Såra på nett

Internett 

Det er rart med det. Hvordan en internettverden kan engasjere, provosere og kanskje også få noen til å føle seg såra. Eller misforstått. Folk som kanskje ville ha oppført seg veldig annerledes når de treffes i RL kan oppføre forvandles til ubehøvlede bøller når de sitter bak et tastatur. Kanskje som man også har møtt og opplevd som hyggelige i RL kan skrive noe som gjør mer vondt enn man liker.

Doris Lessing har vært vært ute og uttalt seg om at nettet gjør oss dummere. Artikkelen siterer også Andrew Keen, som omtaler nettbrukere som “Millioner på millioner ordkåte apekatter skaper en endeløs, digital skog av middelmådighet”. Mannen har tidligere klaget sin nød over alle amatørene som finnes på nett. Og akkurat som jeg tidligere har blogget om denne såkalte ”karaokejournalistikken“, så ser jeg ikke hva som er problemet.

Ja, det er middelmådighet. Ja, det er amatører. Det er noe av poenget, synes jeg. Dette er et “lavterskeltilbud”. Og etter mitt syn også en skattekiste som også media og forlag har oppdaget. Greit nok, du må kanskje lete litt før du finner noe som passer deg. Men når du finner det, så kan det ofte være mer givende enn mange kronikker du finner i vanlige aviser. Nettopp fordi det er mangfold. Mangfold øker sjansen for å finne noe som passer akkurat deg og dine interesser.

Du kan aldri vite…

Og, som sagt; dette begynner også media å oppdage. Jeg kan jo bl.a. nevne skribenten bak Bussbloggen, som nå skal publiseres i Bergens Tidenes nettavis. Bloggeren bak mammabloggen Baby on Bored som har utgitt “Sippy Cups Are Not For Chardonnay: And other things I had to learn as a New Mom.”, bloggeren og syvbarnsmoren bak Notes from the trenches som ble kontaktet for å skrive for Good Housekeeping. Og mange, mange flere.

For bloggverktøyet er og blir et verktøy. Og gode skribenter kan også finne på å skrive i en blogg. 

Men så er det også disse ikke fullt så gode. Noen kalles også nettpøbler. Folk som man kanskje kan si misbruker friheten som internett gir.

Megan MeierEn historie som dukker opp i mitt hode og som jeg synes er en av de verste, er historien om hvordan en ung jente ved navn Megan Meier endte opp med å ta livet sitt etter å ha blitt mobbet på nett av en “Josh”. En gutt hun forelsket seg i på nett. Som var snill og sjarmerende helt til “han” plutselig snudde om og hetset henne.

Det viste seg etter Megans selvmord at “Josh” egentlig var moren til en av Megans tidligere venninner på hevntokt. Slike saker får en jo til å lure på om man ikke trenger bedre styring på det som foregår på internett.

Selv har jeg opplevd noen lightvarianter av stygg nettoppførsel. De aller fleste med litt fartstid på internett har vel det. Det er vel ikke for ingenting at Flame Warriors får mange til å humre gjenkjennende.  Men det er også de som går over streken for hva som er greit uten at det dermed er snakk om grov mobbing. Kanskje i form av mindre hyggelige personkarakteristikker, kanskje også basert på ting man har delt i ren naivitet. Ubehagelig, javisst. Men verdt å innskrenke friheten nettet gir til også positiv bruk?

Jeg er naiv nok til å tro at de aller fleste er rimelig oppegående, også når de logger seg på nett. Jeg tror også at de aller fleste av oss er i stand til å korrigere egen atferd når man ser at man har såret noen. Og jeg har tro på at vi sammen kan påvirke slik at nettet også får en selvjustis som fungerer.

Hender

Jeg mener at grov mobbing på nett bør få konsekvenser. Helt klart. Og at eiere av nettsteder har et ansvar for hva som foregår på sine sider. Selv får jeg frysninger av nettsider der unge jenter fritt får anledning til å komme med livsfarlige råd og heie hverandre inn i døden fordi det er om å gjøre å være tynnest mulig. Som fagperson har jeg kjent på frustrasjonen over å se anorektikere som svever i livsfare få så mye støtte for å fortsette å ta livet av seg. Gode råd om hvordan de skal lure helsepersonell, foreldre og andre.

Men aller mest synes jeg at ansvaret for hva som skjer på internett er et ansvar vi som nettbrukere må få være med på å ta. Og dersom det overreguleres altfor mye “ovenfra”, så mister vi også denne muligheten. Muligheten til å reagere når noen blir behandlet dårlig. Muligheten til å korrigere egen atferd når man har tråkket over en grense.

