Var jeg noensinne en troende?
Da jeg var liten, lærte jeg om Gud. Min bestemor kom fra en stor familie der troen på Gud var en viktig del av fundamentet, og jeg fikk selv glede av dette. Ja, jeg sier glede. For det var en veldig fin og god tro. Og av en eller annen grunn var det ikke så veldig støyende, men fungerte mer som en diskret bakgrunn for andre ting.
Som gleden over hvert nye barn som ble født og viljen til å bistå hverandre med praktiske oppgaver fremfor å påstå at noen ikke skulle ha fått det siste barnet sitt.
Som kjærligheten til og omtanke for sine medmennesker. Noen ville kanskje si at man ønsket å være redskap for Guds kjærlighet. Ikke egen smålige fordømmelse.
Som en grunnleggende overbevisning om at vi alle er likeverdige her i verdenen. At ingen er hevet over andre og at livet kan gi alle og enhver en overraskelse eller to. Man rynket ikke på nesen av folk. Uansett.
Det medførte ting som at folk som kanskje ble uglesett ellers i samfunnet, var hjertelig velkomne til vår familie når de skulle være sammen. Og i ettertid har jeg sett at dette nok i visse kretser betød at de ikke ble regnet som “kristne nok”.
Selv vokste jeg opp med at det var helt normalt å invitere all slags folk hjem. Familien hadde en del familievenner som var en naturlig del i hverdagen. At Bronek med glassøyet alltid var med til hytta var selvsagt. Først senere skjønte jeg at han egentlig ikke var i slekt med meg. Istedet for å være en ensom polakk i Norge så var han helt naturlig blitt en del av storfamilien som dro på hytta sammen, som feiret jul sammen eller som bare spiste middag sammen en helt vanlig tirsdag. Han var en slags bestefar for meg. Og akkurat som vi tenner lys ved graven til besteforeldrene mine hver jul, så har vi alltid med et lys til Broneks grav også. Han er familie også i døden.
Jeg har vokst opp med mange minner om folk jeg traff for aller første gang da de ble invitert på sparket til en fest, julebesøk eller andre ting som mange kanskje regner som litt for privat til at man kan dra inn fremmede. Men aldri som kun veldedighet. Faktisk har jeg mange gode minner som disse “fremmede” har vært med på å skape. Det er jo morsomt å treffe folk og et godt måltid kan jo egentlig bare bli bedre når flere er med og deler.
I familien vår har det nok vært mange såkalt ukristelige ting. Som liten frydet jeg meg over spøkelseshistoriene bestemoren min fortalte meg. Jeg har vokst opp med fortellinger om vetter, troll og engler som jeg lyttet til med skrekkblandet fryd. Alkohol var aldri bannlyst fra sosiale lag, og en og annen grisevits har ganske sikkert også dukket opp. Homofili, skilsmisser og slike ting har jeg aldri noensinne høre noen fordømme. Æresord! Jeg har sett og hørt mye som støtter opp om kjærligheten, medmenneskeligheten, ydmykheten, at ethvert barn er unikt og fantastisk osv. Men jeg har aldri hørt noen fordømme.
Gud var noe godt, stort og aksepterende. Noe som egentlig bare var. Ikke noe man trengte å pense hver eneste samtale inn på. Det var mest handling.
Men så vokste jeg altså opp og min verden ble større. Og med fare for å virke utrolig naiv, så var faktisk mitt møte med “de kristne” ute i verdenen et sjokk. Alle disse reglene. All denne fordømmelsen. Fordømmelse av folk som trengte det aller, aller minst. Dette fokuset på alt som man mente var galt her i verden. Alenemødre? Fysj! Homofile? Skrekk og gru! Folk som hadde en annen tro? Satans disipler hele gjengen! New Age! Ikke engang de som hadde samme tro, men tilhørte en annen menighet, kunne man si noe positivt om. Og bestemoren min ville nok dessverre ikke komme til himmelen, fordi hun var så ukristelig av seg. Jeg har aldri sett så mye fordømmelse i mitt liv. Jeg som var vant til at fravær av fordømmelse var det som kjennetegnet de som hadde et personlig forhold til noe de kalte Gud.
Så jeg forkastet det. Og lurte på om jeg noengang hadde kjent Gud og vært en troende dersom det var slik det skulle være. Om noen spør meg i dag hva jeg tror på, vet jeg fortsatt ikke helt hva jeg skal svare. Tror jeg på Gud? Jeg vet ikke. Ikke den guden mange kristne presenterer for meg, i alle fall. Men den jeg lærte om da jeg vokste opp? Kanskje?
Jeg tror på undringen. Jeg tror på at spørsmålene er minst like viktige som svarene. Jeg tror på ydmykheten. Jeg tror på latteren. Jeg tror på respekten for medmennesker. Jeg tror på fravær av fordømmelse og ydmykhet for det faktum at den som fordømmes ofte like gjerne kunne ha vært deg. Jeg tror på godheten i mennesker. Jeg tror det er mer mellom himmel og jord enn man aner. Jeg tror på bøkenes magiske verden. Jeg tror at ingenting kommer inn i en lukket hånd, som min mor pleier å si. Jeg tror på raushet. Jeg tror Bibelen er skrevet av menn og at Gud ikke alltid er hjemme i det de kaller Guds hus. Heller ikke på nett.
Men så ser jeg hvordan mange som sier de er kristne, fordømme sine medmennesker for at de elsker en av samme kjønn. Eller noen fordi de har fått et barn utenfor ekteskap. Eller noen kanskje bare fordi de tror på noe annet.
Og så sier de at de tror på akkurat det samme som min barnetro ble bygget opp av. Men det kan da ikke stemme? Jeg kjenner det ikke igjen. Hvis de tror på den rette måten…hva var den troen jeg vokste opp med da? En annen Gud? Eller kanskje bare et sett med verdier som videreføres fra generasjon til generasjon uavhengig av hva de tror på?
I såfall tror jeg at jeg foretrekker det jeg har. Det er en tro jeg kan leve med.
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Dette synes jeg var en reflektert og god måte å se på kristendom. Hadde bare flere troende vært mer sånn.
Fordømming synes jeg det er mye av. Og sånt skjønner jeg ikke. Selv om jeg anser meg som ikke-troende selv.
Fint juletema du har ordnet her, forresten.
[...] har skrevet litt om min bakgrunn og mitt førsteinntrykk av troende før. Og jeg blir stadig forundret når jeg møter på en religion som jeg ikke kjenner igjen fra [...]
Godt skrevet. Jeg er selv ateist, men har all respekt for de som klarer å ta tak i religionen, riste den og finne de underliggende verdiene og ta dem i bruk på verden, uten å la seg påvirke av andres tolkninger og andres redsel. For jeg er temmelig sikker på at mye av det negative kommer fra redsel. Det er så greit å ha en stor streng figur man kan bruke som forsvar mot alt det som er skummelt og som man ikke forstår og helst vil holde på avstand. Men tenk så mye bedre det er å se Gud som en støtte, og så føle seg trygg nok med ham i ryggen til at man kan møte det fremmede?