It’s a man’s world - også i bloggerverdenen
Før noen halshugger meg for å ha misforstått noe, vil jeg bare påpeke at jeg slett ikke tenker på kjønnsfordelingen når det kommer til blogging. Nei, jeg snakker om mitt inntrykk av kjønnsfordelingen innenfor de som jobber med å utvikle selve verktøyet, tilleggsfunksjonene og utseendet. Hvordan jeg tror dette har ført til at store deler av et potensielt marked rett og slett blir oversett. Og det attpåtil en gruppe som regnes som viktige beslutningstakere hva innkjøp og lignende angår.
Ja, jeg snakker om de mange gange uglesette mammabloggerne, hobbybloggerne, kattebloggerne osv.
I det store utland begynner bedrifter virkelig å få øynene opp for denne gruppen. Jeg følger med på en del engelske mammablogger og ser stadig oftere at diskusjonen kommer opp. Da gjerne i form av både irritasjon over fremgangsmåte, diskusjon om hvem som er blitt invitert til Johnson og Johnsons konferanse (med innbakt spa!) og selvsagt, den store diskusjonen om annonser, tilsendte produkter for “reviews” osv.
Som Lindsay Ferrier fra Suburban Turmoil skriver:
Back in 2005, advertisements were few and far between on mommy blogs. Bloggers ran Google ads for pennies a day and BlogAds made us a little more money. But that was lagniappe- an unexpected gift. We weren’t blogging for the money (*snort*. What money?), we were blogging because we loved to write. We were blogging for the sense of community it gave us.
And then things changed.
PR companies started e-mailing me and sending me books and baby products and later, iPods and stereos and DVDs to review. BlogHer started an ad network, inviting mommybloggers to be its founding members. Large corporations began offering us free getaways and perks in hopes that we’d promote their new cars or their TV shows or their shampoo. At BlogHer last year, we were courted by publishers and magazines and automakers and parenting websites. Mommybloggers began turning up in major magazines, newspapers, and on television. Over the last year, I think we’ve really gotten a sense of our own power. We are the target demo. Hear us roar!
Fra The State of the Mommyblog
Dette klippet oppsummerer også en del av det som skjer på mammabloggfronten “over there”, hvor ting i kjent amerikansk stil har en tendens til å ta av.
Her i Norge ser vi også at interessen for blogging tilsynelatende er økende. På forsiden til Dagbladet.no kan man se en oversikt over emneord, der størrelsen viser hvor mye akkurat dette emnet er omtalt i artiklene. En såkalt “tag-sky”, om du vil.
Ser man på artiklene som faller innunder dette emneordet, får man opp artikler som:
- Hjelp, hvor er halve hodet mitt?
- - Jeg har mistet mange venner
- - Det funker ikke å bare ha det dyreste
- Er Twitter det nye Facebook?
- Shakeel (31) er Islamic Rage Boy
- Nyheter på en helt ny måte
- - Nettet er fullt av amatører
- Rå Irak-bok startet som blogg
- Hvem skriver Apple-sjefens falske blogg?
- Kjendisblogger gir seg
- Levi Henriksen og Tom Egeland skriver bloggroman
- Bråk om lærerblogg
- Her er de viktigste nettkjendisene
- Vil ha Vær Varsom-plakat for bloggere
- - Hør nå her! Slik knuller du en kvinne, skriver Prinsesse Lea
- Jo saktere jo bedre
- Ber leserne om historier fra Københavns homsemiljø
- Sex og Shanghailiv
- Presidentens blogg hacket
- Vil saksøke blogger
- Når makta blogger
- Les Ahmadinejads blogg
- Peter (79) er stjerne på YouTube
- Bli din egen TV-sjef
- Den sosiale nettleseren
fr. martinsen er også en av de som media gjerne ville høre noe mer fra.
Altså skjer det ting også her i Norge, om enn i litt andre former.