Selvjustis bør ikke undervurderes. Jeg tror det vil være en tabbe å regulere så mye at den blir kneblet.

Du har mer påvirkningskraft enn du tror. Bruk den godt.

Skrive

Oppdatering 14.12.07: Dagbladet skriver i dag om bloggeren Stefan Niggemeier som ble dømt av tingretten i Hamburg for å ha tillatt en æreskrenkende kommentar på siden sin. Niggemeier slettet kommentaren da han så den, men tingretten mener han burde ha forhåndsmoderert kommentarene sine.

Man skal alltid lese slike saker med en viss skepsis, men jeg må innrømme at jeg allikevel synes dette var skremmende og er glad for at bloggeren har anket


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Et problem på nettet, er at folk tror de er anonym. Derfor føler de at de kan oppføre seg akkurat som de vil. Det blir som pøbelringing fra en telefonkiosk.

Endel nettaviser er for dårlig til å redigere bort de innleggene som er klart støtende. Kanskje fordi det er vanskelig å vurdere hva som er støtende, og hva som er sunn debatt? Kanskje fordi de ikke har prioritert å bruke ressurser på dette?

Jeg har tre regeler:
1. Man må tåle å få igjen med samme mynt.
2. Dersom man er en offentlig person bør man tåle kritikk av ens jobb.
3. Om noen er uenig, så er det helt greit og skal ikke straffes.

Nå skal det sies at jeg har observert minst 3 andre Peder Ås på nettet, og at jeg irriterer meg hver gang noen av de bryter disse tre reglene.

Jeg oppfatter dette som en privat blog. Når jeg er her, oppfatter jeg det som om jeg er på besøk i ditt hjem. Det vil si, jeg kan godt være uenig med deg, men jeg vil alltid behandle deg med respekt - om du ikke behandler meg respekt, og jeg forstår at det ikke bare er fordi du vil lekesloss, går jeg, og lar deg være i fred.

Når du kommenterer i en avis, er vi på pubben. Da må du tåle litt hardere behandling, men så fremt du ikke tråkker meg, eller noen av mine på tærne, er du absolutt velkommen til å ha dine synspunkter. Hensikten min med å argumentere med deg, er at du skal se at jeg har rett, ikke at du skal bli sinna på meg.

Dersom jeg lager en artikkel for Wikipedia, eller en avis, eller et annet offentlig organ, forsøker jeg å fremstille saken så nøytralt og balansert som mulig. Dessuten bruker jeg mer flid på å sørge for at språket er korrekt og presist. Dersom det er punkter hvor det finnes flere oppfatninger, legger jeg frem alle sidene på en mest mulig nøytral måte.

Dette var kanskje litt utenom det du diskuterte, og kanskje mer rettet mot artikkelen hvor jeg ble twinglet fra. Din kommentar var kanskje mer om mobbing, så siden jeg har skrivekløe kan jeg si noe om det også:

Det er stort sett de som er feige som tyr til slike virkemidler, de som har dårlige argumenter og som har dårlig psyke. Det beste er å overse de. Ikke alltid enkelt, det er lett å kjøre ut en stygg sak på samme nivå. Jeg gjorde det før i dag, og angrer ennå. Kanskje vedkommende syntes det var artig, kanskje han fortjente et spark, eller kanskje han ble absolutt knust. Jeg kan rettferdiggjøre det ved at vedkommende brukte billige hersketeknikker, og fikk igjen med samme mynt, men likevel… jeg følte ikke at jeg tok noe skade av den scenansen….

Middelmådighet. Jeg har sett endel aviser og bøker gjennom mine år. Middelmådighet er et godt representativt ord: Kanskje godt å vite at det bare er mennesker som forteller sine synspunkter, og ikke teknokrater som forteller oss hva vi skal mene?

Vel, takk for kaffen og takk for meg!

Jeg er enig i det meste, men ikke i dette:

Jeg tror også at de aller fleste av oss er i stand til å korrigere egen atferd når man ser at man har såret noen.

