“Det gikk bra med meg!”
At kriminalitet ikke lønner seg er noe de fleste av oss får inn nærmest med morsmelken. Gjennom media hører vi om rusproblemer, dårlige oppvekstvilkår og psykiske problemer. Det er kriminalitet, tenker vi. Det er sånn det er.
Men så har vi de vi som regel ikke hører om. De såkalt vellykkede kriminelle. De som ikke kommer fra noen dårlig bakgrunn. De som ikke blir tatt. Som etterhvert avslutter det kriminelle kapittelet i livet sitt helt av seg selv og går videre til nye utfordringer.
Nå har kriminolog Eirik Hammersvik skrevet masteroppgaven ”Vellykkede lovbrytere som ga seg” der han intervjuet 6 av disse såkalt vellykkede lovbryterne. Folk som var kriminelle i en periode, lærte mye av det og ga seg. Flere av dem sitter i dag i lederstillinger og en sier også at han skulle ønske han kunne skrive det i CV’en sin. Fordi erfaringene fra kriminell virksomhet er noe han nyter godt av også i dag.
Deler av dette er gjengitt i Dagbladets Magasinet og ikke alle synes det er like greit. For man vil jo helst ikke glamourisere en så destruktiv bransje som den kriminelle. Signalene er viktige. Vi vil ikke at ungene våre skal tro at det er så enkelt og greit. Vi vil gjerne at ungene våre skal vite det negative og bare det.
Vi vil heller ikke gi de eks-kriminelle lov til å sole seg i glansen som de muligens føler at dette gir dem. De skal ikke få lov til å føle seg så smarte, uovervinnelige og hevet over loven.
Slik er det også med en del andre ting. Se bare på myndighetenes kampanjer mot røyking, alkohol i svangerskapet osv. Hvordan ville vi ha reagert om noen dro frem de positive tingene også? Eller i det hele tatt våget å påstå at det som har så mange ulemper også kan ha noen fordeler? Eller, enda verre; påstå at de ikke på noen som helst måte ble rammet av det som vitterlig skal være en naturlig konsekvens av de dumme valgene? Noe annet enn historier med konklusjonen: “Der kan du se. SÅNN går det når du absolutt skal røyke/drikke i svangerskapet/stjele/prøve hasj osv.”
Det er nesten så vi forventer en slags kosmisk “rettferdighet” som skal sørge for at enkelte ting MÅ straffe seg. Vi forventer at folk som gjør ting som er “fy-fy” før eller siden får seg en smekk som vi helst kan moralisere litt over også, kanskje?
Men så har man altså disse provoserende “det gikk bra med meg”-folkene. De som har røyket i alle år. Som aldri satt forsvarlig sikret i bilen da de var barn. Som prøvde dop og hadde hauger med ubeskyttet sex. Som kanskje drakk et glass vin rett som det var selv om de var gravide. Eller som rett og slett var kriminelle i en periode. De som vurderte for og imot og valgte noe annet enn det som er ønskelig.
Man kan kanskje si at de virker uopplyste og ulogiske. At de ikke skjønner at dette handler om griseflaks og risiko de aldri burde ha tatt uansett om det gikk bra.
Men tåler vi å høre om det? Er det mulig å la de historiene stå uten at vår formening om rett og galt, farlig og ufarlig, fornuft og idioti er truet?
Tør vi ha tillit til at våre barn kan vokse opp og ta gode valg selv om vi ikke hysjer ned de som forteller noe annet enn det vi kanskje vil de skal frykte såpass at de holder seg langt unna?
Eller er et unyansert bilde og knebling av de som kan fortelle noe annet enn det vi vil at barna våre skal høre, en pris vi er villige til å betale? Hva skjer da den gangen barnet oppdager at det ikke var like svart/hvitt som vi sa? Hvem vil ungen tro på da? Og hvordan skal vi da ha noen troverdighet som veiledere?
Tør vi virkelig å ta sjansen på å overlate nyanseringen til andre?
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Klart det skal være rom for det. Verden er ikke et glansbilde. De fleste av oss vet mye om hva vi burde gjøre og skulle gjøre. Så blir det ikke alltid slik, men det trenger ikke bety at vi må leve i evig skam av dem grunn og/eller rosemale oss selv fordi vi ikke tåler sannheten hos oss selv eller andre.
Alle ungdommer vet at man ikke blir avhengig av den første røyken - det er direkte idiotisk å overbevise dem om det. Sannheten er bedre.
Det er så utrolig mye som er farlig nå. Hvor vi enn går og hva vi enn gjør så skal vi sikre oss selv og barna våre. Det er selvsagt fint og bra, men det må ikke bli sånn at hvis vi glemmer sikkerhetsbeltet en gang eller lar noen røyke inne på en sammenkomst når barna er borte, så skal dette nage en i uker og måneder. Jeg synes det må være grenser for hvor engstelige vi er eller skal bli.
Men jeg syns mange valg folk tar er dumme. Som når de bevisst bestemmer seg for at det er greit å røyke inne med barn - jeg syns at det er å påføre barn skade bevisst og som en beslutning er alvorlig. Spesielt nå som vi vet hvilke skader det kan medføre og når vi kan med letthet kan velge noe annet (røyke ute).
Men jeg tåler å høre det. Jeg tåler også å høre at folk har tatt seg et glass vin under svangerskapet, at folk har hatt positive opplevelser med å røyke hasj, at får kick av å stjele, at folk syns det er spennende å gå til prostituerte osv, osv. Jeg vil gjerne høre om sånne ting jeg … nettopp fordi de er tabu, og fordi alle som tilkjennegir ting som dette ber om trøbbel.
Det får meg til å spisse ørene.