Jeg liker ikke barn, og har derfor valgt å ikke få barn (naturlig nok). Men jeg tør nesten ikke å fortelle at jeg ikke skal ha barn til folk med barn, fordi de da tror at det jeg sier er at de har tatt et dårlig valg. Og jeg tør hvertfall ikke å fortelle dem at jeg ikke liker barn.

Det er litt snodig, for vi hadde en venninne med barn som overnattet hos oss for noen måneder siden. Vi har 4 katter og de hilste hyggelig på henne og hun sa rett ut at hun ikke liker katter. Hun grøsset nærmest når kattene kom nær henne. Selv om jeg ikke skjønner hvordan det er mulig å ikke like katter, så kan jeg ikke si at jeg blir fornærmet eller føler meg kritisert fordi vi har valgt å ha 4 katter….

Så kanskje jeg skal begynne å fortelle folk at jeg ikke liker barn.. Hvis de kan si rett ut at de ikke liker mine barn, så må de tåle det samme tilbake:)

Det er ikke bare i saker vedrørende barn dette fenomenet dukker opp.
Jeg har ofte blitt overrasket over hvor lite man faktisk kan si om egne verdiprioriteringer uten at noen føler seg krenket og mener at du moraliserer. – Bare ved å fortelle at du er vegetarianer av idealistiske grunner, for eksempel.

Jeg har en teori om at dette skyldes det man i psykologien kaller transferens/overføring.
Egentlig er det ingen av oss som føler at vi strekker helt til – vi går rundt med konstant dårlig samvittighet (selvom vi ikke ønsker det). Når noen faktisk gjør noe bedre/riktigere/edlere enn oss blir vi minnet om vår egen tilkortkommenhet. Noen har en tendens til da å bli irriterte isteden for imponerte. Underlig nok…

Det gjelder ikke bare barn, det gjelder også dyrehold, ekteskap, matvaner, treningsvaner, pengeforbruk… Man kan se trollene dukke opp i mange debatter rundt om

Før forventet jeg som regel at noen skulle hakke på de valgene jeg hadde tatt og dermed ble jeg også veldig sensitiv for alt som kunne ligne bittelitt. Nå legger jeg som regel godviljen til når jeg tolker andre.