Jeg kan ikke bære andres sårhet på mine skuldre. Vi er alle ulike og har ulike terskler for hva vi såres av og når - det er umulig for oss å vite hvor denne grensen går for alle. Jeg må forutsette at folk er så voksne at de logger av eller tar distanse hvis man merker at man blir så såret at de tar skade på en eller annen måte - jeg kan ikke ta ansvar for andre eller love at jeg skal forsøke å ikke såre andre mennesker. Jeg er en engasjert person - jeg er opptatt av politikk, samfunn, mennesker, ytringsfrihet og selvsagt også nære ting - jeg ville derimot sett det som høyt urovekkende om jeg aldri skulle støte noen. Jeg ønsker ikke alltid å korrigere meg heller, selv om jeg merker at jeg har såret noen. Har jeg noe viktig å si så sier jeg det, DET er viktig for meg. Makter ikke folk å forholde seg til det så er det de som må trekke seg unna, ikke meg (nå snakker jeg selvsagt hva jeg sier på min egen blogg og eller nøytrale forum, ikke når jeg er på besøk i andres blogger)

Vi har ikke bare ansvar for oss selv som skribenter, men også som lesere. Grensene for hva vi ønsker/makter å forholde oss til må vi selv sette i begge tilfellene.

Tusen takk for flotte innspill. (Peder, jeg fjernet den ene dobbeltpostingen siden det ble dobbelt ved et uhell. :) )

Det at man er i stand til å korrigere egen atferd, vil selvsagt ikke si at man alltid skal gjøre det. Når man kommuniserer på nett, så er det nesten ikke til å unngå at man aldri tråkker på noen tær.

Men jeg mener allikevel at selvjustis kan være en god ting. Og jeg tror det kan være mye god lærdom i å gå på en og annen smell også. Rett og slett lære av egne feil. For jeg tror at vi alle kan slumpe til å trå over en grense nå og da. Enten ved å være for hårsår og sette piggene ut, eller ved å være for lite lydhør for hva som faktisk blir sagt av motparten. Eller kanskje man selv oppfatter noe som morsomt uten å sense at noen føler seg mobbet.

Det vil selvsagt ikke si at man ikke skal stå for sine meninger eller at man alltid må revurdere standpunkt så fort man oppdager at noen ikke liker det. For meg har mye læring handlet om uttrykksmåte. Ikke så mye standpunkt bestandig.

Men det er klart man må tåle litt når man diskuterer på nett. Spørsmålet er vel om det er ønskelig at man skal beskyttes mot alt som kan såre av noen “ovenfra”. Jeg personlig ønsker ikke den graden av beskyttelse.

På nettforum har jeg erfart både de som har vært veldig styrt der moderatorer kommer og låser tråder, utestenger brukere etc. for veldig lite. I mine øyne fører dette til at konflikter blir liggende og ulme og kommer til syne på “tillatte” måter. Som bl.a. det jeg kaller “kjerringstikk”. Syrlige slengbemerkninger fremført med et falskt smil.

Fora der konflikter får lov til å utvikle seg til en viss grad har en tendens til å få en naturlig avslutning på det. Det får brenne ut av seg selv. Kanskje med litt innblanding i trådene av moderatorer, men aldri med sensur, låsing av tråder etc. Foreldreportalen synes jeg er flinke sånn.

Men så har man jo også de nettstedene der det bare blir dumt. Der det kan virke som om konflikter og mobbing er selve formålet for manges opptreden der. Slike steder må jeg innrømme at jeg sjelden gidder å delta. Det blir rett og slett for dumt.

Så en viss korrigering tror jeg man uansett alltid vil få. Spørsmålet er for min del hvem som skal stå for den. Og da mener jeg at selvjustis i de aller fleste tilfellene fungerer bedre enn “politi” og lite engasjement fra deltakerne. Selv om jeg også ser at det unntaksvis kan være det eneste alternativet man har igjen.

Det kan kanskje være lurt å trekke opp noen skiller mellom blogg og forum, for det er veldig ulike arenaer. Jeg har et inntrykk av at du tenker mest på forum når du skriver om hvordan forholder seg på nett - jeg har mange tanker der.

Jeg er prinsipielt motstander av moderering, det vet du som kjente fontena da den var i drift. Vi må alle forholde oss til Norges Lover, men ut over det så skal vi alle kunne si det vi ønsker. Det betyr ikke at vi skal si alt eller si alt - det betyr bare at vi har rett til det, men at lærdommen rundt hvor går grensene den må vi finne selv. Det å frekventere et umoderert forum er noe av det mest lærerike jeg har vært med på.

