Sviket
”Han slo.”
Tanken spredte seg i hjernen hennes som smeltet smør. Inn i alle små kroker der den ble til et faktum som gjennomsyret henne i vakuumet mellom slag og smerte. Det lille, lange øyeblikket der tankene raste rundt som ville dyr i hodet og hun avgjorde at smerten var hennes alene. Privat. Han var utestengt. Et ”ungh” var alt som hørtes før hun taklet smerten ved å puste dypt og rolig. ”Roooolig nå. Rolig.”, ga hun seg selv beskjed om mens tårene løp viltert nedover kinnene. Et gråtende og lukket steinansikt på en gang. Et mykt lag av bomull la seg rundt henne og hun var utilgjengelig. Han kunne slå igjen, men aldri skulle han få lov til å nå henne.
”Du slo”, sa hun. Anklagende mens hun sint tørket bort de avslørende tårene.
Han red fortsatt på sinnebølgen og kjeftet henne huden full. Han slo ikke flere ganger. Ikke med hendene.
Slaget. Hun visste at hun kunne ha tilgitt det.
Sviket i drakampen som fulgte var så uendelig mye verre.
Han ville gi henne en ny virkelighet. Dra henne ut av den virkeligheten hun levde i og inn i hans. En virkelighet der han var offeret og hun var den skyldige. Dette var hennes skyld, sa han. Hun hadde provosert det frem. Hun hadde fått ham så sint. Hun måtte bare ikke tro at hun var uskyldig her. Ordene pepret mot henne som om han var et maskingevær. Hun ble truffet, men nektet å falle.
Midt i ordstrømmen hørte hun også ordet ”unnskyld”. ”Unnskyld, men det var din skyld”-beklagelser som hun nektet å akseptere. Kunne ikke. Og det tok raseriet hans til nye høyder. Ordene hans ble fjerne og dempet utenfor boblen hun skapte rundt seg. Akkurat som lydene hadde vært da hun som barn lå med ørene under vann i badekaret. Fascinert av den stille og fjerne verdenen der hun hørte sitt eget hjerte slå.
Ordene slo. Hamret på utsiden av boblen. Ville inn og ta henne.
De var på utrygg mark. Han halte og dro i sjelen hennes. Presset om å bli med til den nye virkeligheten var enormt. Sinnet et monster. Hun ville at det skulle slutte, men klarte ikke å gi ham det han ville ha. Hva om hun mistet seg selv for alltid? Hvordan skulle hun da finne veien tilbake igjen?
Avstanden mellom dem provoserte ham. Han kunne fornemme den økende utilgjengeligheten hennes og det gjorde raseriet hans stort og skremmende. Men hun kunne tåle flere slag bare sjelen var trygg. Gjemt inne i tryggheten mens den dumpe lyden av raseriet hans befant seg et sted der ute.
Hun kjente hvordan noe langt inne i henne startet opp. Som et stort og seigt maskineri. Et lokomotiv som sakte beveget seg fremover når dørene var lukket og fløyten hadde blåst. Han kunne like gjerne ha skrudd på en bryter i henne.
Senere på kvelden kom unnskyldningen som kunne ha gjort hele forskjellen denne ene gangen. Den uforbeholdne. Ikke lenger ”unnskyld, men det var din skyld”, men ”unnskyld, det var min skyld”.
Da hadde toget allerede forlatt stasjonen. Hun visste, men ville det ikke. Han trodde alt var i orden nå. Slaget gjorde ikke vondt lenger. Men smerten fra sviket som fulgte fortsatte bare å vokse.
Han forsto det ikke. Ikke da.
Ikke før hun forlot ham 3 måneder senere.
Innlegg som kanskje ligner:
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Jeg likte metaforen om toget som langsomt startet opp og kjørte ut fra stasjonen. Selv har jeg brukt en lignende om en strikken som ble strukket og sluppet gang på gang på gang. til slutt røk strikken og da kunne ingen få satt dem sammen igjen.
Tusen takk. 
Denne har ligget en god stund i adminpanelet som kladd. Blitt endret litt på nå og da, bare for å bli lagt tilbake i kladdbeholdningen igjen. Siden jeg er som gutten i Prøysenvisa som skulle snekre julegave til mor når det gjelder redigering av egne tekster, var det om å gjøre å poste det som var igjen før det ble spikket ned til ingenting. 
Fint at du får en god tekst ut slik at vi får dele den. Blir den liggende for lenge som ‘draft’ risikerer du at den forsvinner, – eller som du sier – blir spikket ned til ingenting. Takk.
God tekst. Verkeleg.