Kommentarer til: Sippeguri

Av: Lin

Lin — Tue, 11 Dec 2007 12:44:58 +0000

At interessen er stigende er jo forsåvidt en positiv ting. Bedre med større etterspørsel enn tilbud, enn omvendt.

Av: Ellen

Ellen — Tue, 11 Dec 2007 11:33:34 +0000

Tror nok ikke de godtar såååå mange her i landet, nei. Norske myndigheter er opptatt av at adoptivfamilier skal ligne normalfamilier, og at adopsjon ikke er veldedighet – bare en annen måte å få barn på. Så 11-12 sånn som i USA, nei det tviler jeg på at de godkjenner. Men jeg har hørt om en familie som hadde 5 egenfødte barn og adoptert nummer 6. Men det kommer jo som sagt også an på giverlandets regler. De blir stadig strengere i og med at interessen for adopsjon er stigende.

Av: Lin

Lin — Mon, 10 Dec 2007 21:52:42 +0000

Aha.
Jeg har jo sett en del amerikanske familier som adopterer både 11 og 12 barn, mens jeg fikk for meg at Norge var litt strengere på sånt.

Så flott at de også har rom for de som kanskje har et par barn fra før av, da.

Av: Ellen

Ellen — Mon, 10 Dec 2007 19:29:11 +0000

Jo da, det er ikke så strikte regler i Norge. Men man må vise at man har økonomiske og personlige ressurser til å kunne ta seg av dem. Kina setter etter sine nye regler som gjelder for LID etter 1.mai i år, en øvre grense på 5 barn inklusive det nye barnet. Andre land har andre regler. Alt det der kan du lese om på Verdens Barns og Adopsjonsforums hjemmesider.

Av: Lin

Lin — Mon, 10 Dec 2007 18:55:20 +0000

Så spennende!

Jeg trodde at det ikke var mulig å adoptere når man hadde flere enn 2 barn fra før av, jeg.

Av: Ellen

Ellen — Mon, 10 Dec 2007 18:17:59 +0000

Og alle historier er jo unike. For mennesker som har prøvd å få barn i årevis, er det anderledes enn for oss som hadde to egenfødte barn, og så valgte å adoptere. Og nå når vi venter på nummer fire, er det flott å kunne lese andres historier på nettet. Det gir håp midt i alt. Ventetiden er så laaaaaang. Forrige gang tok det 7 måneder fra LID til tildeling. Denne gangen…. Minstejenta har vel begynt på skolen alt før hun rekker å bli storesøster. Jeg blir nødt til å distansere meg litt til hele greia siden jeg ikke får lystgass på blå resept!

Av: Lin

Lin — Mon, 10 Dec 2007 18:02:48 +0000

Ja, jeg har liksom ikke helt forstått hvor stort det egentlig er før nå. Jovisst har jeg jo skjønt at det er minst like stort som å selv føde barn. Men jeg har ikke helt forstått hvordan det er annerledes, men ufattelig stort.

Selv om jeg er datter av en adoptert. Det har i grunnen aldri blitt snakket særlig om i den familien. Presten og prestfrua som adopterte tvillinggutter fra Jugoslavia, liksom. Ingen personlig beretning eller noe. Jeg aner ikke engang hvordan de fikk barna. Jeg tror ikke de reiste og hentet. Men jeg vet ingenting om det. Annet enn det min mor fant ut da hun gravde litt og fant frem biologiske slektninger som hun deretter inviterte hjem til oss da jeg var baby. Jeg har bilder av meg selv som barn sammen med en som heter Liljana og muligens er min biologiske tankte. Men jeg vet ikke.

Her har jeg fått lære litt om prosessen. Jeg har sittet og fulgt med på CCAA sine sider. Jeg har sippet meg gjennom uttallige gotcha-filmer på youtube. Og det er nesten så jeg blir litt misunnelig på de heldige menneskene som får lov til å oppleve dette. Selv om jeg jo vet hva som sannsynligvis ligger bak og unner dem adopsjonen av hele mitt hjerte.

Men jeg var ikke klar over hvor vanvittig vakkert og rørende dette er. Ordet “adopsjon” har rett og slett blitt redefinert for meg.

Og jeg er så utrolig takknemlig for at folk er så generøse at de lar nettraringer som meg få være med på en liten flik av sitt livs største opplevelse. Bare det er rørende i seg selv.

Av: Ellen

Ellen — Mon, 10 Dec 2007 17:50:02 +0000

Jeg synes det er flott at du blir rørt, jeg! Adopsjonshistorier har alltid rørt meg. Det er jo noe med å få et barn i gave. Et fullt ferdig lite menneske, vær så god! All ære til fødsler, men den dagen i Kina… DA trenger man ikke lystgass – det kan jeg love!!!!