Kaller du meg en dårlig mor?!
Det er enkelte ting som vel bare kan defineres som en utrolig kjedelig tendens på nettet. Og det er diskusjoner der man snakker om barn, familieliv, morsrolle og valg i forhold til dette og det knapt er lov å ytre en mening, gjerne en positiv begrunnelse for egne valg, før du på et eller annet finurlig vis har klart å fornærme en annen kvinne.
Jeg snakker om “kaller du meg en dårlig mor?!”-tendensen. Man kan godt bytte ut ordet “meg” med venninnen min, kollegaen min, eldre mødre, yngre mødre, yrkesaktive mødre, hjemmeværende mødre, studerende mødre, økologisk bevisste mødre, mødre som handler inn vinterdresser på Cubus, mødre som sverger til ReimaTec, mødre som gir barna lørdagsgodterier, mødre som nekter barna de typiske lørdagsgodterier osv. osv.
Dette kan gjøre seg gjeldende for eksempel i diskusjoner der man diskuterer hvor mange barn man vil ha. Kun ved å fortelle at man selv ønsker mange barn fordi man synes det er positivt med søsken, at det er mange gleder ved en stor familie, at man uansett ikke er så hyppen på uteliv eller flotte ferier osv. Allerede her tikker bomben faretruende. For hva har man ikke nettopp sagt? Man har da vitterlig kalt de som velger å ha kun et barn for noen sabla egoister, har man ikke? For ikke å snakke om hvor utrolig frekt det er å antyde at det bare er flatfylla i syden som teller for dem? Tror man virkelig at det kun er de med mange barn som lever et relativt lite utagerende liv? Det ligger jo ganske tydelig mellom linjene at man tenker sitt om narkotikamisbruk også, gjør det ikke?! Og hvordan i ALLE DAGER kunne man FINNE PÅ å tråkke på de som faktisk IKKE KAN velge å få mange barn? Er man i det hele tatt klar over hvor sårende det er å lese for en som sliter med å lage et eneste lite barn?! JAJA! DU FÅR GNI DET INN DU SOM HAR SAMVITTIGHET TIL DET! *skingrestemme*
Det samme dukker fort opp i andre diskusjoner også. Når for eksempel noen forteller om hvorfor de velger økologisk, Reima, barnehage, dagmamma, kontantstøtte, ulønnet permisjon eller hva det måtte være. Plutselig dukker det opp en hel haug med folk som mener at de har blitt fornærmet på det groveste og hengt ut som dårlige mødre. Fordi de velger noe annet.
Hvorfor er det sånn, egentlig? Hvorfor skal det så lite positivt fokus på hvorfor man selv har valgt noe før man underforstått nærmest har kalt alle andre for barnemishandlere? Hvorfor kan man ikke få si noe om at man har valgt økologisk mat til poden fordi man vil unngå ting som ikke er bra, uten at man da underforstått har kalt andre giftbarnemordersker? Satt på spissen.
Hvorfor skal man ikke kunne si at man valgte å være hjemme en stund med barnet sitt fordi man ønsket å være mer tilstede uten at man har anklaget alle som ikke er hjemme for å drite i ungene sine? Jeg synes det noen ganger føles som å prøve å gå over et minefelt. Jeg må innrømme at de gangene jeg har valgt å jobbe mindre, studere hjemme på kvelden fremfor utover ettermiddagen osv. så har det vært utifra et ønske om å være mer tilstede hjemme. Men hvorfor går det omtrent ikke an å si det uten at andre leser det som kritikk av deres valg?
Har vi mødre virkelig så til de grader dårlig samvittighet at alt leses som angrep? Ja, den dårlige samvittigheten trenger slett ikke å være berettiget engang. Eller har man kanskje opplevd negative bemerkninger så til de grader mange ganger at man går rett i forsvar hvis man hører noe som med stor innsats kan tolkes som “Du er en elendig mor og min måte er den eneste rette”?
Som sagt: Dritkjedelig i diskusjoner. Skikkelig kjipt.
På den annen side. Om noen sier at de har valgt å kun få 2 barn fordi barna tross alt skal følges opp også, så skal de jammen få høre. Kalle meg en dårlig mor som ikke følger opp?! Jeg har ikke ord!
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Jeg tror du er inne på noe når du snakker om samvittighet, skjønt jeg vil heller kalle det en grunnleggende usikkerhet 
Vi gjør et valg og prøver å holde oss til det, men innerst inne sitter en liten djevel og forteller oss at kanskje, kanskje de andre har rett? Og da blir det ekstra viktig å stå frem og forsvare seg og sitt?
