Hvem i himmelens navn tror de at de er?!
Anne Lindmo og Helle Vaagland har skrevet boken “Heia mamma”. En bok som etter forlagets omtale er en skildring av graviditet, fødsel og livet i småbarnsfamlien. En skildring med “mye humor, litt desperasjon og stor kjærlighet”.
Og det skal de ikke komme ustraffet fra!
Mange er sinte. Få har lest boken. Heller ikke jeg. Men konseptet synes både jeg og andre at vi kan mene noe om.
Barnelege Ingvild Heier kaller i sitt innlegg i Aftenposten forfatterne for “Ureflekterte og patetiske mødre” og minner om at mange har det verre. Og det at mange har det verre har hun jo rett i. Men er dette en konkurranse i elendighet? Det oser “Tenk på de stakkars barna i Afrika” lang vei. Og som et av “de stakkars barna i Afrika”, i alle fall til en viss grad som mor til et funksjonshemmet barn, blir jeg nesten litt provosert av den manglende forståelsen for at vi som foreldre tross alt har noe til felles. Jeg er mer lik andre mødre enn jeg er ulik. Å ha et barn som krever mer av meg enn andre barn ville ha gjort ekskluderer meg ikke fra fellesskapet med andre mødre. Heldigvis.
Konseptet er ikke nytt. Det er mange som har skrevet morsomme skråblikk omkring det å være mor. Noen med humor, andre med fortvilelse. En god del med en blanding av begge.
Men hvem har sagt at vi bare får lov til å ha et eksemplar av hvert tema her i verden? Hvor tragisk ville ikke det være? Det finnes hyllerader fulle av de mer tradisjonelle bøkene om det å få barn. Akkurat som med andre sjangre. Ønsker man en bok om treskjæring, så er det heldigvis flere enn en å velge mellom. Hver forfatter tilfører stoffet noe eget og gjør at den ene boken som regel ikke er kliss lik den andre, selv om utgangspunktet kanskje er ganske likt. Noen gjør det på en måte som jeg liker, andre appellerer mer til nestemann. Og sånn skal det vel også være?
Boken til Lindmo og Vaagland provoserer mange. Noen mener til og med at de ikke burde ha fått barn når de ikke vet å sette pris på det. Kanskje det ligger en ny bok her? “Du har fått barn - hold kjeft og smil”? Har vi touchet ved et tabu her? Kan det være en grunn for at nybakte mødre som ikke er tvers igjennom lykkelige føler skam? At så mange smiler tappert og påberoper seg den ultimate, udelte lykken og griner i det skjulte? Kan man oppleve den ultimate lykken og samtidig erkjenne at det ikke bare er rosenrødt? Er det lov å dele? Kanskje til og med ha såpass selvironi at man ler litt av det?
Selv ble jeg provosert da mannen etter en av mine barnefødsler fortalte alle at jeg var i så god form. God form?! Jeg satt og grein på toalettet av skrekk og smerte under et høyst nødvendig ærend mens jeg hørte barnet mitt hyle på utsiden. Gjorde pusteøvelser for å holde det ut når urinen rant, eller når spyleanretningen som man kunne skylle seg selv nedentil med plutselig sprutet ut mye varmere vann enn den var innstilt på. Ammingen, som jo skulle være en gjensidig glede for mor og barn, føltes som om noen dro brystvortene gjennom ei kjøttkvern. Jeg svettet som en gris, satte meg ned på stoler som om de alle var dekket med tegnestifter og savnet både dopen, trøsten og omsorgen fra føden. Mens mannen stolt fortalte folk om denne fantastiske formen min. Om det var hormonene eller berettiget sinne (eller kanskje en kombinasjon), vet jeg ikke. Men sint ble jeg.
Det er ingen som hjelper deg med å puste deg gjennom etterriene. Ingen som holder i hånden når du skal bæsje og tror du skal revne. Ingen som tilbyr lystgass der du beveger deg med store smerter. Ikke at så mange barselkvinner forventer det heller. Men både gjennom 5 egne barselerfaringer og som pleier på barsel og prematuravdelingen har jeg jo sett og erfart at dette ikke bare er rosenrødt. At det kanskje er flere sider ved saken enn den som kommer frem i visittiden. Noen har revnet. Kanskje hele veien til endetarmsåpningen. Opp og hoppe, lille kvinne. Andre har gjort dette før deg i risåkrene og Gud vet hvor. Og midt i alt dette, som nådeløst krever sin kvinne enten hun vil eller ikke, så kan man ikke engang stole på seg selv og sine reaksjoner der man drukner i hormonhavet. Men like forbannet lykkelig skal man være, om vi skal tro mange av de rasende kommentarene hva den omtalte boken gjelder. Man skal vite hvor priviligert man er. Til enhver tid. Tenk på de stakkars barna i Afrika…
Hvorfor er det så provoserende at noen “klager”/skildrer med humor? Hvorfor er det så sterke følelser omkring hvorvidt de burde hatt skamvett til å holde det for seg selv?
