• Hjem
• Beste bloggposter
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten

Den rosa sykkelen

En gang i tiden var jeg sikker på hvordan livet mitt ville bli i fremtiden. Jeg var sammen med min første, store kjærlighet. Vi skulle etterhvert gifte oss, få barn og ha drømmejobben begge to. Det ville rett og slett bli et eventyrliv.

Det hender at jeg reiser i tid i drømmene mine. Og noen ganger lander jeg akkurat der. Midt i eventyret og følelsene jeg hadde dengang. En følelse av usårbarhet. En kjærlighetshistorie der drømmeprinsen hadde valgt akkurat meg og himmelen var så og si skyfri. En tilværelse der man full av tillit gir seg 100% hen til noe. Ubeskyttet, fordi man ikke trenger beskyttelse i det hele tatt. En total visshet om at “jeg vil ikke bli såret”. En deilig følelse, egentlig. Det hender jeg savner den.

Det er det jeg noen ganger tenker på som rosa sykler. Jeg har hatt noen rosa sykkel-drømmer i livet. Hvor jeg skulle bo. Mannen jeg skulle gifte meg med. Morsrollen og hvor perfekt jeg skulle være som mor. Og barna, som selvsagt ville være lettoppdragelige små vesen som forgudet meg og selvsagt ikke ville trasse, slamre med dører eller ha særskilte behov. Ansvarsgruppemøter, hjelpestønadsøknader og søvnmangel var ikke engang i tankene mine. Regninger ville toppen være forbundet med en praktisk oppgave. Ikke noe man innimellom kunne få vondt i magen av og bekymre seg over om natten. Og mannen ville selvsagt være akkurat slik jeg ville at han skulle være bestandig og alltid si akkurat det jeg trengte å høre. Vi skulle dele våre liv og oppdra våre barn i full enighet bestandig. Rosa sykler i lange baner, altså.

De rosa syklene er det man drømte og hadde forventninger om da man var barn. Man ønsket seg det av hele sitt hjerte. En rosa, fin sykkel som man kunne sykle lykkelig rundt på i alle sine dager. Som alle de andre barna ville beundre. Skapt for sykling i slake nedoverbakker mens solen skinner og vinden rusker en i håret. Og aldri, aldri vil man kjøre på en stein og tryne. Deilige drømmer og naivitet som man noen ganger kan lengte tilbake til følelsen av når hverdagen virkelig er der med hele seg.

For livet ga meg aldri noen rosa sykkel. Jeg fikk en rød, jeg. En rød jeg har syklet på oppover bakker som noen ganger har føltes tunge og uendelige. En jeg har trynet på flere ganger for deretter å sykle videre med skrubbsår på knærne. I all slags vær.

Noen ganger, særlig når man har ramla av sykkelen, virker det som om alle andre farter rundt på sine rosa sykler. De smiler fornøyd mens man selv forbanner denne røde sykkelen. “Det var ikke sånn det skulle være!”

Men man har nå engang en rød sykkel og sånn er det bare. Og den er ikke bare dum heller. Bare man blir kjent med den. Etterhvert som man får trent litt på oppoverbakkesykling, blir man sterkere i beina. Dermed går det kanskje litt lettere neste gang. Og man erfarer etterhvert at bakker ikke er uendelige. Det er lov å gå av og bare trille den litt når det blir for tungt. Den kommer frem på skogsveier også, i grunnen. En sykkel du kan stole på. Du lærer deg til å unngå unødige steiner i veien i tillegg til at du etterhvert begynner å sette pris på det når veien er god å sykle på. Du blir en bedre og mer forberedt syklist. Og på et eller annet vis så er det godt å ta med den trofaste, røde sykkelen på tur når solen skinner og vinden rusker i håret. Dere hører på en måte sammen. Faktisk passer den røde sykkelen deg mye, mye bedre i en verden med regnværsdager, oppoverbakker og steiner i veien.

Og noen ganger, når den er nyvasket og solen skinner på den… ja, så er du ganske så sikker på at den har et rosaskjær i rødfargen sin også.

Anbefalt

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.