• Hjem
• Beste bloggposter
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten

Sminke og sånt

Ok, jeg innrømmer det. Jeg er ganske ute av det når det kommer til alt som har med sminke, hårfarge, hårklipp og lignende å gjøre. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg har ikke alltid vært slik. Tvert imot. Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg en kort, men heftig supermodellkarriere der jeg raskt ble godt kjent som nabolagets klovn supermodell. Siden jeg jo syntes at jeg var fin når jeg la på supermodellsminken min, ignorerte jeg selvsagt også alle formaninger fra min mor om å for himmelens skyld la sminken hennes være i fred! Det var rett og slett uimotståelig og hun var jo ikke hjemme de første par timene etter skoletid. Riktignok var som regel min stefar i huset, men han var vel omtrent like oppmerksom angående sminke, frisyre og slike ting som menn flest. Kysten var med andre ord klar.

Å være en skikkelig klovn supermodell krevde som du sikkert skjønner en real innsats på sminkefronten, og siden nå engang Vendela har bestemt seg for å dele sine gode råd i sin “Beauty Bible” kan ikke jeg være dårligere. Faktisk har jeg etter nøye overveielse funnet ut at jeg skal la dere få del i mine hemmeligheter helt gratis. Noen vil kanskje lure på hvorfor jeg er så generøs, og svaret er så enkelt som det er rørende. Det er bare slik jeg er. Jeg er et raust og godt menneske.

Så her kommer fremgangsmåten, trinn for trinn:

Jeg husker at jeg gjerne startet med den kraftigste øyenskyggefargen jeg kunne finne. Jeg har alltid vært ganske glad i klare og sterke farger, så hvorfor ikke? Babyblått var ingenting for meg. Det måtte være knallblå øyenskygge. Og det fant jeg. Og smurte utover. Det hendte jeg skrapet løs litt øyenskyggepulver og blandet med noen dråper vann for å virkelig få smurt det på.

Og vet du hva som er fint sammen med knallblått? Knallgrønt! Til min store glede fantes også denne fargen blant de mindre brukte delene av øyenskyggepaletten i min mors sminkehylle. Også her kunne godt smøreteknikken benyttes.

Jeg hadde ganske tidlig i prosessen avgjort at det var liten vits i å være så gnien at man bare farget selve øyelokket. Her har man masse deilig farge og plass helt opp til øyebrynet å boltre seg på. Så jeg gjorde det. Jeg delte opp øyepartiet i soner og farget noe grønt og noe blått. Flere lag måtte til, så styrken og klarheten i fargene kom godt nok frem, avgjorde jeg. Igjen; her ser man rausheten komme godt frem. Ikke spar på noe!

Jeg hadde egentlig ikke trodd at deilige, sterke farger kunne ha noen ulemper, men det hadde de, oppdaget jeg da jeg så meg i speilet. Det var ikke øyenskyggepartiet som var problemet, riktignok, men det som var over. Øyenbrynene ble jo så altfor bleke og puslete sammenlignet med det flotte partiet under. Heldigvis hadde min mor en flott, svart kajal som kunne fikse den saken. Og gjett om den gjorde! En tykk, dramatisk bue som begynte ved neseryggen og endte helt bort i hårfestet ved tinningen på hver side. Nydelig! En gang kom jeg forresten på idéen om at øyenbryn var noe herk å markere med min mors kajal så lenge disse forstyrrende hårene var i veien. Så jeg tok min stefars barberhøyvel og gjorde kort prosess. Før jeg hadde fått tenkt meg særlig om sto jeg der uten øyebryn. Min mor lot meg få komme ut av det med verdigheten i behold, så historien er fortsatt at jeg over natten fikk en merkelig slags sykdom som gjorde at alt håret på øyenbrynet falt ut, men at dette heldigvis bare skjedde en gang. Det tok noen år før jeg skjønte at hun nok hadde visst hva jeg hadde gjort allerede da. Snille mamma.

I tillegg til øyenbrynene var det også selvsagt at kajalen skulle brukes rundt selve øyet også, før den ble til en laaang strek helt opp til enden av øyebrynet. Du vet. Den looken som Amy Winehouse nå har en ganske mye mer pinglete diskrét variant av. 

Med så mye farge og kraft rundt øyet måtte jeg selvsagt også vie kinnene mine oppmerksomhet. Ved hjelp av min egen hjemmelagde blanding av rosa øyenskygge og leppestift ble jeg skikkelig pretty in pink. Rougen burde helst ha form som et slags sikk-sakk-lyn nedover kinnet, noe jeg må si at jeg fikk til veldig bra. Nå begynte det virkelig å ligne noe.

Så var det leppene sin tur. Jeg hadde lest i et blad at det var viktig å markere leppene før man applikerte selve leppestiften. Så jeg brukte min mors svarte kajal først og fyllte inn rikelig med leppestift etterpå. Det var bare nydelig og helt sikkert trendy akkurat som ukebladmodellene, syntes jeg. Nå i ettertid vil jeg nok i all beskjedenhet påstå at det var bedre enn ukebladmodellene sin nesten usynlige markering. Hva er vitsen med å markere hvor leppene begynner og slutter dersom ingen kan se det?

Etter en god tid foran speilet med diverse poseringer, var tiden kommet for å dele dette fantastiske oppsynet med resten av nabolaget.

Med hodet høyt hevet og svulmende av stolthet pleide jeg deretter å gå bort til nabobarnas hus, ringe på døren og spørre disse utrendy bøndenes foreldre verdensvant og rimelig uanfektet (med innsugde kinn, selvsagt) om barna deres kunne være med og leke. Jeg kunne virkelig se hvordan de ble målløse av beundring og hvordan jeg med mitt blotte nærvær spredte glede rundt om i mine venners hjem. Dette er en effekt som du også kan gi dine kollegaer og medmennesker. Ikke vær gnien. Pay it forward!

Nå som du har fått ta del i disse fantastiske sminketipsene har jeg bare et råd igjen å gi deg.

Ikke spar på NOE! La også din raushet skinne gjennom til glede for dine medmennesker.

Værsågod.

Innlegg som kanskje ligner:

None Found

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Copyright Fullt Hus | Using the DeepBlue WordPress Theme