Men så tilbake til det jeg innledningsvis tok opp i dette innlegget. Nemlig at “bloggerbransjen” fortsatt har sine uoppdagede deler, og hvordan dette for meg virker ganske kjønnsdelt. For slik jeg har oppfattet det, så er det flest menn/gutter som er tilbydere av både verktøyfunksjoner og design i den norske bloggerverdenen. Og dermed synes jeg også at det som tilbys av såkalte themes og stiler bærer preg av dette. Det er teknologi, det er såkalte “guttefarger” (ja, jeg vet. Forferdelig ord), og det preges i det hele tatt av at dette er gutter som tilbyr produkter for likesinnede. Og jo, jeg vet at man ikke må være hankjønn for å være interessert i slike ting eller like utformingen av bloggstilene.
Men. Og det er et men her.
I den delen av bloggosfæren som består av såkalt “katteblogging”, så tror jeg at det finnes store muligheter. Og mange av disse bloggene skrives av nettopp kvinner. Kanskje kvinner som har helt andre interesser enn hardware og slike ting. La meg bruke hobbybloggerne som et eksempel på en gruppe som etter min oppfatning har befunnet seg i tilbydernes blindsone en god stund.
Ikke det at jeg ønsker at man nå skal gå løs på hobbybloggerne som slitsomme selgere. Faktisk tror jeg spam og slike ting vil oppfattes som fryktelig negativt, siden vi jo som sagt beveger oss inne på fritid/hobby-arenaen og det lett vil virke forstyrrende. Men la oss innse det: Det følger en rekke fordeler med å være i de webverktøy-kyndige sin målgruppe. Gratis stiler til bloggen, tilpassede funksjoner og en del andre ting.
Nå er ikke jeg en hobby/håndarbeidsblogger selv, så det er mulig jeg bommer stygt nå. Men jeg gjør allikevel et forsøk på å beskrive det jeg mener jeg ser.
Hobbybloggerne (og mammabloggerne også, for den saks skyld) har gjerne et mer personlig hjemmesidepreg på bloggene sine. Det er mer bruk av farger, man er mer personlig i skrivestilen og man viser gjerne mange bilder av både det man lager, det man kjøper inn og familiebilder.
- Jeg innbiller meg at et personlig preg rent utseendemessig derfor er viktig for mange. Dette er også kreative mennesker, så design og funksjoner som tilrettelegger for å sette eget preg på bloggen, tror jeg kan være lurt.
- Disse bloggene bruker ofte mye bilder, gjerne et i hvert innlegg. Derfor tror jeg funksjoner som åpner muligheter på dette området vil være nyttig. Mange er godt kjent med Flickr, så dette bør kanskje også integreres.
- En ting som jeg har merket meg med nettopp denne type blogger er hvor sosiale de faktisk er. Hobbybloggerne er ofte del av en eget nettsamfunn som viser stor interesse for også hverandres prosjekter og blogger. Nå flyr ikke jeg rundt og kommenterer bare for å gjøre det i hobbyblogger, men når jeg har lagt inn en kommentar hos noen jeg kjenner så ser jeg jo at kommentarfeltene i hobbybloggene gjerne gir flere besøk til min egen blogg, enn det som er tilfelle i andre type blogger. Funksjoner som tar hensyn til den sosiale biten er derfor viktig. Mange bruker også blogg og forum som felles møteplass, så om det finnes noen lure funksjoner for dette, bør det helt klart være med.
- Dette punktet er jeg litt usikker på, men jeg tror en del kanskje lager sine egne strikkeoppskrifter eller lignende som rett og slett blir vanskelig å beskrive med ren tekst. Mulighet for å ha en integrert funksjon der man kan laste opp andre dokumenter enn bilder både til en samling og til hvert innlegg tror jeg derfor kan være lurt.
