Stakkars Paris Hilton
Paris Hilton er i fengsel. Igjen.
Fengselsstraffen fikk hun for å ha kjørt uten sertifikat, og dermed brutt betingelsene for prøveløslatelsen etter at hun i fjor kjørte i fylla. Damen selv påsto at hun ikke var klar over at hun ikke hadde lappen, siden hun har folk som passer på slikt for henne.
Fengselsstraffen på 45 dager ble halvert for god oppførsel. Tre uker før soningen hadde begynt!
Etter kun 3 netter i fengsel ble frøken Hilton sendt hjem igjen. Resten av straffen skulle sones i husarrest fordi damen var lei seg. Hun gråt, nektet å spise og i det hele tatt. Som de fleste andre himlet jeg med øynene av dette.
Mange ble irriterte over det de mente var særbehandling. Dommeren som hadde dømt Paris i første omgang ble nok også litt gretten og ga beskjed om at Paris skulle møte for retten igjen slik at man kunne avgjøre om det var riktig å sende henne hjem. Paris skal da angivelig ha bedt om å få bli avhørt over telefon hjemmefra fremfor å måtte møte i retten. Dommeren avgjorde at Paris skulle sendes tilbake i fengsel igjen.
Meningene om dette er mange. Noen mener at Paris får positiv særbehandling fordi hun er den hun er. Andre mener at Paris blir brukt for å sette et eksempel om fyllekjøring og at det er derfor hun nå ble sendt tilbake.
Mange, meg selv inkludert, ble rimelig oppgitt over hotellarvingens manglende kontakt med virkeligheten.
Men når jeg tenker etter, så synes jeg faktisk at det er synd på Paris Hilton. Og det er slett ikke fordi hun nå er i fengsel.
Som forelder så vet jeg at det ligger mye omsorg i grensesetting og det å gjøre barna klare for å møte verden der ute. De skal lære seg å respektere andres grenser og spillereglene i samfunnet og det de kan lære av meg, skal jeg lære dem. De skal slippe å miste venner i prosessen fordi de aldri lærte seg at nei er nei hjemmefra. De skal lære slike ting av foreldre som er der for dem allikevel. Foreldre som tåler raseriet og den relativt uspiselige oppførselen barna noen ganger kan ha før de innfinner seg med at det er noen som bestemmer over dem.
Jeg kjenner ikke Paris Hilton. Jeg kan ikke med sikkerhet si hvordan hun har det med sine foreldre. Men utifra det jeg ser må jeg innrømme at det slår meg at det hun utsettes for nå er grensesetting. Og det av en fremmed dommer. Foran en hel verden som registrerer hennes reaksjoner og protester. For de fleste andre er det til å himle med øynene av. Vitses om. Synses om. (Jeg gjør det selv.) Ja, voksfiguren hennes i Madame Tussauds museum er til og med iført fangedrakt, som man kan se av bildet her.
Men de færreste av oss har vokst opp som Paris Hilton i en verden der penger fikser det meste. Vi dømmer hennes handlinger utifra vårt eget ståsted.
Så da lurer jeg egentlig litt.
Er det kanskje synd på henne, tross alt? Til tross for pengene og luksuslivet? Har hun blitt oppdratt til å rett og slett være “soningsudyktig”? Gjør dommeren her noe som foreldrene hennes burde ha gjort for lengst?
Og hva gjør man med soningsudyktigheten dersom den er reell?
Jeg må innrømme at jeg tenker for meg selv at man istedet for å bringe Paris hjem til mamma og pappa heller kunne ha gitt mamma og/eller pappa anledning til å være hos Paris gjennom soningen.
Noen ganger er det i grunnen ganske fint å ha et helt vanlig liv.
(Forresten: Hvorfor i alle dager minner denne bloggposten meg mest om Linn Skåber i Kamille-reklamen som ikke vil være seg selv, for hun vil være Paris?)
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Ingen kommentarer så langt.
Legg igjen en kommentar