Nattens dronning
Da jeg var liten var jeg visst en utfordring av de større for min mor. Særlig om natten. Det var ikke det at jeg ikke hadde det bra. Jeg var bare så utrolig klar for å bli aktivisert. Den stakkars moren min, som jo trodde fullt og fast på fri barneoppdragelse og slike ting i den perioden, ble derfor sittende til langt på natt og lese for meg. Et barn som ble rasende dersom hun sluntret unna. Som indignert kunne rope tilbake at “Amma, amma ann!” som svar på hennes oppgitte “dette går ikke an!”. Jeg var jo fullstendig enig med henne. Det var virkelig ikke akseptabelt å ha en så sløv mor som ville sove bare fordi klokken var 2 om natten. Makan.
Nå er jeg voksen, og mens min mor sover sin dype søvn hjemme hos seg selv fra tidlig på kvelden, er jeg fortsatt den som er våken. Det virker som om hjernen min rett og slett er skrudd sammen slik at den er mest aktiv om natten. Og det er ikke uviktige ting som skjer heller.
I natt har jeg for eksempel lest. Selvsagt har jeg lest. Og siden jeg nå leser selv er det ingen unnasluntring her i gården. Ingen som hopper over sider eller mumler søvndrukkent.
Jeg har også lagt en plan for hvordan jeg skal håndtere mulige katastrofer. Dette er forsåvidt ikke noe nytt. Da jeg bodde hjemme hos mamma (som etterhvert ga opp fri barneoppdragelse med et lettelsens sukk, den latsabben!) kunne jeg ligge i sengen og fundere rundt dette å plutselig være familiens overhode i en alder av 12. Hvordan jeg skulle ta vare på mine småsøsken, hvem jeg skulle kontakte og hvordan jeg skulle gå frem for å forsikre meg om at vi ikke ble spredt for alle vinder (ok, noen ganger kunne jeg godt tenke meg muligheten for at min søster ble spredt til et helt annet sted enn meg, men jeg tok meg i det. Vi hadde tross alt blitt foreldreløse og måtte holde sammen selv om hun var en ufordragelig drittunge). Det var lange og detaljerte tankerekker om mulige scenarioer, og jeg endte som regel med å gråte en liten skvett over vår tragiske skjebne som jeg jo hadde levd meg godt inn i.
En ting som jeg ikke gjør nå lenger, men som jeg gjorde dengang, er å gi viktige beskjeder. Min mor kan fortelle om hvordan jeg kunne finne på å trampe inn på soverommet til henne og min stefar, stille meg opp med mitt bryskeste blikk og fortelle de unnasluntrerne om hvor inderlig godt de visste at jeg ønsket meg en lillebror og at de værsågod fikk se å sette i gang, før jeg slamret med døren og trampet tilbake til min egen seng. Jeg føler at jeg har en stor del av æren for at min lillebror i det hele tatt eksisterer i dag. Bare så det er sagt.
Andre viktige oppgaver som hjernen min ser ut til å finne passende å jobbe med om natten nå, er å disponere mine kommende lottomillioner. Dette føles utrolig viktig når klokka er over 2 om natten. Ikke bare skal alle pengene investeres, plasseres, deles og brukes. Jeg må også ta stilling til hvordan jeg skal reagere på nyheten om gevinsten. Om jeg skal være en sånn hemmelig millionær som i all stillhet bare nedbetaler familemedlemmers lån uten å si noe eller om jeg skal dele nyheten med noen umiddelbart. Og eventuelt hvem. I en slik situasjon er det da også selvsagt at jeg pønsker ut noen gode strategier for å bevare roen dersom Norsk Tipping ringer når jeg er på hytta og andre potensielle gribber familiemedlemmer er tilstede. Lottomillionærer er jo stadig på hytta når de vinner, så jeg skal selvsagt gjøre mitt for å bedre sjansene ved å være der mer. Men reaksjonen må jo være riktig. På den ene siden vil jeg kanskje være hemmelig, men på den annen side er det jo viktig at Norsk Tipping skjønner at jeg er skikkelig glad. Jeg forestiller meg at toalettet kan være et godt sted å ta imot den gode nyheten. Jeg mener, hvem har vel ikke vært lykkelig over å endelig få bæsjet? Hvordan kan egentlig resten av familiemedlemmene klandre meg dersom de hører skikkelig jubel fra do? Ja, jeg bare spør.
I tillegg til å ta meg av denne viktige tankevirksomheten rundt min nært forestående millonærtilværelse, bedrives nattens timer til intens tankevirksomhet rundt hva jeg skal si og gjøre den gangen jeg får en tidsmaskin og kan reise tilbake og gjenopprette all ære fra diverse hendelser opp gjennom tidene. Et viktig gjøremål blir da å finne alternative steder å ta tissepause på lengre turer. Jeg bare sier det. Det er dessuten et par bruddsituasjoner jeg kunne tenke meg å fikse litt på. Det har nemlig kommet meg for øre at trygling, gråt, tenners gnissel, gjemming av fottøy og forførelse ikke anses som en særlig verdig måte å takle det å bli dumpet på. Who knew?!