- Jeg sa tidligere her at spam og (bred) reklame etter mitt syn nok ikke er så fryktelig populært på slike sider. Men det er noen unntak når det kommer til “reklame”. Dette er ofte bloggere som tror på noe. Som ønsker å støtte noe. Enten det er Kiva.org, Amnesty eller en og annen underskriftskampanje. De er i tillegg veldig støttende overfor hverandres prosjekter og anbefaler gjerne tilbydere de selv har god erfaring med, f.eks. dersom de skal bestille garn og lignende. Produktomtaler er noe jeg ser relativt ofte, selv om det nok ikke handler om betalte produktomtaler. Igjen kommer dette fellesskapet inn. Man snakker om hobbyen sin, anbefaler gode garntyper, nettbutikker (eller barneleker, for den saks skyld).
- Mange hobbybloggere selger også ting de har laget selv. Det å f.eks. være helt eller delvis hjemme med barn samtidig som man tjener noen kroner på hobbyen sin er noe mange ser ut til å ha interesse for. Og produktene er mange ganger veldig flotte. De legger ned mye arbeid i det de gjør og er opptatt av at det skal være kvalitet. En del reiser også rundt på messer etc. og selger det de har laget. Dette er kanskje også noe av grunnen til at de selv ønsker å rette søkelyset mot likesinnedes prosjekter og små nettbutikker. Funksjoner som ivaretar denne biten tror jeg derfor vil bli satt pris på. Kanskje en liten, integrert “nettbutikk” med kontaktskjema osv. Mulighet for å integrere egne annonser på nettsider som Etsy i bloggen kunne være en god idé.
Som sagt; idéene er mange. Et firma i USA som ser ut til å ha spesialisert seg på nettopp “mammabloggerne” er forresten Swank Web Style. De har laget design som bl.a. dette:
I Norge finnes det, etter hva jeg vet, som regel mer teknostiler blant bloggstiler. Noen ganger med tilhørende funksjoner. Det er allikevel noen bloggere som er drivende dyktige på å tilrettelegge ellers ordinære bloggstiler. Selv om hun ikke er en mammablogger, så må jeg bare benytte anledningen til å vise frem Virrvarrs blogg, som med hennes egen grafikk er en av de jeg synes er virkelig flott.
Litt annet enn de typiske “teknobloggene”, med andre ord.
Men tilbake til temaet mamma-/hobby-/katteblogger.
Med tanke på hvor aktivt mange “mammabloggere” eller håndarbeidsbloggere bruker nettet og “word of mouth” i kjøpsprosessen, hvor mange familier det er hvor det nettopp er moren som i størst grad avgjør hva man skal kjøpe og hvor mange av disse kvinnene som er i en livsfase der man faktisk foretar en god del innkjøp… Ja, så synes jeg at det nesten er forbløffende å se i hvilken grad disse nærmest overses og undervurderes av tilbydersiden på nett.
Jeg er rimelig sikker på at dette først og fremst er tilbydernes tap. Samtidig så tenker jeg jo at dersom noen av de virkelig dyktige bloggdesignerne og andre fikk øynene opp for denne delen av bloggerverdenen, så ville også det kunne føre til fordeler som noen gratisdesign, et bedre tilrettelagt verktøy og kanskje også litt anerkjennelse for de mange, mange bloggerne som underholder, inspirerer og bidrar på nettet hver eneste dag?
Jeg kaster i alle fall ballen videre og håper noen fanger den opp. Kommenter gjerne dersom du har noe å tilføye, eller kanskje rett og slett mener jeg bommer her. Jeg er som sagt ikke en håndarbeidsblogger selv, så det kan godt være at jeg bommer litt enkelte steder. Folk er jo som regel eksperter på egne greier og vet ofte mer enn de som ser ting fra sidelinjen.
Jeg legger også ved en lenkedings her nederst i innlegget, slik at du kan legge inn lenker til relevante blogger. Håndarbeid, hobby og mammablogger m.m. Kanskje din egen også?
Du gjør det ved å skrive inn navnet på bloggen (eller innlegget, dersom det er et bestemt innlegg du vil peke til) der det står “Your name” og lenken til bloggen/blogginnlegget der det står “Your URL”.
