Trekløveret
Jeg har en søster. Vel, jeg har flere. Men akkurat denne søsteren har jeg ingen biologiske bånd med. Vi er søstre “by choice”.
Vi bodde i samme oppgang en gang for mange år siden.
Vi løp ned dørene til hverandre i bare sokkelesten. Eller i hjemmesydde flanellsnattkjoler når vi var på en av de utallige overnattingsbesøkene hos hverandre. Og vi var på ferie sammen. Ferier og helgeturer. Jeg, hun og min lillesøster var født med et års mellomrom. Tripp-trapp-tresko.
Jeg har mange bilder av oss sammen. På juletrefest. På 17. mai. I bunader og med store smil. Med dukkevogn og dukker.
Vi lekte sammen fra vi bare var noen få år gamle. Lekte, lugget og sloss. Som søstre gjør. Jeg, hun og min lillesøster. Trekløveret.
Vi flyttet etterhvert. Hun ble boende. Men vi holdt fortsatt kontakten. Overnattingsbesøkene fortsatte.
Vi har ikke alltid hatt like nær kontakt. Men vi har alltid visst at den andre er der. Selv da jeg ble husmor og fikk 5 barn nærmest på rappen og hun nøt singeltilværelsen. Jeg visste utmerket godt at jeg når som helst kunne ringe, og hun ville være på pletten for meg selv om vi da kanskje ikke hadde sett hverandre på et år eller tre.
I det siste har vi hatt mer kontakt igjen. Sånt fungerer vel nesten som tidevannet. Vi ringes, møtes og vet at uansett hvor mange mennesker man treffer etterhvert, så er det veldig få som vet akkurat hvor du kommer fra. Som husker barndomsminnene dine. En du virkelig vet at du kan stole på.
Jeg kjenner henne. Jeg kjenner barnet hun var. Jeg kjenner de vonde tingene hun har opplevd. Vi har gått oss bort sammen. Vi har funnet på rampestreker sammen. Vi har hatt kjærlighetssorg sammen og vi vil alltid være preget av at en bit av oss begge har blitt formet sammen. Vi har heiet hverandre gjennom utdanningene våre. Og når trekløveret møtes, så er det ingen forskjell. Selv om to av oss er søstre biologisk sett og hun ikke er det.
Jeg kjenner henne. Jeg kjenner den hun var og den hun er. Både styrker og svakheter.
Derfor var det også forferdelig hjerteskjærende å stå på sidelinjen og se hvordan en mann hun trodde på, prøvde å ødelegge henne. Hvordan han tramper på alt jeg vet langt inne i margen er sårbare punkter.
En mann som man i utgangspunktet skulle ha trodd var en ok kar. En mann som har som yrke å verne og beskytte. Folk, penger og eiendom. En som kommer hjem til deg når boligalarmen hos deg har blitt utløst.
Og her kommer den biten som ikke egner seg for barn og sarte sjeler:
En som bruker håndjern han fikk utdelt i jobben til å sikre seg at hun ikke fikk tatt igjen når han skulle banke henne opp. Eller kanskje også voldta. En som kan sette på håndjern, dra henne etter håret nedover trapper, sparke, slå og gruse det som måtte være av selvfølelse. Og det var alltid en grunn til det, selvsagt. Mente han.
En som sørget for å planlegge overgrepene slik at de hendte etter at hun hadde inntatt alkohol, slik at hun ikke skulle være troverdig. En som lusket rundt leiligheten og skremte. En som gjorde sitt beste for å isolere henne.
En ekstremt sjarmerende fyr. Når han vil. Selv da hun hadde opprevne klær, håndjern som han hadde satt på henne “i nødverge” og spor etter å ha blitt dratt ned en trapp etter håret, ble han trodd fremfor henne. Av politimannen.
Man kommer langt når man vet hva man skal si og klarer å skape en “oss imellom”-følelse med en politimann. Det er den eneste måten jeg klarer å forstå hvordan en mann som ham kan bli trodd og forstått. Til tross for tidligere voldsdom og en del mer. En mann som ufortrødent kan jobbe videre med ansvar for å beskytte folk og verdier.
Han er heldigvis ute av livet hennes nå. Håper vi. De tause telefonene har avtatt.
Og igjen står vi. Trekløveret. Og bygger bit for bit opp igjen det han trampet på. Akkurat som vi har gjort det før når en annen av oss har hatt det vanskelig. Selv om jobben er større denne gangen, så er det i bunn og grunn det samme vi gjør. Bygger. Er der. Deltar. Lettet over at det endelig er over. Skremt over galskapen han virvlet henne inn i. Forbannet over at han surfet seg gjennom det hele. Uten at det fikk konsekvenser for ham. Og så uendelig triste over hvordan han klarte å ødelegge. Frustrerte over at hun ikke sa stopp tidligere. Takknemlig for at hun kom ut på andre siden av forholdet i live. Mange følelser på en gang.
Men vi møtes. Prater. Ler. Mimrer. Husker hvem vi var og hvem vi er. Drømmer om fremtiden.
Og bygger. Bit for bit.
For midt i alle følelsene som virvler rundt oss som en tornado, så er det en som er der hele tiden. En grunntone dypt nede i magen. Og budskapet er klart.
Vi er søstre.
Innlegg som kanskje ligner:
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Så utrolig sterkt…Det fremkaller frysninger.
Og så veldig bra at hun har dere:)