• Hjem
• Beste bloggposter
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten

Lystgassen og meg

For mange kvinner er det en prestasjon å trakte etter, det å føde uten å ty til smertestillende. Jeg er ikke blant dem.

For all del; jeg synes det er flott at folk er forskjellige og er glad på deres vegne når de er stolte fordi de har gjennomført noe som var viktig for dem. Men jeg er altså ikke av dem som føler så sterkt for det som av noen kalles “naturlig fødsel”. Da foretrekker jeg nok heller en naturlig rotfylling. Ja, om jeg måtte velge, altså.

Hadde jeg kunnet, ville jeg nok ha forlangt full narkose i god tid før fødselen. Muligens også i ukene etter. Eller når barnet får tenner og man fortsatt ammer. Kanskje også når det trasser i butikkene eller krangler med et søsken i baksetet på bilen. Da kunne jeg muligens ha nøyd meg med litt lystgass eller noe.

Jeg har også prøvd å avlyse en fødsel midt i og foreslått at vi kunne dra hjem og se på tv istedet. Ved en anledning har jeg forlangt keisersnitt idet barnets hode var på vei ut.

Kort sagt; jeg er en pingle når det kommer til føding og slike ting.

Den oppmerksomme leser vil kanskje føle for å påpeke at det passer usedvanlig dårlig med å få mange barn. Da kan jeg bare si til mitt forsvar at jeg har hukommelse som en gullfisk når det kommer til sånt. Hadde du befunnet deg i korridoren utenfor fødestua da jeg fødte, ville du antageligvis høre vanlige “jobbelyder” og hyl fra de andre fødestuene. Fra min, derimot, kunne du muligens ha hørt en sinna stemme som banner og uler: “Ånei! NÅ husker jeg hvordan det var. HVORDAN I HULESTE KUNNE JEG VÆRE SÅ DUM!”

4 ganger har jeg ligget på fødestua mens jeg rasende har forbannet meg selv og min egen dårlige hukommelse, når kroppen virkelig setter i gang og gir meg en solid påminnelse om hvordan det er når utdrivingsfasen begynner.

Gjennom disse opplevelsene har jeg også prøvd forskjellige former for smertelindring. Eller dop, som noen kanskje vil kalle det. Jeg har også prøvd å føde uten noe smertestillende. Såkalt “naturlig fødsel” (for meg er det først unaturlig fødsel den dagen barnet kommer ut gjennom nesen, bare så det er sagt) har jeg også prøvd. Om enn ufrivillig. Den fødselen gikk rett og slett for fort til at jordmor rakk noe som helst. Barnet ble tatt imot med usterile hansker og en Paralgin Major-stikkpille jordmor bare måtte kaste fra seg for å ta imot barnet et eller annet sted i lakenet.

Men så var det lystgassen, da. Min store kjærlighet.

Jeg fikk prøve den da jeg skulle ha mitt første barn og jeg ble forelsket. Det var virkelig midt i blinken for meg. Det lindret, det var moro, det var beroligende, jeg pustet som jeg skulle fremfor å hyperventilere og jeg fikk en liten følelse av at jeg i det minste kontrollerte noe midt i kaoset. For en som slet med flashbacks om tidligere traumatiske opplevelser var lystgass midt i blinken. Selv om det ble ubrukelig etterhvert som utdrivningsfasen kom godt i gang.

Men før det; supert!

Man kan trygt si at jeg feiret mitt første barn den vinterdagen i 1993. Jeg lo, spøkte og krabbet rundt i sykehussenga med et stort glis. Lykkelig uvitende om utdrivningsfasen som kom senere.

Det eneste skåret i gleden var at jeg var omringet av idioter. Jeg prøvde å kommunisere og idiotene smilte og nikket. Og fikk meg til å føle meg som verdens mest ensomme person der og da. Jeg ble ignorert, følte jeg. Overbærende smil er teit når man kanskje vil ha en slurk vann. Bare så det er sagt.

Etter barn #3 fant jeg til min forskrekkelse ut at sykehuset hadde sluttet å tilby lystgass til de fødende. Det var visst noen lekkasjer som førte til at jordmødrene også fikk i seg litt. Noe som ikke førte til latterkuler, men hodepine.

Jeg, som nærmest hadde kommet dithen at jeg syntes lystgassopplevelsen var verdt å gå gravid i 9 måneder for, var fortvilet. Redd også. En ting var at det ikke ble mer partystemning på fødestua for meg. Det kunne jeg strengt tatt klare meg uten. Noe annet var at jeg nå ikke ville ha lystgassmaska å klamre meg til når alt ble for skummelt. Noe jeg kunne kontrollere. Noe som gjorde det litt mindre skummelt å føde. Å være den som vræler og trenger hjelp, mens andre bare smiler og nikker overbærende uten å skjønne noen ting. Jeg må innrømme at jeg vurderte andre sykehus. Men så var det dette med at jeg ville ha “min” jordmor, da.

Vel. Jeg klarte meg uten lystgassen. Den var savnet, selvsagt. Jeg skal ikke lyve og påstå noe annet.

Og av en eller annen merkelig grunn, så slapp jeg å vræle for døve ører og smilende fjes som nikket forståelsesfullt denne gangen. Det er nesten så man skulle tro at de endelig skjønte hva jeg sa. Som om jeg liksom hadde vrøvlet i vei som en ubehøvlet, full danske med lystgassmaska under armen under de 3 første fødslene.

Pussig sammentreff, ikke sant?

Innlegg som kanskje ligner:

None Found

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Copyright Fullt Hus | Using the DeepBlue WordPress Theme