Jeg mener at ved å sette fokus på denne retten, så setter vi også krav til leserne. Du trenger ikke lese alt - du SKAL ikke lese alt. Du skal derimot lære deg å sile ut det som er viktig for deg og som kan gi deg noe, men dette skal du gjøre uten å innskrenke andres ytringsfrihet. For det er nemlig sånn at det “du” opplever som sinne og kjefting kan jeg oppleve som engasjement, det “du” opplever som utidighet og arrogang kan jeg finne svært morsomt og spissfindig. Det “du” opplever som mobbing, kan jeg oppleve som å helt relevant kritikk. Så hvis “du” er moderator på et forum så har vi et problem. (jeg snakker altså ikke om deg her, men om problematikken). Vi har et problem hvis noen få skal definere hva som er sjikane, arroganse, mobbing og lignende.

Når det er sagt så har alle brukerne av et forum rett til å reagere på utsagn og oppførsel, og det skal de da også gjøre - det jeg setter fingeren på er moderatorrollen. Den er utdatert og virker mot sin hensikt. Skal vi klare å få levende og dynamiske forum så MÅ de være brukerstyrt og at moderatorene i mer eller mindre grad er satt til å gjøre “forefallent arbeid”.

Problemet oppstår når et forum har moderatorer som skal skape et klima basert på regler. Det går ikke. Det vil aldri bli bra. Et klima er det brukerne selv som skaper og er det noe man aller først må ivareta så er det følelsen av at man kan snakke fritt og ha rett til det (og den takhøyden skal være høy - skal noe slettes iht norges lover så skal diskusjonen gå massivt på bakrommet først). Så kan det bli tøft, det kan være utfordrende og sinnsykt utmattende, men alternativt får man moderatorer som svever rundt og serverer kaffe og te - samtidig som de oppfører seg som barnehagetanter som skal passe på at voksne folk ikke blir såret. Det blir for meg altfor dumt. Voksne folk må kunne passe på seg selv. Føler mennesker seg forulempet så kan man ikke be et forum sette inn tiltak - man må selv gjøre nødvendige tiltak hvor et av de tiltakene kan være at man trekker seg bort for en tid.

Et forum skal ikke bare være et sted for de som føler de har forstått hverandre - jeg mener at et godt forum ivaretar de som også ikke blir likt eller som avviker, fordi det gir stedet dybde, bredde og substans. I motsatt fall får man venninne/venneklubber hvor helt andre usynlige regler ekisterer. Og da er det ikke lengre et dynamisk forum for meg - da er det en syklubb.

Din tanke om selvjustis er jeg helt enig i. Ikke bare i forhold til hva vi skriver, men også hva vi trenger å ta inn og forholde oss til.

Vel talt, Linn! Som vanlig…:-)

Sissel:
Jeg ser at vi er rørende enige om det meste. ;)
Det er vel grunnen til at jeg ikke trives så godt på et veldig moderert mammaforum, men stortrives på f.eks. foreldreportalen. Jeg har til dags dato ikke sett at noe har blitt sensurert bort eller at noen har blitt utestengt.

Og jeg synes det er fint at noen setter ord på den syklubb-tendensen også. Min erfaring er at det også kan skje på relativt umodererte fora. Det er alltid noen som gjerne vil bestemme mer enn de kanskje burde og da ender man kanskje opp med en liten klikk som dikterer det meste. For å sammenligne med barneskole. Du har læreren som i teorien er klassens leder. Og du har “the queen bees”. Eller hva man kaller det. De som bestemmer hvem som er inne og hvem som er ute. Hvem som er kule nok og hvem som skal fryses ut og fnises av i gymtimene. osv. Hvem har i realiteten mest makt?

Mitt svar er: Alle de andre.

Det er muligens fordi jeg har vært på nettsteder der voksne og oppegående brukere rett og slett ikke lar seg imponere av slikt lenger. Der folk ikke gidder å bli med på “alle mot en” og sier ifra når de synes noen blir dårlig behandlet uavhengig av vedkommendes status i gruppa. Når de med trådflyttemakt holder seg i bakgrunnen, så kan det skje. Men da må også folk bruke den brukermakten de har til å si ifra.

Rockette: Tusen takk!

Jeg synes også det er litt rart noen ganger at folk forveksler frihet til å si hva man vil med frihet til å ikke bli motsagt. Det hender jeg blir sittende og humre litt når folk som har brukt ytringsfriheten sin langer ut i sinne mot de som motsier dem og mener at deres ytringsfrihet er krenket.

Ytringsfrihet er frihet til å si hva man ønsker. Ikke til å ikke bli motsagt. ;)

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)