Juksemaker pipelort
Da jeg var liten og moren min var på min alder, syntes jeg at hun var så veldig voksen. Urgammel, faktisk. I tillegg visste hun alltid hva som var lurest å gjøre og var selvsagt den lureste i hele verden. Men det viktigste var at både hun og andre voksne var så utrolig gjennomført…ja, voksne.
Nå er jeg selv i 30-årene. Det er noe helt, helt annet. I alle fall virker det sånn. Jeg er nemlig en juksemaker. Sånn føles det. Den gjennomført voksne personen som jeg syntes min mor og andre voksne var er nemlig langt ifra slik jeg føler meg nå som jeg er like gammel.
Jeg vet ikke alltid hva som er Det Eneste Rette™ og det hender at folk jeg synes er kjempevoksne viser seg å være på min egen alder. Faktisk hender det ganske ofte. Noen er til og med yngre enn meg. De gikk i barnehagen da jeg begynte på ungdomsskolen og her er de altså. Voksne.
Nå vil jeg ikke egentlig si at jeg er så veldig mye mer barnslig enn andre. Men følelsen. Den er ikke sånn som jeg trodde den skulle være bestandig. Når jeg søker på skikkelig voksne jobber. Eller når vi gjør voksne, ansvarlige ting. Eller bare blir invitert i 40-årslag. Da hender det at det føles som om man bare leker voksen.
Den samme følelsen kommer også innimellom når jeg gjør det bra ellers. Når jeg får gode tilbakemeldinger. Når noen tiltror meg ansvar for en hel avdeling. Når lille jeg skal ringe en pasients lege eller snakke med pårørende. Da hender det at jeg synes det er litt rart. Jeg klarer meg bra og jeg får gode tilbakemeldinger på det jeg gjør. Allikevel hender det at jeg har en liten juksemaker-følelse innerst inne. Som om jeg egentlig har kledd meg ut og lurt alle sammen. At jeg har sneket meg inn et sted med adgang kun for voksne uten at noen har oppdaget det. Jeg er jo ikke voksen jeg? Ikke sånn som de voksne var det da jeg var liten.
For litt siden outet jeg meg selv til noen av de voksne jeg kjenner. Voksne, oppegående folk som tydeligvis ikke har skjønt at det er en av oss som har kledd seg ut. Det var på tide å slutte med narrespillet og komme ut av skapet som den lille drittungen jeg egentlig er, tenkte jeg. Så jeg la alle kortene på bordet.
Til min store overraskelse viste det seg at flere skjønte akkurat hva jeg snakket om. De hadde det på samme måte selv. Jeg kunne ha sverget på at de var the real thing, altså. Og faren er stor for at de er det også.
Så da tenker jeg litt på min egen mor og alle de andre som var “mine voksne” da jeg var liten. Kanskje de også følte seg litt som om de var barn som hadde kledd seg ut? Kanskje til og med statsministre, rektorer og sjefer for store konsern føler seg litt sånn innimellom? Som om de egentlig har lurt alle andre til å tro at de er voksne og har full kontroll mens de i virkeligheten er litt barn innerst inne?
I så fall er det godt gjort, da. Om for eksempel moren min hadde det sånn inni seg da jeg var barn og hun var i 30-årene, så er det jammen godt gjort at hun både klarte å være en trygg voksenperson og manøvrere seg og oss så godt gjennom livet. Ta valg etter valg uten å være helt og absolutt 100% sikker på at det var Det Eneste Rette™. Eller hva med statsministre som kanskje har tatt vanskelige valg mens de innerst inne har følt seg som små barn med bena dinglende fra altfor høye stoler? Snakk om å være modig.
Tenk om dette er det mest voksne nivået som finnes. Da er det jo vi barna utkledd som voksne som skal passe på alle de andre, da. Vi som til tross for mestring føler oss litt som juksemakere som har lurt folk. Det er nesten litt for skummelt å tenke på.
Jeg håper i grunnen på at det finnes flere nivå over dette. Kanskje mentornivået? Eldre mennesker som har levd og lært og vet så inderlig og absolutt vel hva Det Eneste Rette™ er. Eller som i det minste nesten vet det. Eller som kan dele gullkorn fra sitt enorme lager av visdom med meg og de andre barna som har kledd seg ut?
Gudene skal vite at vi trenger mentorer, vi barna som vasser rundt i voksenklær i voksenjobber og drar på voksenferier i voksenbiler. Og kjøper voksenhus. Tar opp voksenlån. Tar voksenavgjørelser. Samtidig som vi bløffer etter beste evne slik at våre barn ikke skal tro at vi ikke vet hva vi gjør. Jeg synes i alle fall at jeg trenger en mentor. En som har vært her før meg.
Jeg tror jeg skal ringe mamma, jeg.
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Æsjda… Sånne bestemødre, asså. Nå kunne jo dette fortsatt med enda flere bestemødre, gjerne med pitbull’er og svart belte i karate og sånn. Hihi…
Jeg var i ett sånt 40-årslag i helgen. Da følte jeg meg barnslig, da. Heldigvis var det flere som gjorde det også. Til og med noen av de som hadde rundet 50 følte seg sånn. Jeg synes det er fort gjort å tenke at 40… det er gammelt, det.
Jeg føler meg også sånn.
Min mor og… Hun er passert 60… Tror kanskje ikke det går over noen gang.
Men det er litt rart også - hvorfor er det sånn, liksom? Er det en slags sikkerhetsmekanisme at vi aldri føler oss helt trygge på det vi gjør, sier og mener?
Jeg tror du er inne på noe grunnleggende riktig her. Jeg føler meg ihvertfall ikke eldre enn tidlig i tenårene. Det hadde vært interessant å vite noe om hvor gamle våre foreldre føler seg nå.
Og… ehh… Æ! Bæ! Pappa’n min er sterkere enn pappa’n din!