Det gjelder ikke bare barn, det gjelder også dyrehold, ekteskap, matvaner, treningsvaner, pengeforbruk… Man kan se trollene dukke opp i mange debatter rundt om
Så deilig at du tar opp temaet Lin :o)
Eg føler det jo presis på samme måte. Berre at eg sitter i den andre enden med to barn, som du sa også skal følges opp *kremt*, og den eine litt ekstra pga sin sjukdom. Men eg har lært meg til å tenke “ære være dem dei som klarer å følge opp mange barn” - og skulle ønske at eg hadde våre ein av dei. Men ein kvar må sjølv kjenne sine begrensningar og leve ut frå det, så får en drite i kva alle andre synst og meiner om saka. Gudane skal vite at eg har fått slengt i meg nok gangar at to er jo aaalt for lite.
Og som du seier. Det gjeld jo ikke berre barn dette her. I nokre delar av bloggverden føles det ut som om ein må overgå dei andre i å ha det fint og flott og ha noko å vise fram.
En ting er heilt sikkert - ikkje alle delar av huset mitt hadde blitt fotografert og lagt ut på bloggen til offentlig beskuelse…
Veldig bra blogget!
Det er ikke bare i saker vedrørende barn dette fenomenet dukker opp.
Jeg har ofte blitt overrasket over hvor lite man faktisk kan si om egne verdiprioriteringer uten at noen føler seg krenket og mener at du moraliserer. - Bare ved å fortelle at du er vegetarianer av idealistiske grunner, for eksempel.
Jeg har en teori om at dette skyldes det man i psykologien kaller transferens/overføring.
Egentlig er det ingen av oss som føler at vi strekker helt til - vi går rundt med konstant dårlig samvittighet (selvom vi ikke ønsker det). Når noen faktisk gjør noe bedre/riktigere/edlere enn oss blir vi minnet om vår egen tilkortkommenhet. Noen har en tendens til da å bli irriterte isteden for imponerte. Underlig nok…
Godt poeng. Jeg opplever at menn er sånn også jeg, for eksempel i forhold til valgt bosted og yrke. (- Jasså, er det ikke bra nok for deg å bo her? Du kunne vel fått deg en lærerjobb? Må til Oslo, liksom?)
[...] Derfor slenger jeg enkelt og greit ut link til bloggposten hennes: Kaller du meg en dårlig mor?!? [...]
[...] på nett) Jeg var innom Huldreheim i dag, og så at hun hadde linket til et gammelt innlegg som Lin har skrevet. Og det oppsummerte noe jeg har tenkt litt på i det siste. Internett uten [...]
Vet at denne posten er gammel, men jeg fant den ikke før i dag:)
Jeg liker ikke barn, og har derfor valgt å ikke få barn (naturlig nok). Men jeg tør nesten ikke å fortelle at jeg ikke skal ha barn til folk med barn, fordi de da tror at det jeg sier er at de har tatt et dårlig valg. Og jeg tør hvertfall ikke å fortelle dem at jeg ikke liker barn.
Det er litt snodig, for vi hadde en venninne med barn som overnattet hos oss for noen måneder siden. Vi har 4 katter og de hilste hyggelig på henne og hun sa rett ut at hun ikke liker katter. Hun grøsset nærmest når kattene kom nær henne. Selv om jeg ikke skjønner hvordan det er mulig å ikke like katter, så kan jeg ikke si at jeg blir fornærmet eller føler meg kritisert fordi vi har valgt å ha 4 katter….
Så kanskje jeg skal begynne å fortelle folk at jeg ikke liker barn.. Hvis de kan si rett ut at de ikke liker mine barn, så må de tåle det samme tilbake:)
Så bra du kommenterte hos meg, så fant jeg denne posten! Mens jeg leste tenkte jeg: ENDELIG er det noe som sier det! Jeg tør nesten ikke åpne munnen når det er andre kvinner til stede, hvis samtalen handler om livsvalg. Jeg har ikke barn engang, og bare det er jo fornærmende, uansett grunn. Hva!? Mener du at jeg er en dum ku!? Men det gjelder andre ting også, som karriere. Vil du ikke stige i gradene? Hva!? Hvorfor ikke? Mener du jeg er en grådig karrierist? Jaså, ikke det? Hvorfor vil du isåfall ikke gjøre karriere selv!? Osv.
Har følelsen av at denne mistenksomheten har å gjøre med alder eller livsfase, men jeg er ikke sikker. Kan bare ikke huske at det var slik før. Skulle likt å skjønt litt mer av hvorfor det blir slik