Fjortisen min

Han skater og er både høyt og lavt. Han drar på svømming alene og han overnatter borte rett som det er.

Og jeg. Jeg gir slipp.

Jeg bekymrer meg for alt og ingenting. Selvsagt. Men jeg gir slipp allikevel. Gir slipp på denne hengslete fyren med stemme som fyker både høyt og lavt uten kontroll der han med sin kule gange og bråkjekke maske går ut i den store verdenen. For å imponere andre hengslete fyrer uten kontroll på stemmene sine og überkule isdronningfjortiser som alle fremstår som like tøffe. Og antageligvis alle er like usikre bak maska. Roller og identitet prøves. Smakes må. Vurderes. Og forhåpentligvis finner også min fjortis noe som føles helt riktig for akkurat ham. Noe som føles ekte.

Han er ganske pen å se på. Og det hender at jenter kommer og spør etter ham. Og lille fjortisen prøver å være bråkjekk og takle det hele med fatning, mens han innbitt prøver å dempe rødmen i kinnene. Men jentene har oppdaget noe. Han er ikke bare ok å se på og han er ikke bare knallgod på skaterampen. Han er faktisk en hyggelig og omtenksom fyr også. Lille, høye og hengslete fjortisen min.

Det største mysteriet for meg er hvor tiden ble av. Jeg gjør mitt beste for å huske at han er tenåring nå og derfor må få prøve seg litt på egen hånd. Men det er ikke alltid så lett, når man synes det bare var i går at han var splitter ny her i verden.

Den gang man telefonterroriserte helsestasjonen ved hvert vindkast for å bli oppdatert på eventuelle endringer i “Den Eneste Rette Påkledningen” eller skiftet bleier så fort det ble tisset litt i de. Selv om det var 3 om natten og ungen sov tungt.

Eller da man satt og holdt det lille barnet på den mykeste puten man kunne finne. Med den mykeste gas-kluten under. Og så satt man altså der. Pal. Og ventet. Ventet og beundret. Ventet på at barnet skulle bli uthvilt og langsomt strekke seg og åpne øynene. Alt mens man satt der og holdt barnet på den mykeste puten, som om han var en gullring i et bryllup.

Å legge fra seg gutten i sengen sin slik at man fikk gjort noe annet, var nesten utenkelig. Barnet ble vugget i søvn mens man sang. Mett og fornøyd etter siste ammeøkt, ble han forsiktig rugget inn i søvn av en nybakt mor som satt der og bare ventet på at han skulle våkne. Alt mens hun beundret denne fantastiske skapningen som hun hadde vært med på å skape.

Lille fjortisen min.

Overbeskyttende

Related Posts with Thumbnails
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Så fint….og gjenkjennelsefaktoren er høy :)

Jeg vil også! Alt sammen! Men sier jeg det til sambo får han panikk i blikket… *bearbeide*

Mytteristen: Godt at også andre ser de sårbare fjortisene bak det tøffe ytre av “dagens ungdom”.

Stjernesøkeren: Lykke til med bearbeidingen. ;)

Tror fjortisen er kul fordi moren hans er det. ;-)

Hm. Du sier noe der.
Fjortisen selv vil muligens ikke være enig i at moren er kul, da. Han er jo programforpliktet til å himle med øynene av alle over 19. ;)

[...] trene på en gradvis selvstendiggjøring. Og det innebærer noe så skummelt for oss foreldre som å slippe taket. Gradvis, slik at barnets ferdigheter får en sjanse til å øke med [...]

[...] ganger leter jeg litt etter passende ord for å beskrive denne fasen vi går gjennom her nå med vårt første barn. Det er rart hvordan ordene “tenåring” og “fjortis” på en måte allerede [...]

[...] var jeg en grusom mor som ikke engang hadde barnevogn klar da eldstemann ble født. Men det ordnet seg da etterhvert da vi lånte barnevogna som jeg selv hadde brukt som [...]

[...] er en litt rar følelse når ens førstefødte kommer hjem og skal vise frem karakterkortet for første [...]

Søt post. Jeg ser dog på dette som mammaens siste forsøk på å beholde gutten litt til jeg da… du vet at du har tatt fra ham all cred med det bildet der, dersom andre fjortisser finner bloggen? :D :D

PoPSiCLe’s last blog post..Bloggandedammen og fugletitting…

Hehe. Jeg har mye å hevne. ;)
*skuer over strekkmerkene*

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)