Og siden man selvsagt ikke kan ha en post med denne tittelen uten å tilby selve sangen, så får du også en youtube-snutt sånn på tampen.
Ha en fortsatt fin kveld!
Hurra for 17. mai! (Vi ere en nasjon, vi med)
Vi fortsetter allsangen nå som dere har fått litt tid til å øve på “Ja, vi elsker“.
Som tidligere nevnt, dette er kvalitetssikret på internasjonalt nivå og gjennom flere ledd for å sikre at det blir helt, helt riktig. Og Google skal man jo som kjent kunne stole på. Den siste linjen i siste vers bør forøvrig synges så høyt du bare kan, slik at alle skjønner at du slett ikke er av de som bare mumler gjennom sangen fordi du har glemt teksten. Neida. Du har øvd, du!
Vi ere en nasjon, vi med
Svært få land,
Vi har lang for den unge passasjer,
Fedreland i vår frydes,
Vi har vi lenge siden.
Vi vet at hjertene våre øyne, gitt
Hva er vitsen med vakre og Irland,
Vår store, flere sanger
Norges ære sanger.
Mange var ikke gress
Mer stoff fylt med blomster
Hvert land enn jeg er fornøyd
Og mor og far blir holdt.
Jeg elsker meg til døden,
Jeg ble født en bryter i
Hva himmelen bød
Oversvevet palmer.
Hvor er himlen mer blå?
Hvor springer så glad
Gjeldende gå til UK
SUIMUFO blomster?
Men, min vinter frydes,
Synlig hvit fordi strøet
All ære stjernehimlens
Liljeblade og hvitt.
Jeg ønsker ikke oss utlendinger
Mine endring i den norske vinteren,
Stange slott og stoppe den foreslåtte
Ton ned samtykker til hytta.
Fra det de sier de er helt gratis.
Dette er vi nøye fett,
Men dette er en god grad av forlatte bygninger
For å beskytte verdien.
Jeg bare nødt til å gjøre stor-skala Gide
– Jeg har så mye tid b ieten –
Kan bli realisert som elsker saken
Jeg visne dyre frihet!
Men hva om kraft
Fedrelandet hente brutt?
Hvert liv, men min Feder sa,
Viet til å hjelpe dem.
Deretter gran og liv på fyret,
Sterk, eviggrønne,
De bak stjernene for å sky’r
Som alltid forstår!
Kom våren og høsten, først og fremst, som vanlig,
Jeg vil dø blomster moders
Gyllent korn og visne, jeg gjette,
Jeg vil ha kompensasjon.
Se også:
Hurra for 17. mai! (Ja, vi elsker)
(Inspirert av denne artikkelen)
Hurra for 17. mai! (Ja, vi elsker)
Det er vår i luften og snart er det også 17. mai. En dag med tog, korpsmusikk, pølser, lodd, tivoli og is. Masse is.
En annen ting er selvsagt disse sangene, da. De vi med fynd lirer av oss de første versene av, og gradvis mumler mer og mer etterhvert som sangen kommer til deler som vi ikke helt husker hvordan gikk.
Derfor trengte jeg at jeg skulle arrangere en liten allsang sånn nå i forkant, så vi kan øve alle mann. Teksten har jeg fått god hjelp av Google Translator til å kvalitetssikre, slik at det skal bli riktig. Fra norsk til hindi til japansk til engelsk og så til norsk igjen. Dette fordi vi jo alle vet at dess flere ledd en kvalitetssikring går gjennom, jo bedre.
Første sang ut er “Ja, vi elsker”.
Klare?
Her er den. En - to - tre!
Ja, vi Kono Megumi landet,
, Stammer,
Furet, værbitt vann;
Tusenvis av hus,
– Elsker, elsker, og det vises
Vår far og mor
Hva er mindre saganatt
På jorden av våre drømmer.
Dette landet Harald berget
Hun kjemperad,
Landets patron Håkon
øyvind;
Olaf portrayed landet
Forskjellen i blod,
Høydepunktet av Sverre
I motsetning til Roma, i midten.
