• Hjem
• Beste bloggposter
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten
• Selvskryt

Supersøtt

En gang i tiden hadde jeg en sommerjobb som bl.a. innebar at jeg poppet store mengder popcorn og laget haugevis med sukkerspinn. Store, varme og søte skyer som smelter på tungen. Det var lang, lang kø av barn og fjortisjenter som ville ha sukkerspinn.

Selv var jeg litt mindre begeistret. Etter endt arbeidsdag hadde jeg sukkerspinn nesten overalt. I håret. På klærne. På hendene. Da var det deilig å ta seg en dusj, ta på rene klær og bli med de andre ut på byen for en øl etter jobben.

Om man skal snakke om preferanser, så er jeg nok mest der. Orker ikke det supersøte så lenge av gangen og skjønner ikke helt de som gjør det.

Dette gjelder selvsagt også andre områder.  Og et av dem er kvinner som tydeligvis gjerne vil være sukkerspinn. Og mennene som flokker seg rundt dem. Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke at så mye søtt kan være godt og ikke kvalmende og tilgjort. Det hender jeg tar meg selv i å stirre i ren fascinasjon når jeg ser det. Kvinner som med hele seg skal være sukkerspinn. Jeg tror kanskje det er en form for flørt. Den tilgjort lyse babystemmen. Den pusekattlignende ålingen mot en eller annen mann. Og den liksom å så sjarmerende jentungen som trer frem. Med sin søte og trassige trutmunn og smårampete innslag.

Men mennene som flokker seg rundt. De ler. Med kjærlige pappablikk, hoder som kastes bakover i latteranfall og stjerner i øynene flokker de seg rundt sukkerspinnet. En og annen sjokkerende grovis fra sukkerspinnet er bare turn-on, selvsagt.

Men jeg står litt på utsiden og skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke hvordan kvinnene (jeg nekter å kalle dem jenter, selv om de sikkert selv ville ha foretrukket det) orker det. Jeg skjønner ikke hvordan de klarer å være så gjennomført “made to please”. Jeg skjønner ikke hvorfor de blir helt rare når de skal legge godsiden til.

Og jeg må innrømme at jeg mister litt respekten for de logrende mennene som flokker seg rundt sukkerspinnet i en mental lolita-øvelse. De virker så… dumme.

Sukkerspinnene blir etterhvert som de blir eldre litt mer raffinert. De ser ikke lenger ut som sukkerspinn og de klarer på et eller annet vis å virke hakket mer seriøse på overflaten. Men allikevel dukker sukkerspinnet frem. Og mennene logrer. Det som ikke har forandret seg er nemlig den tilpasningen av væremåte som gjøres kun for å fortsatt behage og beholde fanklubben. Det er vel der jeg synes det blir dumt.  

Jeg er som sagt litt fascinert av dette. Fascinert, irritert og en tilskuer. Jeg har aldri klart å være sukkerspinn lenger enn noen minutter av gangen. Jeg synes det er slitsomt og har følt meg helt idiotisk de gangene jeg har prøvd. Som et resultat av det har jeg oftere vært venn enn kjæreste med jevnaldrende gutter i oppveksten. Jeg turte å krabbe inn i den skumle grotten på barneskolen. Jeg slengte en medelev i bakken omtrent på samme tid. Vedkommende fikk sukkerspinn for samme atferd av de andre jentene. Jeg slengte ham i bakken. Jeg var den som fikk ørene tutet full av hvor utrolig deilig den jenta kompisen hadde en crush på var. Og jeg var den som ble med ut og tok en øl. Ja, det siste var selvsagt ikke på barneskolen, da.

Sminke, ja. Flørting, ja. Kjærester, ja. Men sukkerspinn? Nei. Det funket bare ikke for meg.

Kanskje er det derfor jeg får litt spader nå som datteren min er inne i en slags sukkerspinngreie der hun finner tilbake til sin indre baby og prøver å gjøre stemmen så søt, så søt. Å spille på søthet er nemlig det store i vennegjengen nå. Store, lett oppsperrede øyne. Ørlite granne trutmunn og noe som minner om babystemme.

Jeg ser at jentungen prøver innimellom. Om hun vil ha noe av faren sin, er det til å få hull i tennene av. Heldigvis ser jeg også at heller ikke hun klarer å holde på sukkerspinnfaktoren lenge av gangen. Jeg håper hun også slår fra seg det fjåset og heller er seg selv sammen med andre. At hun ikke føler krampeaktig behov for et kobbel med logrende menn rundt seg for å føle at hun har kontroll. For de beste mennene er ikke i den gruppen. Ikke i det hele tatt.  Og det håper jeg sønnene mine også skjønner en dag.

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.