Gratuler meg med dagen!

Det er ikke hvert år jeg husker på den. Det er jo så lenge siden. Nesten som om det skjedde i et helt annet liv. Men i år gjorde tilfeldighetene at jeg skulle gjøre det.

Lenge var denne dagen fyllt av skrekk og gru. Et vondt, vondt minne.

Dette er nemlig den dagen i året som jeg en gang for mange år siden ble enda en i statistikken over voldtatte. Og jeg var sikker på at selve sjelen min ble ødelagt for alltid.

Et helvete med frykt, mareritt og vonde tanker om egen uverdighet.

Voldtektsmannen forsvant fysisk ut av livet mitt rimelig kjapt. Men allikevel gjorde han mange gjesteopptredener. Som et ubehagelig spøkelse. Han var der alle de nettene da jeg lå i sengen med hodet vendt mot døra, lyset på og musikk. Redd.

Han var der de gangene jeg ble vettskremt av fulle og pågående menn. Det var ikke de som skremte meg. Det var han. Minnet om ham.

Gradvis ble han visket ut av livet mitt. Etterhvert som jeg bygget meg opp igjen. Bit for bit.

Han hadde ikke hjemsøkt meg på lenge før den dagen jeg skulle føde. Jeg trodde han var helt borte. Istedet ble det noen fødsler preget av flashbacks til voldtekten. En utrolig vond følelse av “Ånei, han er her ennå!” Mye var gjort. Han var helt borte ellers. Det måtte en ekstremsituasjon som fødsel til for å bringe ham frem. Men det var ille nok, syntes jeg.

Den fødselen der jeg virkelig kunne kjenne at han var tuppet helt ut av livet mitt, også fødestua, var nydelig. Borte vekk.

Jeg hadde tatt tilbake hver eneste lille bit av livet mitt. Nå gjensto selve merkedagen.

Han får den ikke lenger. Den er min nå. En merkedag der jeg setter så umåtelig stor pris på alt det jeg har og på alt det jeg har klart å bli. På alt han ikke klarte å ta fra meg fordi jeg ikke tillot det. En dag jeg i all hemmelighet feirer meg selv og det at jeg klarte å reise meg igjen og bli et helt menneske. En feiring av den styrken jeg ikke trodde jeg hadde. Og den styrken jeg utviklet fordi situasjonen krevde det. En god visshet om at jeg står støtt selv når det røyner på. At jeg har evnen til å overleve vonde ting. At jeg kan stole på meg.

Denne dagen skal aldri mer handle om ham. Han har ingen makt over meg lenger.

Denne dagen er min. Han får den aldri igjen.

Så gratuler meg med dagen.

For jeg vant.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Gratulerer med dagen!

Det er sterkt å klare å ta tilbake livet sitt når man tror man er blitt fratatt alt.

GRATULERER MED DAGEN!

Jeg kjenner deg jo ikke, men jeg kjenner jeg er uendelig stolt av deg!

Tusen takk!

*hever colaglasset i en skål*

Gratulerer med dagen!!

Du er sterk!

Gratulerer med å ha kommet ufattelig langt!

For en god post, Lin!

Det er sterkt at du har greid å kaste av deg overgrepsoffer-rollen og har tatt tilbake livet ditt. Flott at du feirer deg selv på denne dagen, og at du har greid å gjøre også selve datoen til din.

Jeg synes du viser svært mye personlig styrke i denne posten og liker hele det 5. siste avsnittet ditt, om feiringen av deg selv, spesielt godt. Det er fint at du vet du kan stole på deg selv, og at du har oppdaget at din egen styrke trumfer motgangen. Man må spille med de kortene man har fått på hånden, og her vil jeg si at du gjorde rent bord. Dette er beundringsverdig.

Anathema’s last blog post..Samfunnet og den sterke kvinnen - Kampusch i media

Tusen takk!
Jeg er i grunnen ganske stolt av den jobben jeg har gjort. Man skal kanskje ikke si sånt, men akkurat det tillater jeg meg å være.

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)