Av en eller annen grunn får denne saken meg til å tenke på en scene i tv-serien “Frustrerte Fruer”. Da særlig Lynette, som mange mødre trykket til sitt bryst, kanskje nettopp fordi hun ikke var overlykkelig og perfekt.
Lynette var rollekarakteren som hadde gitt avkall på sin karriere for å være hjemme med sine 4 barn. I en av de første episodene kan man se at hun møter en eks-kollega som spør hvordan det går med henne. Hvordan hun liker det nye livet sitt. Etter en pause smiler hun (noe stivt?) og utbryter “This is the best job I ever had”. Og der har vi det. Hun, som så mange andre, holder maska for harde livet. Selvsagt er det ikke bare løgn. Selvsagt kan det være den beste jobben for mange. Men ikke alltid og hele tiden. Men det gjelder å vise frem medaljens forside og gjemme baksiden, eller hur?
Etter en tid går Lynette i serien til det skrittet at hun forsyner seg av barnets Ritalin for å klare brasene. Hun stråler. Endelig. Dette var det som skulle til. Nå når hun også opp.
Felicity Huffman, som spiller Lynette er gjengitt i denne artikkelen:
Have we come full circle to a post-feminine mystique? Felicity Huffman, the actress who plays Lynette and who is the mother of two young children, says, “There’s one way to be a mother, and that’s basically to go, ‘I find it so fulfilling and I’ve never wanted anything else and I love it.’ And if you do anything that diverges from that, you’re considered a bad mother. I didn’t know this existed until I became a mother, and the pressure is phenomenal.”
Scenen der Lynette til slutt faller sammen og innrømmer at hun har tatt sønnens Ritalin er veldig talende. Hun forteller at hun ikke takler mamma-tilværelsen i det hele tatt. At hun føler seg som en elendig mor. Venninnene samler seg rundt henne og heldigvis gjør de noe annet enn å dra frem “sultne barn i Afrika” og formane henne om at hun er ureflektert og patetisk som ikke vet hvor godt hun har det. Nei. De forteller henne at også de syntes det var tøft da deres barn var små. At de også følte seg som dårlige mødre. At de til tider trodde de skulle miste all forstand. Selv den perfekte Bree, fasadevokteren over alle fasadevoktere, bidrar.
Det er da det skjer. Lynette ser overrasket på venninnene som hun har kjent i flere år og trodde hun visste det meste om og sier: “WHY DIDN’T YOU TELL ME?”
Kanskje det er nettopp det Lindmo og Vaagland ønsker å gjøre? Være medkvinner som forteller at vi ikke er alene? Ikke nødvendigvis som de første eller de eneste, men å gjennom sin egen stemme og sine egne erfaringer bidra til at også de mindre rosenrøde og fasaderiktige følelsene får rom?
Og kanskje de sinte reaksjonene som boken vekker, sørgelig nok besvarer Lynettes spørsmål og sier noe om hvorfor mange velger å bevare fasaden til tross for ensomheten bak den. Med skam. Vi skal jo ikke klage. For all del.
Jeg har ingen forutsetninger til å si noe om jeg liker boken “Heia mamma” eller ikke. Men jeg liker konseptet. Jeg liker at mødre med humor og selvironi ærlig og oppriktig deler fra sin lille boble. Kanskje til og med stikker hull på fasaden rundt den også.
Så jeg heier, jeg. På mødre som tør å vise frem seg selv og si “Se, jeg synes dette er dritvanskelig jeg også”. Som viser at vi alle sitter i samme, gyngende båt og gjør vårt beste for å ikke ramle ut av den.
Heia mamma!
Innlegg som kanskje ligner:
- Kjære brevskriver
- Julegavetips: En selvbiografi verd å lese?
- På selvutviklingskjøret: The four agreements
- Når en historie du kjenner til blir bok
- “En sak har minst tre sider” av Marian Keyes
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Takk!
Har nesten blitt sjokkert over sarkasmen og den sure bitterheten som har kommet frem i debatten etter Heiers innlegg.
Virker som om fryktelig mange gretne gubber ser kvinner som endimensjonale skapninger som må takke og bukke for å i det hele tatt ha blitt mødre.
Jeg er ikke selv mor enda, men har vært vitne til en ruptur grad fire, som det heter så fint, dvs å revne helt gjennom til endetarmen.
Det var fysisk vondt å være vitne til (jeg er ikke spesielt pysete rundt blod nei) Vurderer faktisk adopsjon i fremtiden..
Hadde tilsvarende vært en potensiell hverdag for menn ville det nok ha vært mange bøker om temaet på markedet.
Det virker som om påfallende mange har behov for å
rakke ned på sterke unge kvinner, uten å evne å se humoren i det de formidler.
Uff, jeg blir bare så oppgitt!
Jeg trodde visst i min naivitet at verden hadde kommet litt videre..