Behendighet av aksen brynte
Militære i mars fremover;
Tordenskjold langs kysten lynte,
Home of Mary.
Stredet og kvinner blir stående,
Boys, Portugal;
Grede, den andre i mai,
Men han kom tilbake!
Høyre, ikke mange av oss,
Men vi senket av en hund,
Når vi har forsøkt flere ganger,
Stod på randen av krise;
Tirsdag, og brenne vårt land
Nedgangen i forhold til;
Har du huske hva som skjedde,
Fredrikshald nedenfor!
hårde tid, vi døyet,
Det siste er forstøtt;
Men det mest nødvendige blåøyet
We were born gratis.
Det skal være oppfylt for faderkraft
Famine og krig,
Det død i sin ære –
Det er en kontrakt.
Fienden i hans armer
visir,
Vi tror hastet;
Tirsdag, den var vår bror.
Top premised på forsiden av skammen
Vi søderpå;
Nå er vi ett av tre brødre,
Og dette bør være!
Norge er mannen i huset hytter,
Great Gud som gjorde meg!
Det er å beskytte ett land,
Men jeg så den i mørket.
Faren kjempet alle
Hennes mor var en gretten,
Hovedmengden Yeo,
Derfor er vi vant vår rett.
Ja, vårt land Kono Megumi
, Stammer,
Furet, værbitt vann;
Tusenvis av familier.
Min far og oppvokst av konflikten
seir, om nødvendig
Dessuten, hvis nødvendig,
For å stoppe fred leiren.
Se også:
Hurra for 17. mai! (Vi ere en nasjon, vi med)
Presidentsnakk
Egentlig er det himla synd at resten av verden ikke har stemmerett når det gjelder valget i USA. For visst har det noe å si for resten av verden hvem som får jobben. Det har vi vel alle sett de siste årene.
Men vi har ikke noe vi skulle ha sagt. Avgjørelsen tas av blant annet folk som presterte å lage et helvete for Dixie Chicks fordi de uttalte seg kritisk om Bush under en liten konsert i London. (Noe jentene besvarte på en überkul måte, by the way.)
Og kanskje også av en nasjon der det også finnes en del folk som ser ut til å tro at verden ser slik ut:
Bilde først oppdaget hos Minneapolise.
Kort sagt; Det er ganske skremmende.
Kanskje også litt rart. For jeg må innrømme at jeg egentlig ikke har vært så engasjert i disse valgene før nå. Før Obama. Han skiller seg ut. Han gir Bobby-vibber på en måte jeg ikke klarer å forklare. Mannen virker tvers igjennom ekte og sympatisk.
Og mens Hillary har kjørt skremselstaktikker, har Obama fortalt folk at “Yes, we can”.
Kanskje litt i motsetning til McCain? 
Neida, den var stygg.
Men faktum er at Obama har gjort inntrykk. Og jeg må innrømme at jeg håper det er han som går av med seieren. Om ikke annet, så fordi jeg tror han kan bidra med noe nytt. Kanskje anstendighet også? Håp?
Og for George Bush sin del…
Vel. Humor og selvironi var et godt halmstrå, når man først trenger det.
Videoen under her har jeg forøvrig absolutt ingen unnskyldning for å vise dere. Jeg bare må, siden den er Tena-morsom. Ja, jeg ler i alle fall såpass av den at jeg er glad jeg ikke er inkontinent. Eller er tissetrengt. Eller nettopp har tatt en stor slurk vann.
Men tilbake til saken.
Heldigvis finnes det mange oppegående og engasjerte folk i USA også. Så jeg krysser fingrene for at de er mange nok til å gi Obama jobben som president.
Hva med deg?
Heier du på noen spesielle du kunne tenke deg å se få presidentjobben?
Når det først er en nerd man er ute etter…
Så kan man kanskje like godt utforme “jobbannonsen” deretter også.
Michelle Duggar gravid med sitt 18. barn
Ja, det er visst den store nyheten i dag.
