Boksorg
Helt siden jeg gikk på barneskolen har jeg kjent på dette fenomenet.
Jeg knytter meg nemlig litt (ok, noen ganger mye) til karakterene i bøkene. Enten det er Unni Lindell sin Cato Isaksen, eller som nå; Gemma Hogan i Marian Keyes sin “En sak har minst tre sider”.
Det skjer ikke alltid, men heller ikke sjelden. Jeg snegler meg gjennom de siste kapitlene for å drøye lengst mulig. Kanskje til og med i en bok jeg syntes var treig i starten.
Denne gangen er det altså Gemma. Humoren hennes, livet hennes og familien hennes. Ja, det meste med henne. Artig dame som fikk meg til å humre flere kvelder der jeg lå i sengen med nesetippen og boken over dyna, samtidig som jeg varmet tærne mine på mannens ben. (Kanskje det er der det ligger. Man blir jo tross alt litt knyttet til folk man tar med til sengs.)
Andre ganger kan det være stemninger. En bok gir en stemning som det blir tomt etter når den er over. Man savner stemningen og rytmen i boken. I språket.
Noen ganger kan det også være historien. Man har grått, ledd, blitt forarget, humret, heiet og vært skikkelig med. Og så er det plutselig slutt. Stengt. Takk for i dag, vi åpner ikke igjen i morgen, liksom? Hvorfor må jeg hoppe av her, da? Jeg vet at det er min holdeplass, men hallo?!, jeg vil jo være med videre. Men holdeplass er holdeplass. Uansett.
Boksorgen gjør også noe med starten på neste bok. Akkurat som om den kan komme her og tro den skal erstatte boken min. Bli den nye boken i mitt liv, liksom. Jeg er skeptisk. “Jaha, hva er det som er så fint med denne hovedpersonen, da?” eller “Stemningen er jo bare helt feil. Jeg vil tilbake igjen!”
Det hender jeg tar et par dagers sørgetid før jeg begynner på neste bok. Må vente til den forrige er ferdig. Ute av systemet. Så jeg kan begynne et nytt bokforhold uten at det trenger å bli noen mislykka “rebound-forhold” der jeg sammenligner den nye med den gamle hele tiden.
Men så, gradvis, vinner som regel en ny bok meg igjen. En ny hovedperson. En ny stemning. En ny historie. Og jeg koser meg. Men så tar det også slutt og jeg ender opp med å sitte igjen alene og såra igjen. Dumpa av nok en bok. Fantastiske Gemma flagrer videre uten meg.
Jeg tror det er derfor jeg liker tykke bøker. For innimellom hender det at jeg finner en ny kjærlighet der. En stemning jeg liker. Og siden jeg foretrekker langvarige forhold, så er det jo ganske fint å vite at man har 600 sider igjen før man må ta farvel når man først har falt pladask.
Innlegg som kanskje ligner:
- “En sak har minst tre sider” av Marian Keyes
- Speak
- Bimboer og kjærlighet
- På selvutviklingskjøret: The four agreements
- Noen bloggposter er for viktige til at man kan la være å skrive dem
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Lin, dette er bøkene for deg:
http://beatesrasteplass.wordpress.com/2006/06/10/neal-stephenson-the-the-baroque-cycle/
Eg las Fionavargobelinen om igjen med det same mannen min var ferdig med å lese den høgt for meg. Eg klarte ikkje sleppe den. Noko seier meg at eg trekk Tigana (same forfattar) ut i langdrag fordi eg ikkje vil at den skal slutte.
[...] Larssons Millenniums-triologi er ferdiglest og jeg går atter en gang inn i en boksorg. Denne gangen litt verre enn andre, tror jeg, fordi forfatteren er jo død. Og døde folk skriver [...]
Jeg skulle gjerne hatt litt mer av Jarle Klepp.