Avslutningshelvetet

Det er noen uker i året der man virkelig merker det om man har flere barn enn gjennomsnittet.

Det er i de øktene med konferansetimer, foreldremøter og avslutninger. Å ha 5 barn som man skal på konferansetime med. 5 foreldremøter. Og før jul og sommerferie blir det også gjerne 5 avslutninger. Gjerne noe sosialt utenom. Noen foreldre ser til og med ut til å synes at det er for lite arrangementer og setter ofte i gang med noe på eget initiativ. Dette er selvsagt bare koselig. Alt for ungene, vet dere. *stivt smil*

I noen uker føles det som om det er noe hver bidige dag. Kanskje flere ting samme dagen også.

Jeg er av dem som ble sjeleglad da de forskjellige trinnlærerne begynte å snakke sammen, slik at man slapp å løpe som en strikk mellom to forskjellige avslutninger som falt på samme dag. Barna som ikke har avslutning den dagen bør gjerne ha tilsyn de også, så som regel har en vært bakkemannskap mens den andre har gått. Noen ganger er hele familien velkommen, men ikke alltid.

I tillegg til at man selvsagt skal stille, så skal man gjerne ha med seg noe også. En matrett, pølser å grille, hjemmebakt kake osv.

På toppen av dette kommer møter. Det stadig flere møter. Om oppstart på ungdomsskolen. Om skolemiljøet. Om klasseturen. Om leirskolen. Om 17. mai. Om overgangen mellom barnehage og skole. Møter, møter, møter.

For oss som har et funksjonshemmet barn blir det fort en del mer også. Ansvarsgruppemøter, samarbeidsmøter, møter i forhold til avlastning osv.

Det har hendt at jeg har ønsket meg en ekstra støttekontakt kun for å kunne avlaste oss i forhold til møtene om barnet. Så vi kunne fått frigjort mer tid til å være sammen med barnet. Men her hjalp det heldigvis å sette ned foten slik at man kan jobbe litt mer effektivt. Litt færre møter som varer litt lenger og som er litt mer konstruktive. Litt.

I tillegg til dette kommer altså det noen ildsjeler i foreldregruppa gjerne bestemmer seg for å arrangere i tillegg. Veldig koselig, (*enda stivere smil*) men noen ganger litt pyton. (Herregud, sa jeg det høyt?!) Særlig om man kanskje har barn som ikke er så veldig interessert i det som skal gjøres. (”Du skal være med og du skal hygge deg, for pokker!”)

Jeg synes det er fantastisk (*stivt smil*) at noen foreldre engasjerer seg og arrangerer ting for elevene. Noen ganger er det også bli-kjent-greier for foreldrene som arrangeres. De fleste klarer å moderere seg litt, men noen ganger hender det man treffer på de som tar helt av. Da hender det jeg tenker at de for helvete kunne få seg en annen hobby det blir litt vel mye.

Men hey. Alt for ungene, ikke sant? *gjentar mantraet*

Disse periodene fortoner seg lett som det rene maratonløpet. Og selv om man jo synes det er hyggelig å være med og selvsagt gjerne vil se underholdningen barna har forberedt seg på (tenk om man kunne bytte ut alle treige møter med teateroppsetninger *drømme*), så hender det også at man gleder seg til ferien starter og man kan gjøre andre ting på fritiden.

Som å dra ut og bade. Eller rett og slett bare ha… ja, fritid. Som vi selv disponerer og bruker på å dyrke oss som en familie. Styrke båndene søsknene imellom også. Det er rett og slett herlig å se hvordan vennskapet dem imellom blomstrer om sommeren når vi er på hytta og deres eneste underholdning er hverandre. Å være kjip mot søsken der er ganske dumt, for da har man ingen å leke med. Det er moro å se hvordan tonen dem imellom utvikler seg gjennom sommeren. Hvordan de samarbeider om hyttebygging og hvordan de eldste inkluderer de minste i leken.

I sommerferien er det tid til å dyrke og nyte de fordelene en stor familie gir. Skape minner sammen. Fellesskap.

