• Hjem
• Beste bloggposter
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten

Han kan rust!

Når man er en familie på 7 + hund er det en ting som kan være litt av en utfordring. Nemlig transport. Å være miljøvennlig og reise kollektivt blir rett og slett for dyrt i lengden når man er såpass mange. Og når sant skal sies er kanskje en storfamilie på tur kollektivt og miljøvennlig i seg selv? (…sa hun håpefullt)

Vi har derfor en bil. En eldre minibuss som nok må sies å være av det romslige, men vrange slaget. Det er muligvis en fagorganisert minibuss, som kjemper for sin rett til å ha sommerferie. Hvert år. Når sommeren kommer må den nemlig som regel markere seg skikkelig. Enten ved å gå i streik, eller ved å stryke på EU-kontrollen som foretas årlig. Eller begge deler. Andre kan kanskje fise rett inn og ut igjen av slike kontroller, men ikke vår bil, nei. Sommeren er en fin årstid for å bryte sammen, virker det som. Altså må man som regel fikse noe før kontroll kan foretas. Og som det oppmerksomhetssyke vraket den er, så er det stadig noe som ikke går igjennom. Hvert år i min studietid var det noe. Hvert eneste år. Resultatet ble som regel bilfri sommerferie. I alle fall frem til enten første lønningsdag i sommerjobben dukket opp eller rett og slett til studielånet kom i august.

Og hvert år, rett før jul, bestemte den seg som regel også for at den ville ha ferie. Det er faktisk ganske kjipt å måtte ta drosje hjem med juletre, gaver og grinete unger. Jeg bare nevner det. Vi tør knapt å røre bilen på lille julaften og julebesøk i romjulen er ekstra spennende for oss. Men drittbilen kjøretøyet vet så inderlig vel at vi ikke har råd til ny på en stund og kan derfor holde på med sine nykker som den vil. Mannen har mekanikerbakgrunn og er derfor jevnlig nede i garasjen og duller med sin primadonna av en bil. Men det er tross alt en del ting som trenger verkstedplass og verktøy. Og der kommer verkstedene inn.

I årenes løp har vi etterhvert funnet et fantastisk verksted. De gjør det de skal til den prisen som er avtalt. Noen ganger billigere også. De er pålitelige og flinke. Det er ikke deres skyld at bilen stadig må tilbake. Det de fikser forblir fikset og alt er fryd og gammen.

Frem til nå.

Det er funnet rust. Mannen har jobbet mye med rustsveising før og er uenig i at rusten er en 2-feil. Han aser seg opp og drar frem sin kompetanse og verkstedets manglende rustkompetanse og er i det hele tatt en stolt tulling av en mann som vil ha frem at dette kan han. Er det mulig å fikse? Jada. Lett som bare det. Tar det lang tid? 3-4 timer, sider han. Men skulle du ikke gjøre dette allikevel snart? Joda, han hadde planer om det, men det er ikke det det handler om.

Så hva er det det egentlig handler om? Prinsippet. Verkstedet tar feil og mannen har rett. Banna bein. Mannen har fått en kampsak. Dette er såpass prinsipelt viktig at han ikke kan gi seg. For han kan nemlig rust. Hører dere? HAN KAN RUST!

Forslag om å velge sine kamper med omhu møtes med fnysing og beskyldninger om å ikke ha tro på mannen sin. Forslag om å drite i at man har rett, gjøre som planlagt (få sveiset rusten) og bevare det gode forholdet til verkstedet ses på som en fornærmelse. For HAN KAN NEMLIG RUST! og skal jammen forklare dem hva som er foran og bak på et sveiseapparat, ja. Drit i at han for tiden har mer enn nok med å komme seg til fysioterapeuten for behandling av en rygg som ikke funker som den skal. Drit i at han for tiden har en kroppsholdning som det skjeve tårn i Pisa og kamerater som mer enn gjerne stiller opp for å få sveiset denne rusten. Han ligger i sofaen og kikker bebreidende på sin lite støttende kone som slett ikke er så villig til å være med på korstoget mot verkstedet. Som slett ikke er så lojal mot Saken som et rustgeni kunne ha ønsket seg. Måtte ingen - INGEN - glemme at HAN KAN RUST!

Og joda. Han kan virkelig rust. Han har sannsynligvis mer peiling på dette enn mange. Da han jobbet på bilverksted var det han som sveiset rust. Han har også hatt et lite rustsveiseverksted en gang i tiden. Han er simpelthen The Rust Man™. Han har også gode venner som kan hjelpe ham med å få dette gjort, noe som allerede var planen. Verkstedet og rustgeniet er skjønt enige om at dette må gjøres. Begge er enige om at dette bør gjøres snart og det er også planen. Men så har altså de på verkstedet vært så frekke at de noterte denne rusten som en 2-feil og ikke en 1-feil. Vi har altså faglig uenighet på høyt nivå her, noe som plutselig er viktigere enn alt. Ja, for jeg trenger kanskje ikke å fortelle hvem som kan rust her?

Som den svikefulle og rustukyndige kona jeg er, så hender det at jeg himler med øynene. Ja, der sa jeg det. Jeg himler. Innimellom jatting og “klart du kan rust, vennen”. Innimellom bønn om at vi vær så snill bare kan la være å ta opp denne kampen med verkstedet som har vært så snill med oss og primadonnaen av en minibuss som vi har. Vi vet jo at vi kommer til å trenge dem igjen. Antageligvis før vi vet ordet av det. Jeg vil virkelig ikke at de skal slå opp med oss.

For da er vi i deep shit, da. Rustgeni eller ikke.

Innlegg som kanskje ligner:

None Found

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Copyright Fullt Hus | Using the DeepBlue WordPress Theme