Mammalykke
Det er utrolig hvor glad en mamma kan bli.
Det er utrolig hvordan lykken kan sprenge på i et mammahjerte og hvor løst gledestårene kan sitte. Når et annet barns mor inviterer det utfordrende barnet og sier…. “Bare send med de medisinene han skal ha, du. Det går nok helt fint.” Og med dette gjør opplevelser som overnattingsbesøk hos en lekekamerat tilgjengelig for også dette barnet.
Rett og slett stryker av et punkt på den vonde og hjerterå listen over ting forbeholdt de funksjonsfriske. Ting barnet lengter etter å være med på.
*poff*
Bort med det.
Da kan ikke en mamma la være å gråte litt av lykke der hun ser sitt barn traske opprømt avgårde på vei for å overnatte hos en kompis. Glemt er alle avslagene. Alle “broren din kan få overnatte, men ikke du”-tårene.
Vi vant, gutten min. Vi vant et punkt tilbake fra lista.
Noen sa ja.
Du har spurt og spurt ved hver anledning. Vi har prøvd å stoppe deg. Prøvd å skåne deg for alle tårene du har grått. Men du har fortsatt å spørre andre barns foreldre så fort du har kunnet. Og jammen traff du ikke på noen som sa ja til slutt. Vi måtte sjekke. Forberedt på at denne mammaen ville si at det nok var en misforståelse. Men det var ikke sånn denne gangen. Det var faktisk et ja. Til deg.
Noen sa ja.
Innlegg som kanskje ligner:
- Den vanskelige mammaen
- Eldstemann
- Tanker fra en mamma til en annen
- Om Gud, barnevern, profeter og eiendomsrett
- Når mamma sitter på do
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Enten er denne historien så rørende at det er til å gråte av, ellers så er jeg veldig lettrørt i dag.
Dette kjenner jeg meg igjen i. Og sannelig var det herlig å lese om gutten din som fikk lov å komme på overnatting!! Og det inspirerte meg til å fortsette å stå på for min egen gutt som også har et handicap. Ble anbefalt siden av en venninne, og kommer til å bli fast gjest her. 
)
Dette er virkelig en blogg å kose seg med!
Siden jeg skrev forrige kommentar, har jeg blitt værende inne på siden din, og lest, lest og atter lest. Jeg har ledd, jeg har grått. Og etter å ha lest dette gjør jeg begge deler. Det kan ikke være lett å være foreldre til abrn med spesielle behov. Nå vet jo ikke jeg hva slags utfordring du har med ditt barn, men det er godt å høre at noen tar han inn i varmen. Det minner meg veldig om vår klassesituasjon på barne- og ungdomsskolen. Da hadde jeg en i klassen min som har et handicap. Vi prøvde jo alle så godt vi kunne å inkludere ham. Han var alltid med oss på ringleker etc på barneskolen, og han var alltid invitert i bursdager. Han var en del av gjengen, selv om han ble vannvittig sint, og av og til litt for glad i oss… (veldig forståelig i hans situasjon) Da vi begynte på videregående var han blitt såpass sosialt stimulert at han uten problemer kunne ta bussen selv inn til byen, gå den kvarters lange spaserturen opp til skolen, og møte opp ved rett klasserom. De fleste visste hvem han var, og tok godt vare på ham. Han kjente oss igjen, vi som hadde vokst opp med ham. Han har ikke godt utviklet språk, men vi skjønte stort sett hva han ville uansett. Han fikk seg utdannelse. Kunne skrive, lese, regne og lage mat. Ikke på vårt nivå, men han tok de grunnleggende tingene. Jeg lurer fælt på hvor han er i dag.
:snufs: Så heldig gutten din var som endelig fikk lov å ligge over til en kompis.