• Hjem
• Beste bloggposter
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten
• Selvskryt

Perfeksjonisme

Når man kommer inn i entreen vår, er det veldig ofte rene hinderløypa for å komme seg lenger inn mot stua. Det er sko overalt. En og annen jakke kan også finne på å være alt annet enn hengt opp på plassen sin. I sommerhalvåret er det gjerne en viss mengde grus og sand. Noen ganger også en sykkel. I vinterhalvåret er det rimelig ofte våte flekker av smeltet snø. Og akebrett som noen har dratt med seg inn. For ikke å snakke om ransler, bag’er og en haug med ting som hører til i et annet rom men som på magisk vis har blitt forlagt i gangen av det usynlige barnet mitt ved navn “Va’kke meg”.

Det er Va’kke meg som er synderen hver gang jeg i frustrasjon roper “Hvem har dratt ut disse bøkene uten å legge dem på plass igjen?” eller “Hvem har latt døren stå åpen igjen?” osv. Et irriterende barn, egentlig.

Det hender mer enn ofte at frustrasjonsnivået topper seg når jeg bedriver hinderløypehopping gjennom gangen. Eller tråkker på en legobit sent på kvelden. Jeg forbanner rotet som spretter frem som troll i eske så fort jeg går på do og denne “Va’kke meg” som alltid skal være så forbasket vanskelig å få tak på. Og jeg drømmer om kjøkkenbenker som er like ryddige som sist jeg forlot dem. Om entréer som er like blåst neste dag som de var kvelden før. Gulv man kan gå over uten å risikere legotråkkhelvetet. Vegger og kjøleskapsdører som ingen “Va’kke meg” plutselig finner det for godt å smekke opp et klistremerke på. Eller tegne en liten krusedull på. Bokhyller der alle bøkene står riktig vei og der jeg satte dem sist. DVD-filmer som ligger pent i coveret sitt bestandig.

Rett og slett et hjem som forblir slik jeg vil ha det. Ah. Et hjem for sjelefreden, tenker jeg.

Problemet er bare det, at jeg sjelden dagdrømmer om dette særlig lenge før jeg husker på en ting. Et minne som har satt seg godt fast hos meg.

Jeg var på min eldste sønns alder. Ungdomsskoleelev. Og om vinteren dro altså hele familien, med bestemoren og bestefaren min på pakketur til syden. Det ble en tur mer opplevelsesrik enn jeg egentlig har sansen for. En av oss kom hjem igjen i kiste. Sånt gjør inntrykk på en fjortis uansett hvor uanfektet hun prøver å være utad. Sånn er det bare.

På feriestedet var det deilig å være. Vi koste oss veldig de første dagene, alle sammen. Rommene hadde enkeltsenger. Så rommet der f.eks. min bestemor og bestefar sov, hadde to store enkeltsenger istedet for en dobbeltseng. Bestemoren min sov i sin seng, bestefaren min i sin. Og hver morgen redde de opp hver sin seng. Noe som selvsagt ikke kunne skje uten den sedvanlige småkjeklingen som mange gifte par har lagt seg til.

Det var ikke egentlig noe nytt. Det var et like gammelt diskusjonsemne kanskje oppslåtte doseter, feilklemte tannkremtuber og lignende bagateller er for andre par. For bestefaren og bestemoren min var det måten sengen ble redd opp på. Bestemoren min startet sin yrkeskarriere som tjenestepike på en stor gård da hun var tenåring, så hadde hun altså erfaring. Det måtte være klinkende klart. Og sengen skulle være redd opp skikkelig. Hun hadde ikke så store krav heller. Det var bare dette med puter litt på halv tolv og sengeteppe som alltid hang lenger ned på en side enn på den andre. Så de kjeklet om dette. Hver morgen var dette et tema. Han redde opp sengen feil. Hun hadde prøvd å vise ham det i mange år, men neida. Like skjevt og slurvete ble det. Så der sto altså de to sengene side om side hver morgen. Hennes var perfekt oppredd. Hans var ikke like perfekt. Hun irriterte seg over det og han trakk smilende på skuldrene.

Så skjedde det vi helst skulle ha vært foruten. Om han ble slått ned først eller om han bare fikk et illebefinnende, vet man ikke. Ting tyder på at han ble slått ned og prøvde å komme seg tilbake til ferieleiligheten. Og rett ved resepsjonen skjedde det. Bestefaren min ramlet ned en stentrapp og fikk såpass med skader at han døde av det. Jeg husker hvordan det var å løpe som en gal gjennom et ferieparadis fullt av glade og ferierende folk for å få tak i min mor på stranden mens sykebilen kjørte til sykehuset med ham. Og andre mindre hyggelige minner.

Men det minnet som dukker opp nå hver gang jeg drømmer om et liv der alt er slik som jeg forlot det, er minnet av bestemoren min inne på rommet hun og bestefaren min delte den kvelden.

Den kvelden, da han nettopp hadde dødd og hun helt utmattet skulle gå inn på rommet for å legge seg, så hun det. Sengeteppet på hans seng hang lengre ned på den ene siden, det var litt krøller og litt sånn på halv tolv. Den uperfekte oppredde sengen som hun hadde irritert seg over så mange ganger.

Ingen seng ville noensinne bli så perfekt for henne som den. Dette var ham. Hans omsorg og hans arbeid.

Og hun fortalte meg at det var utrolig trist å tenke på at fra nå av ville ektesengen deres alltid være redd akkurat sånn som hun mente var riktig. For nå var det bare henne.

Det er minnet som stopper meg hver gang jeg raser over uryddighet, sko jeg snubler over og smuler på kjøkkenbenken. Jeg blir frustrert, javisst. Det hender jeg også rekker å lengte litt til en tilværelse uten irritasjonsmomentene. Men det varer aldri så veldig lenge.

For den dagen hjemmet mitt er akkurat som jeg vil ha det hele tiden… Den dagen hjemmet mitt ikke er fullt av små tegn på at vi er en stor familie som rydder, roter, leker, ler, krangler og er sammen… Den dagen hjemmet mitt ikke lenger er fullt av tegn på at noen har utført en oppgave på en måte jeg ikke ville ha gjort det…

Den dagen er jeg alene.

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.