Det første karakterkortet

Det er en litt rar følelse når ens førstefødte kommer hjem og skal vise frem karakterkortet for første gang.

I går var det den dagen her i huset. Og jeg hadde på en måte prøvd å forberede meg på det. Hva sier jeg om karakterene er elendige? Hvordan skal jeg gjøre det greit å komme hjem og vise karakterkortet sitt? Hva slags mamma vil jeg være i akkurat den situasjonen?

Vi har snakket mye med barna om utdanning opp gjennom årene. De vet at dette er viktig for oss. De kommer fra en familie bestående av lærere, rektorer og spesialpedagoger.

Jeg kunne se på sønnen at han gruet seg litt når den store karakterbokdagen nærmet seg. Spent og kanskje litt usikker? Han har store forventninger til seg selv. Store forventninger samtidig som han er som en distré professor som glemmer gymtøy og slike ting. En gutt som elsker bøker og Illustrert vitenskap, men som helst bare vil fordype seg i akkurat det han foretrekker selv. Som mikrobiologi. Og nå virket det nesten som om han gruet seg. Kanskje også var litt lei seg. Jeg mistenkte at læreren hadde gitt ham en pekepinn på hvordan ståa var i forkant, og at det ikke var bra.

Da jeg kom ut i stuen i går hadde han kommet hjem fra skolen. Han virret nesten litt rundt med denne store konvolutten klar. Jeg prøvde å lese kroppsspråket. Han virket lei seg. Nedslått og usikker.

Jeg ba om å få se karakterkortet og med usikre bevegelser åpnet han konvolutten og viste det. Denne hengslete, fine gutten med stemme som ikke kan stoles på for fem øre. Og jeg så jo hvorfor han var usikker. Karakterene spente nok fra middels til litt under middels. Og et par over middels. Langt unna det min lille perfeksjonist hadde ønsket seg. Og ordenskarakteren var nedsatt.

Så vi satt der. Pratet oss gjennom karakterene. Han var skuffet og virket nesten flau over de dårligste, mens jeg skrøt av de beste. Og så snakket vi litt om at dette bare var en pekepinn halvveis i skoleåret. At nå visste han jo hvordan han lå an. At det kunne være litt vanskelig å finne ut av hva som var forventet og hvordan man skulle gjøre ting på en helt ny skole, med helt nye lærere og helt nye medelever. Men nå visste han jo mer. Nå hadde han et kjempegodt utgangspunkt for å jobbe videre mot årskarakteren.

Vi la konkrete planer for fag etter fag. Hva han trodde kunne forbedres, hvordan det skulle gjøres og kanskje han kunne spørre lærerne om hvordan han kunne få bedre karakter? Vi pratet også om hva han gjorde riktig. Hva han skulle fortsette med.

Jeg smilte mye. Han kikket usikkert bort mot meg innimellom mens vi pratet. Jeg kunne høre hvordan stemmen hans fortsatt var upålitelig som bare stemmeskiftestemmer kan være, men den hørtes allikevel gradvis mer sikker ut. Han begynte å bli engasjert.

Jeg pekte på ordenskarakteren hans. Den var nedsatt. Og jeg sa som sant var, at jeg tror nøkkelen til bedre karakterer i alle fag kunne ligge der. For han er jo så smart. Smart, men ustrukturert. Så vi pratet litt om gode leksevaner og slike ting. Det er jo tross alt ikke mer enn et par år siden jeg selv tok min utdanning, så jeg husket jo litt om det også.

Vi pratet, gransket dette arket foran oss, pekte og pratet enda litt til. Jeg ble sittende og betrakte ham smilende der han pratet, pekte, svelget og svettet. Fine fjortisen min. Han må ha merket det til slutt, for plutselig så han opp og møtte blikket mitt.

“Jeg er så veldig stolt av deg!” sa jeg.

Og ansiktet hans lyste opp hele rommet.

Jeg ga meg selv karakteren ”bestått”.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Åh, rørende å lese:)

Frøken Skavlan’s last blog post..Kjære familie og venner

Men åffer ære så viktig med gode karakterer a’? Jeg håper inderlige mine unger klarer å få et avslappet forhold til tall på et papir. Greit at de på et tidspunkt får en pekepinn om at det har med valgfrihet i fremtiden å gjøre og at det er noe med det å gjøre kjedelige ting, at man kan ha igjen for det siden. Men ut over det????

:)

Gode karakterer handler, som du sier, om valgfrihet. I mine øyne handler karakterer også vel så mye om å få en pekepinn om hvordan man gjør det. Om man er på rett vei, om man utnytter det potensialet man har.

For meg er det å gjøre sitt beste en viktig verdi. Uansett hva man gjør.

Godt jobba! *dele ut gullstjerne*

Stjernesøkeren’s last blog post..Snille noen?

Men for pokker da, Lin! Nå er det på tide for deg å innføre et lite advarselmerke på en del av bloggpostene dine. Litt som en sånn “parental advisory”, men med advarsel om rørende innhold.
Vi som har litt kort vei til vår indre vannkran risikerer å bli dehydrerte av sånt. *snøfte*

Hanne’s last blog post..Skam deg, Kadra

*hiksteler*

Sorry!

Og tusen takk!

Trenger samme advarsel som Hanne.

Fra en lærer til en engasjert forelder: jeg håper det er mange som deg der ute. For gudene skal vite at det er mange barn og unge som trenger dere! Jeg har akkurat avsluttet setting av terminkarakterer, og det er ingen festlig jobb. Faktisk en av sidene jeg liker minst ved læreryrket. Men det hører med. Og jeg håper det er en forelder her og der som gjør som deg - snakker med barna sine om hva de kan gjøre. Trinn for trinn. For mange av dem har et stort uoppfyllt potensiale.

Hva som er viktig med gode karakterer? Få seg en utdannelse som fører til et yrke som fører til et godt liv. Og da mener jeg ikke noe som har med penger å gjøre, jeg mener friheten til å finne en jobb der man trives og får utvikle seg som menneske.

Digresjon: hvorfor er bloggen din plutselig tysktalende, Lin? Har du flyttet? ;-)

Det er nok heller bloggstilen som er tysk. Jeg har ikke fått somlet meg til å oversette enda.

Når det gjelder gode karakterer, så synes jeg også at prosessen mot dem kan være god lærdom for barn. Det å bli evaluert, korrigere egen kurs, kanskje se at noe ikke fungerer osv. Det er mye av det som skjer i prosessen mot en god karakter som er viktig læring for alle som skal ut i arbeidslivet. Det viktigste tror jeg kanskje er dette med å lære å lære. Rett og slett lære noen grep og teknikker som kan brukes i mange, mange andre sammenhenger.

Hanne: GOD ide! Jeg synes absolutt at Lin burde innføre et varselsystem her inne. Det har hendt litt oftere enn jeg liker at jeg smugleser denne bloggen mens det går litt trått i skranken i biblioteket, og det gjør seg egentlig ikke å blunke bort tårer når det faktisk dukker opp en bruker (noe det nesten ALLTID gjør når jeg sliter!)

Stjernesøkeren’s last blog post..Vi Har Solgt Leilighet!

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)