Programmert for lykke
Bakken under meg knirker. Luften er knivskarp og klar i vinternatten. Jeg står ved gjerdet utenfor blokka der besteforeldrene mine bor. Holder meg fast i gelenderet utenfor med votter på hendene. Lener hodet bakover og kikker opp på stjernene. Vel vitende om at besteforeldrene mine er få meter på min venstre side. Innenfor blokken. Antageligvis kikker de i vinduet mens jeg venter på at mamma skal komme med bilen. Min mor er nemlig rett nedenfor, på baksiden av blokken og henter bilen. Vi skal hjem.
Bak meg hører jeg bilene fra Maridalsveien suse forbi. På den andre siden av den bor Kari og Finn. Kari er besteforeldrene mine sin kollega. Det er alltid så greit å tusle innom på vei til parken når jeg er på besøk hos besteforeldrene mine. Foran meg ligger et landskap av blokker og industri. Spikerverket. Der jeg har vært med bestemor på jobb mange, mange ganger.
Jeg puster i den iskalde luften og kikker opp på stjernene. Omgitt av omsorg. Lykkelig og varm.
Få timer tidligere la jeg meg. Urolig og kanskje også litt trist. Og mens jeg sov hentet altså hjernen min opp dette glemte minnet fra arkivet og lot meg få gjenoppleve et lite glimt fra barndommen. Jeg våkner lykkelig. Lykkelig, varm og optimistisk. En drøm er bare en drøm, men følelsen henger i og farger dagen min. Et sted inni meg er jeg fortsatt den lille jenta som står der og bare er midt i vinternatten. Og vet med hele seg at hun er omgitt av mennesker som vil henne vel.
Bestemor og bestefar har vært døde i mange år. Blokkleiligheten deres er solgt for lengst. Allikevel møter jeg dem innimellom i drømmene. Når hjernen tar et dypdykk i arkivet og lar meg gjenoppdage minner jeg hadde glemt følelsen av. Gjerne når jeg har hatt en dårlig dag. Spesielt da.
Gjennom alle de små episodene, alle de små tegnene på at jeg var et elsket barn med mange gode mennesker rundt meg. Gjennom alt dette ble jeg programmert for lykke. Jeg er 34 år gammel. Besteforeldrene mine døde da jeg var ganske ung. Allikevel kjenner jeg hvor godt det er å være deres barnebarn. Midtpunktet. Forgudet. Fortsatt.
Jeg ble programmert for lykke. Jeg klarer ikke å være nedstemt lenge av gangen. Ikke med et rikholdig arkiv av gode opplevelser som hjernen og hjertet på en eller annen måte alltid dykker ned i når alt er som mørkest. Dykker ned og henter lys.
Nå er det jeg som er den voksne. Jeg som er mammaen.
Og sammen med min mann, mine søsken, mine foreldre og mange andre programmerer jeg mine barn. For lykke. Jeg ønsker dem et stort arkiv av lykkeopplevelser. Et arkiv fullt av opplevelser som fikk være i fred for formaninger og pirk i detaljer som egentlig ikke betyr noe.
Et arkiv fullt av opplevelser av at noen er glad for å se deg. Enten man er en liten pjokk som søker trøst og en varm armkrok i foreldresengen midt på natten. Eller man er en tiåring som kommer stormende inn døren etter endt skoledag. Eller kanskje man er en tenåring som passerer sin mor i stua.
Jeg vet at ingenting er gitt. Jeg vet at selv ikke et arkiv fullstappet av gode minner alltid er nok. Men jeg håper at mine barn vil være like heldige som meg i så måte. At også de har et sinn som henter lys til de grå dagene. Og da må det være noe å hente.
Det er nok det mest verdifulle jeg kan gi dem. Min viktigste jobb er å skape mange, mange gode opplevelser som arkivet kan fylles opp av.
Jeg er en programmerer.
Innlegg som kanskje ligner:
- Mammalykke
- Om Gud, barnevern, profeter og eiendomsrett
- Topp 3 dårlige grunner for å være hjemme fra skolen
- La stå!
- Eldstemann
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Joda, man er jo bare et resultat av de kjente skurkene miljø og arv, pluss et par ingredienser til - sannsynligvis.
Det er nok en veldig god idé å “programmere” dine barn for lykke som du sier. Det handler vel egentlig bare om å gi dem en så god og trygg oppvekst som mulig.
Så fortsett å programmere dine barn. Norge trenger fornuftige voksne mennesker i fremtiden også 
.. vi er nok enige
Min kommentar var bare begrunnet i følelsen jeg fikk når jeg leste posten din. Litt sånn nostalgisk og trist, som jeg nevnte.
På det personlige plan så innfinner jeg meg i at ingenting noensinne har skjedd i fortiden eller i fremtiden. Alt som noensinne har skjedd meg meg har skjedd nå. Det er så utrolig mye mer givende å gjøre enkle, hverdagslige ting som å vaske hendene hvis man faktisk kjenner hvordan vannet føles mens det renner over håndflatene - enn å utføre den samme handlingen mens man tenker på hagen til bestemor 
Derfor foretrekker jeg nuet, fremfor å dvele i en tapt fortid eller ruse meg med håpet for fremtiden. Alt skjer nå, alt har skjedd nå, så jeg vil få det med meg nå.
Hvis dette ikke ga noe mening så unnskylder jeg meg selv med at jeg er ganske redusert siden fredag kveld/natt hvor jeg etter alt å dømme absolutt levde i nået uten tanke på fremtiden (lørdags morgen/dag)
Hehe.
Ja, da skjønner jeg hva du mener. Og du har et viktig poeng der. Det er viktig å ikke være “stuck” i fortiden. Men kanskje man kan bruke den i nåtiden på en ok måte?
Spesielt gjelder kanskje dette om man har dårlige erfaringer fra fortiden og bruke den som alibi for alt mulig.
En annen ting man kanskje kan spørre seg om er dette “lykkekravet” mange foreldre har til sine barn. Ønsker man virkelig at livet skal være en dans på roser for barna sine? Har barna eller foreldrene feilet dersom livet ikke er en eneste lang lykkefølelse? Kan “bare du er lykkelig, vennen” oppleves som et umulig krav for et barn?
Å leve i nået er viktig. Og ganske sikkert noe jeg kunne ha blitt flinkere til.
Så flott skrevet! Minner meg veldig om mine egne barndomsglimt. Man tenker ikke så mye på det når man er liten tror jeg, for da tror man at ting skal være akkurat som de er. Men som voksen har det blitt tydeligere og tydeligere for meg at jeg har hatt en veldig fin barndom, med gode omsorgspersoner. Og ikke minst: besteforeldre.
Det du sier om å programmere barn for lykke er kjempeviktig! Man har aldri noen garanti for at lykkelige barn blir lykkelige voksne, men sjansene er ganske gode tror jeg. Det er viktig å gi dem grunnleggende trygghet og god selvfølelse ihvertfall.