieliv til den minste detalj. Vi snakker to kontorintervjuer à 2 timer og to hjemmebesøk på hhv 6 timer (!) og 3 timer for å vurdere oss som foreldre, partnere og mennesker, hvor alt, ned til tidligere kjærestevalg og forhold til besteforeldre skulle drøftes. At de hadde evnen til å skille snørr og kanel kan jeg bare være takknemlig for, da jeg bl.a presterte å glemme en planleggingsdag i barnehagen den ene møtedagen.

Et godt barnevern er selvsagt avhengig av dyktige mennesker i rette jobber. Det vil alltid finnes unntak. Men jeg velger å ha generell tillit. Alternativet er folkedomstolen, og den er det vel ingen som ønsker?

Hanne’s last blog post..Sykdom var bedre før

Ja, jeg har observert det samme som deg. Både når det gjelder tilfeller der grunnløse meldinger har blitt sendt og når folk har fått sårt tiltrengt hjelp.

Jeg har også sett barnevernet i samarbeid med psykisk syke foreldre som har mistet omsorgen for sine barn. Respekt for forelderen som mor/far til tross for at vedkommende ikke er i stand til å ha barna sine selv har vært en ting jeg har merket meg også.

Jeg vil heller ikke påstå at unntak ikke finnes, men jeg kjenner overhodet ikke igjen bildet som fremstilles i media noen ganger.

Jeg har også vært vitne til at en som ble “meldt” etter en stund takket “melderen”. Hun skrøt veldig av den omsorgen, hjelpen og støtten hun fikk av barnevernet i en vanskelig livsfase. Det som er synd er jo at fordommer mot de som mottar hjelp fra barnevernet bidrar til at folk med gode erfaringer i mange tilfeller ikke tør å fortelle.

Selv ble jeg veldig positivt overrasket da jeg på et forum for foreldre som har funksjonshemmede barn så at barnevernet ble omtalt som en av mange hjelpeinstanser det var naturlig å kontakte for å forhøre seg om rettigheter. På linje med trygdekontor, støttekontakt etc. Jeg vet jo også fra eget møte med andre (særdeles oppegående) foreldre som har barn med funksjonshemminger at det i noen kommuner for det meste er barnevernstjenesten som administrerer tiltak som støttekontakt, avlastning etc. der det i andre kommuner er en egen underavdeling for funksjonshemmede under sosialtjenesten.Altså kan det også variere utifra hvor du bor hvorvidt det er barnevernet som leverer tjenesten eller en annen instans.

Huff… Opplevde å bli meldt til barnevernet da jeg var student. Ble jo litt engstelig for hva dette kunne være. Men troppet opp på kontoret. Der ble jeg spurt ut om generelle ting om hvordan jeg hadde det med sønnen min osv. Så sa de at melderen hadde meldt alle alenemødrene i husrekken der vi bodde (studentbyen). Pga hun egentlig selv hadde problemer… Så jeg ble beroliget om at det ikke blir gjort noe med saken og at den ble avsluttet.

Phu, du skulle ha sett meg etterpå, fløt omtrent på skyene! hehe

Det kan jeg tenke meg. Godt barnevernet skjønte tegningen, da. :)

Snakk om naivitet!
Ta en titt på følgende link:

http://hunwww.net/ekte-kristendom/LOV-OG-RETT/DNSK/norsk-sannhets-kommisjon.html

Og på denne:
http://hunwww.net/ekte-kristendom/SAKER/saker-index.html

Med beste hilsen
ifra Rune L. Hansen

Jeg har sett en del av den type sider som du lenker til på dine sider.

Det mange av dem bidrar til er å gjøre en vanskelig situasjon enda mer (unødig) skremmende for foreldre som er under utredning. Til å sørge for at foreldre som fra før av har det vanskelig til å få det enda verre, fungere enda dårligere og stå enda mer i veien for det som ofte er nødvendig hjelp for barna.

Er det noen som skader foreldre og får dem til å handle imot barnas beste, så er det skremselspropaganda på nettet.

Du skal ikke bare avfeie andres standpunkt som naivitet fordi de strider imot dine synspunkter. Du skal heller ikke ta for gitt at alle andre enn de som støtter opp om ditt syn er helt uten kjennskap til det de snakker om.

Jeg har snakket med flere som har vært under utredning av barnevernet. De kan fortelle at den største belastningen var skremselspropagandaen og det synet på barnevernet som “barnerøvere”. Barnevernet selv opplevde de som respektfulle, i stand til å skille skitt og kanel og i flere tilfeller opplevde foreldrene å endelig ha en støttespiller etter kanskje flere år med å bli overkjørt. Mange hadde brukt tiden fra innkalling til møte og frem til møtet foregikk, på å lese slike sider med snørr, tårer og hyperventilering om hverandre.

