Feig
På noen områder synes jeg at jeg er ganske modig. Kanskje til og med sta. Jeg kan tviholde på egne prinsipper selv når det koster litt. Ja, selv når det koster mye også.
Jeg har kastet meg på en høyskoleutdannelse i voksen alder selv om jeg var fembarnsmor og mange mente jeg burde vente til barna var store. Kanskje er det staheten som har mye av æren for at jeg var en av de som fullførte til normert tid. Kanskje var det også litt mannen min, som godtok å være bakkemannskap mens jeg studerte. Men modig var det, synes jeg.
Jeg er modig når jeg vet at noe er riktig. For eksempel da jeg som småredd student holdt fast ved eget verdisyn og backet det opp med fagkunnskaper i møte med virkelighetens verden i praksis. Det var skummelt, men det var riktig. Selv om den som kunne avgjøre om jeg skulle stryke eller ikke var en av de jeg motsa. Jeg tror det handler om integritet.
Men på noen områder er jeg feig. En av dem er i forhold til kø. Jeg er nemlig mye flinkere til å stå på for andre enn for meg selv. Ikke at det akkurat er så veldig unikt.
Så om jeg står i kø og noen sniker, sier jeg ingenting. Jeg feiger ut og forbanner meg selv mens jeg gjør det. Det er jo ganske idiotisk å ikke klare å si ifra om sånt, men sånn er det i alle fall. Foreløpig. Ja, jeg har jo selvsagt planer om å bli kjempemodig på også dette feltet når jeg blir stor.
Men kanskje ikke like tøff i trynet som denne damen?
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Om jeg ikke er så stridig som dama på Os, kan jeg være ei plage. *innser*