En pose med te

Karamellte

Da mannen og jeg var nygifte, bodde vi i en liten hytte langt oppe i skogen. Den besto av et soverom, en stue med kjøkkenkrok og et skjul der vi hadde dobøtte. Vi hadde strøm, vedovn, hybelkomfyr, katten Gorbie, hunden Bamse Moses og hverandre.

Vi hadde for ikke så veldig lenge siden truffet hverandre på folkehøgskolen jeg gikk på. Han var vaktmesterassisten, jeg var elev og sammen stakk vi av og giftet oss. Han i en arvet dress, jeg i den samme kjolen jeg hadde på meg da jeg ble konfirmert noen år før. Galskap, i grunnen. Hadde det ikke vært for ungdommelig overmot ville vi nok aldri ha turt. Og hadde det ikke vært for avgjørelsen om at det skal være oss uansett, så ville kanskje oppdagelsen av hvor forskjellige vi egentlig var ha ført til skilsmisse. Istedet vokste vi på en måte opp sammen med oppgaven.

Uansett; i den lille hytta startet altså to drittunger på den store oppgaven ekteskapet skulle være. Han hentet vann. Jeg varmet vann og vasket klær til knokene ble såre. Vi storkoste oss med “Cheers” på en knøttliten reise-tv. Vi fyrte i vedovnen, løste kryssord, spilte gitar og leste bøker.

Og så tente vi lys. Masse lys i den knøttlille hytta i høyden, som hadde en husleie på 400,- i måneden. Vi tente lys, krøp sammen i varmen etter en dags vedhugging, vannbæring og masse frisk luft og drakk te. Vi samlet på mange forskjellige sorter med all slags deilige lukter. Og spesielt en var min favoritt.

I går var vi på handletur. Fembarnsforeldrene i 30-årene som stresser gjennom kjøpesenter for å rekke det man skulle før de minste må hjem fra SFO. På veien mellom Europris og apoteket stikker vi innom hjørnet der de selger klementiner. På innfall kommer vi på at det må vi ha.

Og akkurat idet vi står i kassen og skal betale, ser vi det. De selger te i løsvekt også. Og de har favoritten over alle favoritter. Karamell-te.

Vi har kanskje en helt annen hverdag nå enn vi hadde den gangen. Vi har 5 barn, en ny hund og vi bor på et sted med mange folk rundt oss. Vi er ikke like unge som vi var. Vi har ikke det samme overmotet, kanskje. Men allikevel så kan noe så enkelt som lukten fra en pose med karamellte bringe frem fortiden om man lukker øynene. Da er man der. I den lille hytta med levende lys og knitring fra vedovnen. Vi kan lukte og begge husker.

Vi har leilighet, bil, hund, 5 barn, jobb, utdanning, regninger vi ville ha besvimt av dengang og livserfaringer vi har gjort sammen.

Men vi kan stå midt i en travel handlegate og lukte på den samme lille posen med øynene lukket. Åpne øynene og se på hverandre og vite med sikkerhet.

Vi er fortsatt oss.

Det aller første bildet av oss


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Så nydelig historie!
Jeg merker at jeg stadig oftere er innom denne bloggen. :o)

Tusen takk!
Og der oppdaget jeg også en god blogg. *lagrer på lenkelista*

*sukk*
Nytt notat på Memo-to-self lista:
“Ikke lese denne bloggen mens jeg sitter i skranken heller. Teit å se opp på dagens siste låner med tårer i øynene.”

Bloggen din har forresten morsom kommentarteller - den jukser! 4 kommentarer står det, men det er bare tre her ;)

Det er fordi en kommentar havnet i spamboksen, tror jeg.

Koselig historie :D

Lukter og smaker - det er det som bringer oss tilbake til tider vi minnes vagt Og jeg vet det er nesten banalt å minne om hvem som skriver om dette best av alt - Proust - med sin madeleine-kake dyppet i lindete. Det er vanvittig mange mennesker som aldri har lest hans store verk, - men som likevel kjenner til dette: - for alltid bringer madeleine-kaker ham tilbake til barndommen, og for alle oss som leser dette bringer det et ekko, en gjenkjennelse - en forståelse - og det er derfor vi tar det inn over oss.
For andre enn Proust er det andre lukter eller smaker som er minnefrembingende, - karamellte, - en spesiell såpe - og det er da deilig, er det ikke?

Åh ja!! Karamellte! Den er god den! Og så husker jeg at vi drakk litervis av noe som het Kvedete. Veldig deilig den også… I det hele tatt: har man te og stearinlys, har man i grunn veldig mye. :-)

Man har det. :D

tonita: Lukter og minner, ja. Det hører sammen. Det er litt fint.

Dette var nydelig, Lin. *misunnelig*

Takk. :)

Å, så nydelig. Jeg forbinder sports-lotion med Jolle fra ungdomsskolen. Kjæresten min i 2 uker. Jeg hadde fått sports-lotion til jul fra tante Grete og onkel Leif. Lukter bringer frem minner som lite annet.

Lukter kan være veldig fine, ja. Akkurat nå gleder jeg meg veldig til lukten av juletre som tiner i stua mens grenene laaaangsomt folder seg ut. *lykkelig sukk*

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)