Så kommer dagen for det første møtet med barnevernet. Og det de opplever er en enorm lettelse. Det de møtte var ikke i nærheten av hva de hadde forberedt seg på. Og igjen; de opplever at de får godkjenne alle referater før det legges til saken, de opplever saksbehandlere som er hyggelige og respektfulle på hjemmebesøk, de opplever mennesker som behandler dem pent og som kanskje også roser dem for det de faktisk klarer. Og de opplever fordelene jeg har skrevet om i innlegget. Som bl.a. at de har rettigheter og at de har en dato for når utredningen skal være over.

Da sier selvsagt mange av de som vil skremme at dette bare er lureri og at det vil snu. Så selv ikke da klarer man altså å unne foreldre å senke skuldrene og tro at det vil gå bra.

Jeg tror ikke de som legger ut slikt på nettet er klar over hvor jævlig de kan gjøre livet for mennesker som allerede er i en tøff fase. For ikke å snakke om hvor utrolig mye vanskeligere saken blir når man følger noen av de rådene som gis og begynner å oppføre seg som om man har noe å frykte. Ved å f.eks. gå flykte utenlands etc.

For ordens skyld: Jeg er klar over at det i enkelttilfeller kan gjøres feilvurderinger. Jeg er klar over at alle yrker har både gode og dårlige utøvere. Vi vet vel alle hvordan det er å komme på kant med noen. Enten det er butikkdamen, naboen eller en saksbehandler på et trygdekontor. Når kjemien bare ikke stemmer. Når man snakker forbi hverandre og tolker hverandre i verste mening hele veien mens konflikt oppstår og eskalerer.

Jeg kan bare forestille meg hvordan det må være å ha det sånn i forhold til en saksbehandler i barnevernet. Jeg tror det må være veldig vanskelig og frustrerende.

Allikevel mener jeg at de rammer og lover barnevernet jobber under uavhengig av dette ivaretar foreldre og barn. I tillegg er det ikke slik at en enkelt saksbehandler i barnevernet kan avgjøre omsorgsovertakelse alene. Det må gjennom en uavhengig Fylkesnemd med 5 medlemmer og en jurist som leder. Jeg kjenner forøvrig noen som også i slike saker har vært vitne for foreldrene i en sak der barnevernet fikk refs og beskjed om å rydde opp i egne rekker. Altså skal det jammen godt gjøres for en enkelt saksbehandler å trumfe gjennom en omsorgsovertakelse helt uten grunnlag.

Det jeg kan være enig i er at familien bør ha tilgang på advokat på et tidligere tidspunkt, slik at de slipper å bruke krefter på å være redd for at rettigheter ikke blir sikret og heller kan konsentrere seg om barna i en vanskelig situasjon.

En annen ting jeg synes er viktig er at sakkyndige bør oppnevnes av en nøytral instans og at deres utsagn bør etterprøves slik sakkyndige utsagn gjøres i det vanlige rettssystemet.

Nei, jeg er ikke naiv i det hele tatt. Mitt standpunkt er bygget på kunnskap, innsikt og erfaringer.

Og jeg vet at sider som de du linker til på dine gjør livet til et mareritt for mange i en vanskelig situasjon helt uten grunn.

Det er forferdelig trist å lese slikt som du skriver, for alle de veldig mange som er så uheldige å erfare ansatte i den kommunale Barnevern-tjenesten som forholder seg kriminelt både til Barnevernloven og den øvrige gjeldende lov og rett.
Veldig mange advokater også efarer at de i slike tilfeller er maktesløse.
Du har også muligheten til å finne ut hvorfor. Det er faktisk tusenvis med mennesker bare på Internettet som forsøker å fortelle hvorfor. Og de er dessverre bare et bittelite toppen av isfjellet. Det dreier seg rent faktisk om et meget stort antall uhyre grove justismord som årlig - og uhemmet - pågår i regi av mange ansatte i kommunale Barnevern-tjenester.
Når du skriver slik du gjør så er du alt annet enn disse til hjelp, - og det er meget meget trist.
Med beste hilsen ifra
Rune L. Hansen, som igjen vil henvise til
http://hunwww.net/ekte-kristendom/SAKER/saker-index.html

Dersom jeg ikke er til hjelp i å påføre mennesker i en vanskelig situasjon ytterligere unødvendige påkjenninger, så tror jeg i grunnen at jeg kan leve ganske godt med det.

[...] oss selv for alt som gjør vondt at vi ikke ser barn som lider i vår nærhet. Man er så redd for å melde sin bekymring til barnevernet fordi man ikke er heeelt sikker på om man har rett. Man vil så gjerne tro det beste og overser [...]

[...] Bekymringsmelding til barnevernet - kun negativt for foreldrene? [...]

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)