Typisk

Noen ting i livet er bare helt typisk.

Som at man noen ganger ikke er på topp. Man er kanskje syk og burde holde sengen, men må handle mat. Og så står man der da. I det grelle butikklyset med en virkelig, virkelig bad hair day, en svett og ulekker fremtoning til tross for at man faktisk har dusjet den dagen, feberblanke øyne og (dersom man er riktig heldig) unger som absolutt ikke hører etter. Som løper rundt, krangler, sladrer på hverandre, maser, klatrer på vogna og i det hele tatt. På grunn av forfatningen man er i er man heller ikke den mest tålmodige og det er i grunnen ikke barna heller. Det kan til og med hende at man snapper til ektefellen om dagen er virkelig ille…

Det er da det skjer. Det som får blodet til å fryse til is i årene. Ja, selv de feberhete årene.

“Næmmen, heeei!”

Joda. Man har møtt på en gammel bekjent. Klassevenninne, eks-kjæreste osv.

Skrekk og gru. Hørte vedkommende at man nettopp freste til mannen? At man ropte med skingrestemme etter barna? Man håper at de ikke hørte eller så noe som helst før akkurat det øyeblikket.

Og så legger man det svette ansiktet i de mest avslappede folder som man klarer. Smiler anstrengt mens et av barna fortsatt drar i jakken din og svarer på hei’et. Later som om dette var omtrent det beste som kunne hende, mens man dør litt innvendig.

Mens svetten flommer, ungene er rene kondomreklamene og mannen ikke skjønner at han skal TA DEM MED SEG TIL ANDRE ENDEN AV BYEN BUTIKKEN så prøver man etter beste evne å konversere høflig og utveksle fraser. “Ja, hva gjør du for tiden, da?” og “Høhø,  du har ikke ligget på latsiden, ser jeg”.  (Er det lov å late som om man ikke kjenner krapylene når de oppfører seg dårlig i butikken, forresten?) Før neste trinn av samtalen påbegynnes. Der man liksom skal oppdatere hverandre om gamle, felles bekjente. Og til slutt avsluttes (endelig!) ritualet med tomme fraser om at man må holde kontakten og alt det der.

Og det virker som om det ALLTID er slik at den som oppdager en er på sitt beste. Velstelt, avslappet og kanskje ruslende hånd i hånd med en kjæreste. Selv er man mer som et dyr paralysert i lyset av lyktene på en trailer. Og man svetter. Som en foss!

Selv anser jeg meg som et barmhjertig menneske. Så i situasjoner der jeg er traileren oppdageren og den jeg gjenkjenner har en typisk dårlig dag, så har det hendt at jeg ikke har hilst. Faktisk. Ikke det at det skjer så ofte at jeg føler meg spesielt fin i matbutikkene, da. Det må innrømmes.

En annen typisk ting er besøk.

  1. Når man har hostet på seg noe muskulært i rygg og nakke.
  2. Når man har Knoll og Tott hjemme, og de slett ikke er for syke til å rote.
  3. Når man har vært uten tørketrommel i noen uker og dermed henger laaaangt etter med klesvaska og det begynner å synes i hele huset.
  4. Når man sitter mest mulig i ro (pga. punkt 1) og prøver å holde ut at det ikke ser ut i heimen, men trøster seg med at mannen med frisk rygg er på vei hjem.

DA er det typisk at guttungen som nesten aldri har noen å henge sammen med på fritiden har med seg en venn hjem fra skolen. Man vil ikke være vrang og si nei, for det er så sjelden og gutten er så glad. Men innerst inne krymper man seg litt og forestiller seg hvordan barnet ved middagsbordet hjemme hos seg selv utbryter at “Hjemme hos vennen min. DER er det rotete, der!”

Og der er vi i dag.

Jeg sitter her og gremmes mens jeg prøver å huske på at det er veldig dumt om den muskulære greia i ryggen blir skikkelig hekseskudd fordi “husmorstoltheten” (eller hva jeg skal kalle det) får seg en trøkk.

Er det virkelig typisk, blir barnet hentet av en mor eller far som ser ekstremt velpleid og kontrollert ut. Men jeg håper vi slipper det. Eller at mannen kommer hjem og kan rydde i gangen, ihvertfall før det skjer. (Nok et spørsmål: Er det lov å late som om man bare er på besøk her om det skulle bli riktig ille?)

Urk.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Åh! Der beskrev du det så godt at jeg får tårer i øynene. Akkurat sånn er det. Mitt verste minne er da jeg traff mannens exkjæreste. Jeg var på besøk hos noen venner og vi grillet ute. Det var kaldt og jeg fikk låne en altfor stor irrgrønn fleecegenser. Håret blåste til alle kanter og jeg hadde akkurat stappet inn en ekstra stor bit med pølse og potetsalat da hun trippet forbi i DRAKT! Selvsagt stoppet hun og slo av en prat. Og hvordan hun fikk håret til å ligge så perfekt i vinden har jeg til dags dato ikke forstått.

Min trøst er at han har sagt hun er dønn kjedelig.

Flinke mannen. *knegg*

Og de som får til å se helt perfekte ut i all slags vær kan umulig være av kjøtt og blod.

Sønnen i huset har av og til besøk av kameraten sin, som tilfeldigvis også er naboen. Den første gangen han kom inn her utbrøt han “Oj! Her var det rotat!”

…og da var det ikke spesielt ille, altså.

Hehe.
Godt å høre at det er flere som har fått passet påskrevet av besøkende barn.

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)