Etter en stund bytter hjernen tema. Jeg har jo allerede dekket de viktigste sakene, men føler vel egentlig at jeg trenger en backup også. Dersom lottomillionene må vente en stund er det jo viktig å ha en alternativ plan enn så lenge. Supermodell har for lengst utgått. Men bestselgende forfatter kunne kanskje være noe? En sånn som bare sitter der og skriver som i transe uten å egentlig anstrenge seg? Da tenker jeg at jeg kan gi intervjuer og ydmykt erklære at jeg kun er en kanal og et redskap for noe større enn meg selv. En del av tankevirksomheten rundt dette temaet går med på å forbanne alle de som har stjålet idéene jeg helt sikkert hadde fått om jeg bare hadde hatt litt mer tid på meg. Tjuvradder hele gjengen!
Ellers er det jo viktig for meg å forberede meg på en mer glamorøs tilværelse som nybakt millionær. Eller milliardær in the making, siden jeg jo selvsagt kommer til å sørge for at lottomillionene formerer seg i rasende fart. I en slik belastende situasjon er det viktig at jeg er veltrent og slank. Millionærtilværelsen kan kanskje se enkel ut, men jeg er overbevist om at det nok krever sitt. Så da er det viktig å legge planer for helsen også. En av disse dagene skal jeg begynne på Grete Roede og bli den sprekeste fembarnsmoren noen har sett. Jeg er litt usikker på dette med Grete Roede, da. Det beste ville kanskje være om jeg fant min egen vei og bygget mitt eget imperium med tid og stunder. Jaja. Uansett skal jeg bli så sunn og sprek at folk vil stoppe meg på gaten og spørre “hvordan gjør du det?” og jeg vil selvsagt tipse dem om min nyeste bestselger som besvarer nettopp dette. I boken min skal jeg ha gode råd om mosjon, kosthold, mental velvære og…eh… søvn?
Det er vel omtrent da jeg litt forfjamset ser på klokka og innser at det ikke er lenge igjen av natten. Jeg burde virkelig sove litt nå. Hjernen har roet seg litt ned også. Jeg må bare lese litt først. Etter alt dette arbeidet er det jo viktig å også unne hjernen litt fritid, så jeg tar frem boken min igjen og leser noen sider før jeg endelig er klar for å sove.
Noe sier meg at min mor er overlykkelig over at jeg ikke lenger er hennes samtalepartner og problem om natten.
Innlegg som kanskje ligner:
- Å finne seg sjæl
- Det er pappa sin skyld
- Det første karakterkortet
- Hvordan har de det nå, tro?
- Skumle møter
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Flirer høyt så barna snur seg vekk fra barne-tv her…
Jeg kjenner meg bare så uendelig godt igjen - bortsett fra at min tankevirksomhet stort sett foregår på dagtid - i bilen til og fra jobb eller mens jeg tålmodig (?) venter på at barna skal finne den rette pinnen/steinen/blomsten/bossbiten å ta med seg hjem på vei fra barnehagen en dag vi spaserer.
Nattestid er det stort sett de mer triste og tragiske tankene som dukker opp, og noe som har kommet de siste par årene er en underlig skrekk for at barna mine plutselig skal bli foreldreløse. Hva hvis vi er på hytta og vi plutselig skulle bli borte en natt mens barna sover? Eller noe skulle skje med meg mens mannen er bortreist og jeg har ansvar for ungene? Slike tanker er jo helt fryktelige, og jeg kan kjenne en klump i magen i timesvis etterpå. Særlig smart når man egentlig skal sove… not.
Men andre ganger kan jeg bare drømme meg bort - om det nå er som lottomillionær eller noe annet. Og det er jo en behagelig ting å fordrive tiden med når hjernen ikke vil sove 
Det der med å disponere lottomillioner er kjent gitt. (Har selv disponert godt over en milliard, tror jeg. Uten faktiske resultater.)
emilie: Å vekke noen for en klem, ja. Lurer på om mannen hadde likt at jeg gjorde det midt om natten. Verdt et forsøk!
Rarelillemeg: Det er helt utrolig hvilke katastrofer man synes man må forberede seg på. Da er nok lottomillionene hyggeligere å tenke på. 
radiohode: Jeg synes det er viktig at vi kommende lottomillionærer sørger for å være godt trent i dette. Det er jo tross alt ikke lite ansvar vi kommer til å få når pengene ruller inn på kontoen.
Cat: Tusen takk! 
[...] poenget mitt er nå uansett at i denne høyst realistiske drømmen, akkurat som den der jeg vinner billioner i lotto mens jeg er på hytta, så får jeg endelig det jeg fortjener. Ja, for det har [...]
Jeg tenker også på mye rart midt på natta. Det hender jeg våkner og tenker på ting jeg lærte (evt. burde ha lært) i forelesningen dagen før, eller om det jeg gjorde på øvingen egentlig var riktig. Det hender jeg også ringer og vekker noen bare for å spørre om dette, eller at jeg tusler ut i stua og ber om en klem fra gutta jeg bor med.