Tanker fra en mamma til en annen

Det er noen år siden jeg ble ferdig utdannet. Noen erfaringer og minner former en mer enn andre og her er et av dem fra min studietid.

Jeg står ved bussholdeplassen og venter på bussen. Det er sent på kvelden og jeg skal hjem. Jeg klarer ikke å koble om helt uten videre. De siste timenes opplevelser trenger tid på å fade ut. Og du, du opptar tankene mine. Du som jeg aldri har møtt.

Barnet ditt savnet deg i kveld. Hun sto ved døren og ville hjem til deg. Jeg avledet henne så godt jeg kunne. Heldigvis glemte hun at hun ville hjem ganske raskt. Jeg serverte kjeks og saft. Så sang vi sammen.

Det hender at de andre pleierne synes jeg gjør rare ting. Som å ta den tiden det trenger med morgenstell og lignende fordi barnet ditt så gjerne vil gjøre selv. I alle fall noe. Hun stråler når hun får vaske hendene sine selv. Og jeg som er student har jo tid.

Barnet ditt kaller meg mamma ganske ofte. Mamma og frøken. Spesielt i omsorgssituasjoner. “Var jeg flink nå, mamma?” kan hun spørre der hun sitter og har gredd håret sitt. “Ja, nå var du flink”, svarer jeg og stryker henne på kinnet. Jeg bekrefter ikke at jeg er deg, men jeg motsier henne heller ikke på det.

I kveld var barnet ditt urolig. Hun var veldig trøtt, men savnet noe hun ikke klarte å sette ord på, tror jeg. Vi brukte tid. På kveldsstell. Få på ren nattkjole. Legge i sengen og pakke dynen godt oppunder haken. Vi sang “Kjære Gud jeg har det godt” og jeg fikk en godnatt-klem.

Jeg lot det være lys på badet og lot døren stå på gløtt, så barnet ditt ikke skulle bli redd i mørket. Det hender jo at det tar tid fra hun roper og til det kommer noen.

Jeg satte opp sengehesten, så hun ikke skulle falle ut om natten. Pakket dynen godt rundt henne en gang til, strøk henne på kinnet og sa god natt. Idet jeg var på vei ut døren sa hun “God natt, mamma”. “God natt, vennen”, svarte jeg.

Det er ikke alltid like populært det jeg gjør. Jeg har fått høre at jeg skjemmer bort barnet ditt med oppmerksomhet når jeg sitter ved sengekanten fordi hun er redd og roper. Jeg gjør det allikevel. Det er bevisst og jeg kan heldigvis backe det opp med fagkunnskap. Det er godt når medmenneskelighet og fag går hånd i hånd.

Men nå står jeg her ved bussholdeplassen og skal hjem. Hjem til mannen min og mine egne barn. Inne i bygget ved siden av holdeplassen sover barnet ditt. I morgen tidlig skal jeg tilbake igjen og vekke henne. Synge sammen med henne. Trøste henne når hun ikke kan få reise hjem til deg. Og jeg skal la henne kalle meg mamma uten å korrigere henne. For barnet ditt er jeg noen ganger deg. Kanskje hun trenger deg nå. Jeg er der i ditt sted og den oppgaven tar jeg alvorlig.

Jeg har aldri møtt deg. Allikevel føler jeg et fellesskap med deg. Fra en mamma til en annen. Jeg føler at jeg gradvis blir kjent med deg. Jeg tror du var en god mor. Hver gang jeg gjør noe godt for barnet ditt, så tror hun at jeg er deg. For henne er godheten mamma.

Jeg håper noen gjør det samme for meg dersom et av barna mine trenger det. Jeg håper det vil være en annen mor der som kan ta min plass et og annet øyeblikk når barnet mitt trenger meg. Vi mødre må hjelpe hverandre. Jeg håper noen trøster mitt 90 år gamle demente barn når barnet mitt gråter etter meg og jeg er død for lengst. Når barnet mitt ikke forstår at jeg er død og at han eller hun er blitt gammel for lengst. Jeg håper det vil finnes noen der som ikke bare ser en gammel, forvirret person men som også ser barnet. Det kjæreste jeg har. En som ikke henger seg opp i at hun er mye yngre enn barnet mitt.

Jeg håper at det vil finnes en mamma der som gjør meg den tjenesten når jeg ikke lenger kan trøste barnet mitt, når barnet mitt hudløst og sårt savner meg. Jeg håper det vil finnes noen som kan ta vare på barnet mitt for meg. Gjøre meg den tjenesten.

Fra en mamma til en annen.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Åh.
Dette var nydelig.

Så nydelig. Tårene renner her hos meg.snufs

Pokker. Nå fikk du meg på grineren.

Takk! Dette var en liten tankevekker og en pustepause i hverdagen. Du skriver utrolig godt - håper det er mange som deg i eldreomsorgen!

Tusen takk!

Jeg er nok ikke i eldreomsorgen lenger. Skulle jeg vært det, ville det nok ha vært på en avdeling for demente. Og helst et sted der jeg hadde hatt litt å si for hvordan man jobbet. :)

Dette er så aktuelt for meg nå Lin. Jeg har nesten lyst til å spørre om jeg kan få lov til å vise dette frem på skolen? Hårene reiste seg i nakken på meg, og tårene var vonde og svelge.

Jeg har aldri jobbet med demente, likevel kjenner jeg tårene hver gang vi har undervisning om sykdommen. D

Du må gjerne vise det. Men vær forberedt på at noen nok vil tolke det jeg skrev som om man kun ser på demente som barn. Det er ikke tilfelle, men jeg ser jo selv at det kan oppfattes slik.

Men det er jo noe med de gangene den demente selv oppfatter sin virkelighet som om han eller hun er 7 år gammel og vil hjem til mamma. Å se det og møte vedkommende der h*n er, og gi den omsorgen h*n trenger i det øyeblikket.

De siste månedene bestemoren min levde, spurte hun stadig etter faren sin. Jeg tror, som du sier, at han må ha vært en god far.

Ja, man får på en måte et lite innblikk i fortiden i slike sammenhenger.

Her renner tårene, ja. Veldig godt skrevet.
Jeg har ingen nære som er demente eller kjenner noen, men det er ikke vanskelig å sette seg inn i situasjonen. Det å miste oversikt over hva som skjer i nuet og samtidig føle seg forvirret og engstelig. Glemmer sin egen alder og tror at en er ett barn, det må være fryktelig vondt. Så godt at du tok deg tid. Tid til å passe på henne og gi henne trygghet.

Du er ett stort menneske.

Tordenlill’s last blog post..Kulturarven som gradvis forsvinner.

Tusen takk. :) Det er en vond sykdom å få, ja. Både for pasienten og pårørende.

Det er så nydelig. Jeg får tårer i øynene.

Takk. *neier*

Dette var utrolig bra skrevet…
Jeg har selv jobbet med demente, har mammaperm nå, men skal ta med meg dette når jeg skal tilbake i jobb.
Takk!

Så utrolig skrevet! Takk for en fin og ikke minst tårevåt påminnelse.

Hadde bare alle pleiere vært som deg!
Moren min er dement, innlagt på sykehjem. Hun hater å være der og vil bare hjem til barndomshjemmet sitt. Og jeg sitter nesten 50 mil unna. Man kan virkelig ikke ane hvor vanskelig sånt er, hva den sykdommen gjør med mennesker, før man er midt oppi det selv.

Har lest dette innlegget et par ganger. Det er sterk lesing, og samtidig veldig varmt og godt. Jeg tror virkelig dette mennesket har det bedre på grunn av din omsorg.

Tusen takk. :)

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)