Boligjaktens gleder
Eller kanskje ikke.
Dagens nyhetsoppslag om den gravide sykepleierstudenten som ikke fikk leilighet allikevel da hun fortalte at hun var gravid, fikk meg til å tenke på en episode fra da vi var på jakt etter et sted å leie for en del år siden.
Vi var unge, relativt nygifte og vi trengte et sted å bo. Vi hadde ikke noe egenkapital, så det var leiemarkedet vi måtte prøve oss på. Og det kunne være en prøvelse i seg selv.
En ting er jo at noen boliger knapt egner seg til å bo i. Vi så også noen morsomme leiligheter med 2 gigantiske stuer hvor det var herskapelig høyt under taket, et knøttlite soverom og delt toalett/bad i gangen. Folk leier ut veldig mye rart. Bare så det er sagt.
Vi var også så “uheldige” at vi hadde dobbelt opp av det mange utleiere gjerne ville unngå. Vi hadde nemlig både et lite barn og en middels stor hund. Altså var vi utelukket i en del tilfeller.
Men så så det ut til at vi skulle ha flaks vi også.
En normal bolig til en overkommelig pris. Mannen snakket med utleier på telefonen og det virket som om saken var i boks så langt. Han kunne være behjelpelig med både måking, gressklipping og småreperasjoner, ja. Fra der jeg satt ved siden av med kryssede fingre hørtes det ut som en ganske så hyggelig samtale. Det var klart for den neste og avgjørende delen av samtalen. Den vi ofte røk ut på. Hund og barn.
Så mannen tok sats og nevnte barnet. Det var visst bare koselig, sa utleierdamen. Hun elsket nemlig barn. Jeg kunne høre hvor overstrømmende hyggelig hun var helt bort til der jeg satt ved siden.
Så var det hunden, da. Vi hadde truffet på folk som gjerne syntes en av delene var ok, men begge deler var det verre med. Jeg kunne se mannen trekke pusten dypt, før han fortalte at han også hadde en hund. Jeg satt ved siden av mens han ringte og kunne se på smilet hans at heller ikke hund var et problem. Utleier elsket visst hunder også. Mannen smilte og nikket mens de pratet sammen på telefonen, jeg satt ved siden av og nærmest hoppet i sofaen av iver.
Så var det snakk om å møtes for å se på leiligheten, kunne jeg skjønne av måten samtalen utviklet seg. Mannen fikk beskrevet veien, klokkeslettet ble avtalt, det var mye latter (godt tegn!) og avslutningsvis sa mannen noe om at “Da tar jeg med meg kona og stikker innom, jeg.”
Fra sidelinjen kunne jeg se hvordan mannens smil sakte forsvant. Før han avsluttet samtalen med “Nei, nei. Det er jo ikke å gjøre noe med det”, la på røret og så på meg med vantro i blikket.
Jeg skjønte at det var noe, så jeg spurte “Var det ikke greit med hund og barn allikevel?”
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine da mannen, fortsatt med vantro i blikket, svarte: “Joda. Det var helt greit med hund og barn. Det var kone som var problemet.”
Innlegg som kanskje ligner:
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Ingen kommentarer så langt.
Legg igjen en kommentar