Referanser
Det er en ting som er annerledes nå enn da jeg søkte jobber før jeg begynte på høyskolen. Eventuelt er det slik det alltid har vært for denne type jobber som høyskoleutdanningen min fører til. Og det er referanser.
Alle ser ut til å ha det. Som voksen har man barn, hybelkaniner, bolig, ansvar, regninger…og referanser. Rett og slett noen som kan gå god for at du ikke er en sinnsyk øksemorder eller noe annet skummelt.
Jeg hadde ingen. Ikke det at jeg er en sinnsyk øksemorder, men det hadde altså aldri falt meg inn å be de som ga meg hyggelige tilbakemeldinger på vel utført arbeid eller gode initiativ om å si det til potensielle nye arbeidsgivere også. Jeg har takket og rødmet, men aldri tenkt at jeg burde få telefonnummeret og bruke vedkommende som referanse. Så derfor ble det til at jeg måtte ringe rundt og håpe jeg traff på noen jeg hadde jobbet sammen med.
Om man kunne fått referanser fra flere områder, derimot… Jeg forestiller meg at det ville ha sett omtrent slik ut:
Barndomsvenninne: “Lin stiller opp når det gjelder. Har derimot gitt meg en og annen blåveis i barndommen. Dukk!”
Hunden: “Matmor sørger alltid for god mat og friskt vann. Kan bli litt masete noen ganger og er hysterisk opptatt av at bøker ikke skal spises. Hmpf!”
Barna: “Den strengeste mammaen i hele verden! Vi må legge oss og rydde hele tiden. Alle andre får være oppe så lenge de vil, de.”
Søster: “Lin? Joda, hun er grei hun. Men vet du hva som skjedde meg i går eller?…bla…bla…bla..”
Hybelkanin 1: “Lin? Hvem er det?”
Hybelkanin 2: “Aldri hørt om.”
Kanskje like greit at man må bruke referanser fra arbeidslivet, når jeg tenker meg om.
Men da må man altså ringe. Nervøs som få ringer man rundt, får tak i folk man har jobbet med og skal rett og slett finne ut om de synes du er ok. En ting er å være usikker på om folk har positivt inntrykk av en. Noe helt annet er å skulle sette dem i en slik situasjon at de må vise kortene sine. Man risikerer jo å få høre negative ting også. “Joda, jeg sa du var flink, men det var jo bare for å trøste. Du var jo så håpløs, ikke sant?”
Så med skjelvende stemme spurte jeg. Om de husket meg. Det gjorde de heldigvis. Og enda bedre; Selvsagt kunne de stille som referanse!
Så skummelt var det. Og så fort og greit unnagjort. Nå har jeg det også. Referanser.
Men det er en referanse jeg er utrolig stolt av. Den kommer fra høyeste hold og er den viktigste av dem alle. Jeg fikk den da jeg var student i praksis. Det er en lapp jeg alltid har med meg i lommeboken. Skrevet av en døende pasient som ikke kunne snakke så godt lenger og som derfor måtte ty til penn og papir. Man kan se på skriften at det var vanskelig og smertefullt å skrive og at pasienten var kraftløs. Skriften er svak og ujevn, men budskapet er ikke til å ta feil av.
“Du blir en god sykepleier. Mannen min er enig.”
Innlegg som kanskje ligner:
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Nå er det like før jeg ringer hybelkaninvernet. De vet ikke hvem du er engang??
Men før jeg forviller meg lenger inn i bloggen din.. Du kunne ikke gitt oss en referanse på at du ikke er sinnsyk øksemorder?