• Hjem
• Beste bloggposter
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten

Bimboer og kjærlighet

Det er mulig jeg outer meg selv som enkel her og at alle andre synes boka var like tunglest som en middels pekebok, men det får heller være. 

Jeg har nemlig endelig tatt til vettet og bestemt meg for å lese “The poisonwood bible” av Barbara Kingsolver. Jeg vet den er god. Det skjønte jeg ganske umiddelbart. Jeg tror det er best at den er på engelsk. Jeg liker den faktisk veldig godt også. Noen ganger.

Men etter en lengre periode med lesestoff som stort sett ikke krever mer av en enn en episode av “Kongen av Queens” så merker jeg også at den frustrerer meg. Og det synes jeg er litt rart. For den er jo så bra.

Den krever noe av meg. For å bruke svulstige ord, så tar den meg med inn i ukjent territorium. En verden jeg ikke er kjent med. Formuleringer så gode at man blir sittende og smake på dem rett som det er.  Men den kan virkelig ikke leses på autopilot. For denne boka er slett ingen bimbo i bokform. Du må faktisk anstrenge deg litt.

Det hender jeg blir lei. Det hender jeg savner en bimbo. En morsom, glitrende og lite krevende bimbo. Ja, bok-versjonen, altså. Ikke en ordentlig bimbo. Hva skal jeg med det, liksom? Annet enn å bli blå i ansiktet av nytteløse forsøk på å holde inn magen mens jeg kjenner kompleksene poppe frem overalt i bevisstheten? Nei, det får holde med bøkene. De er tross alt lydløse.

Men denne ikke-bimboboka som er så fantastisk god og sikkert veldig bra for meg kan også være så utrolig frustrerende for en hjerne som tydeligvis er sulteforet på bøker med litt tyngde. Eller dybde. Eller bredde. Eller hva det nå er man kaller det.

Jeg har en tilståelse å komme med. Det hender at jeg har mest lyst til å slenge hele den nydelige boka i veggen. Når jeg er sliten og egentlig bare vil ha litt bimbomoro, men staheten min har avgjort at her skal det leses om jeg så må lese gjennom tårer av hjerneutmattelse. *dramatisk* 

For meg er nemlig det verste jeg kan gjøre i slike situasjoner å sakke ned farten. Jeg trenger at handlingen går fremover rimelig kjapt. Jeg trenger å lese den i store jafs og ta meg tid til å virkelig bli knyttet til boken. For dette er slett ingen bok som er lett på tråden. Det vil jeg bare ha sagt. Du må lytte oppmerksomt og vie den tid selv om du nesten føler at den spiser deg opp. Og så, om du er riktig heldig, kan du kanskje få lov til å holde hånde bittelittegrann.

Dette er ingen flyktig forelskelse. Ingen lettvint sommerflørt på stranden. Men jeg er ganske sikker på at denne boken kommer til å bli en av de virkelig store kjærlighetene. Og forlater jeg den nå kommer jeg alltid til å være litt fattigere fordi jeg gikk glipp av den.

Det skjønner til og med en enkel sjel som meg.  

Ukategorisert

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.