Det trengs etter noen ukers maratonløp der man lurer på hva man i det hele tatt tenkte på da man bestemte seg for mange barn. Sommerferien kommer og man får flotte påminnelser om fordelene og innser at det er det som gjør at det er verdt å holde ut avslutnings- og møtekjøret. Det er bare midlertidig. Båndene mellom søsknene og de gode minnene, derimot. De har man lenge.

Det skal bli godt med sommerferie snart. *stort smil*


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

*smiler bredt og humrer* Jeg har bare to barn, derav et med funksjonshemming, men føler likevel at jeg kjenner meg VELDIG godt igjen i beskrivelsene dine. Tror jammen vi må jobbe for litt lengre og mer konstruktive møter vi også gitt *sukker dypt og inderlig*
Ønsker deg og dine en herlig sommer med mye familiefritid og glede.
Jeg stikker nok innom en rekke ganger og slenger med leppa :o)

Takk det samme. :)

Det med møte på møte på møte uten særlig resultat er en uting, ja. Og så er det ikke bare bare å si ifra for argumentet om at det er for barnets skyld er ikke det kuleste å bli møtt med.

Men å sitte på massevis av lite konstruktive møter fremfor å bruke tid på barnet er dårlig bruk av ressurser synes jeg.

Halleluja! Denne posten kjenner jeg meg så godt igjen i. Takk for at du satte ord på det. Særlig etter gårsdagen. Jeg har “bare” 3 barn, men jeg er alene med omsorgen 365 dager i året, så når jeg har tid til selvmedlidenhet i 2 minutter av gangen føles det som om jeg har 1o stykker. Igår sprang jeg fra et tøft møte på BUP, rett til møte med yngstemanns fysioterapeut, videre til fastlegen hvor eldstemanns resepter selvfølgelig ikke lå klare,(kom tilbake om en time, du), handlet i full fart til en hyggekveld med 5 trinn som en av de sadistiske foreldrene med god tid fikk trumfet igjennom, tilbake til fastlegen,(nevnte jeg at jeg ikke har bil?), apoteket var neste stopp, og så bar det hjem for å montere ny seng til yngstemann, et helvete i flatpakket form.(Bare tre skruer til overs!) Hyggekvelden varte en time for vår del, i stiv kuling ved stranda, men tilløp til gressbrann ved de fordømte engangsgrillene. Vel hjemme tusla vi ned til brygga vår for å fiske krabber alle fire. Jeg tror jeg sovnet et øyeblikk ved brygga der… Endelig helg nå, og på mandag tror jeg det bare er 2 møter,en kjapp tur innom røntgenavdelingen, og en bankett for 7 trinn, (bare ta med et par fat med smørbrød og en kake, du!) Ferien er mer enn velkommen her også…sukk.

Jeg blir rent anpustet, jeg… Og jeg har jo ikke barn selv en gang (helt frivillig, altså). ;)

Det er godt å se at det er flere som har det sånn. Noen ganger virker det som om alle bare synes det er såå kos. Man vil jo ikke være den kjipe som ikke vil gjøre noe for ungene.

Og mariamytterist: Når du snakker om “bare” 3… Jeg synes at de som gjør alt sånt alene burde få medalje!

Da jeg tok utdanningen min som fembarnsmor var det mange som syntes det var en kjempegreie. Det var jo utfordrende nok, men jeg hadde jo tross alt en mann som fungerte som bakkemannskap. De som var alene med omsorgen for barna sine var de virkelige heltene der. Mine utfordringer var bare barnematen i forhold.

Du vil nok hate meg, Lin. *humrer*

*stivt smil*

;)

Oj. Nå når jeg nesten var bittelitt på gli for å tenke på det tredje barnet jeg alltid har ønsket meg men plutselig absolutt overhodet ikke ville ha da nr 2 ble født… Så kommer dette. Kanskje to er nok likevel?

Pøh.
Det er så verdt det, at. ;)

Rarelillemeg: Javisst er det verdt det! Alt slitet betaler seg i tredobbel glede:)

Det er verdt det hele greia.

Det er nettopp det.

[...] er nok et skoleår straks slutt og årets avslutningshelvete er snart [...]

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)