Jeg husker at jeg en gang i tiden ble intervjuet angående det å ha flere barn enn gjennomsnittet. En av de tingene som dengang var ganske sårt, var omverdenens reaksjoner.
Når jeg leser noe jeg sa dengangen, så treffer den sårbarheten meg som et knytteneveslag i magen igjen. Selv nå som jeg i grunnen er både mer tykkhudet og mindre utsatt for slike kommentarer. Vi har jo en hypergutt som tar det meste av rampelyset sånn sett. Folk har tydeligvis blitt beroliget av at minstemann er blitt skolegutt og fortsatt er minstemann også.
Når folk er spydige, kan det være ganske sårende. Spesielt når man står der med ungeflokken rundt seg og stor mage.
Fytti, som jeg husker akkurat den følelsen. Hvor vond den var.
Og det er kanskje nettopp den samme følelsen som får det til å vrenge seg i meg når jeg tenker på hvor utrolig slemme folk kan være når de omtaler Michelle Duggar, som nå altså venter sitt 18. barn. Jeg har skrevet om det før her også, under innlegget Åpen jaktsesong på Michelle Duggar.
Nei, jeg skjønner ikke helt hvordan Michelle tenker jeg heller. Eller orker, for den saks skyld.
Og ja. Jeg reagerer også på den utrolig gammledagse måten familiens jenter blir oppdratt på. Hvis media fremstiller det rett. Ja, da er det nesten for kvinnefiendtlig å regne. Oppdragelsen av familiens jenter, altså.
Det jeg ikke skjønner er hvordan de argeste kritikerne veiver sitt feministflagg når de samtidig mobber og tråkker på Michelle Duggar. Hvordan mener man at kvinner som lever i familier, menigheter og på andre måter kvinneundertrykkende omgivelser skal føle at de skal nærme seg ens egen oppfattelse av hva som er riktig når man regelrett mobber? Mener man at man skal tråkke på kvinner som har valgt noe annet enn de fleste til de plutselig innser at det gamle, kjente og trygge ikke er bra og så komme løpende imot resten av samfunnet?
En annen blogger har sagt det bedre enn meg.
Does anybody think trashing Duggar makes feminism appealing or an attractive option or a possible refuge to women like those in the above pictures, or their daughters, who in fact someday might want out?
So why do some of us treat Michelle Duggar as though she isn’t a woman, just like us?
Instead of scapegoating this one woman and targeting her as though she is the enemy, why not make it our business to critique the real enemy– systems and institutions of male heterosupremacy which make the choices Duggar and women like her have made the best deal they feel they can cut?
Fra bloggposten Why is Michelle Duggar fair game?
Nei, jeg vil aldri bli noen Michelle Duggar selv. Jeg har 5 barn, hun venter nå sitt 18. barn. Vi er nok veldig forskjellige på mange måter.
Men jeg husker også min egen sårbare, hormonelle tilstand og hvordan det føltes å ha et sparkende barn i magen som av mange tydeligvis ikke var velkommen til verden. Nå kan jeg for det meste riste på hodet og le av det. Av de utallige spørsmålene om hvorvidt vi var med i en sekt, ryktet som gikk blant tidligere klassekamerater om at jeg nærmest var innesperret og tvunget til å føde barn på et jordgulv. Svigermors “festlige kommentarer”. De sjokkerte ansiktene da jeg besvarte det evinnelige spørsmålet om vi var ferdige med å få barn med “Neida, men vi er snart halvveis!” Den var litt morsom når man tross alt har gjort noe så utilgivelig som å få hele 5 barn.
Eller hvordan folk presterte å spørre da jeg hadde et nyfødt barn. “Gratulerermedbabyenskalduhaentil?”
Som om det å lage enda et barn er det man tenker på bare timer etter fødselen, når man sitter på do i vill panikk mens man griner og gjør pusteøvelser hver gang man føder en bæsj. Eller med brystvorter så såre og en baby som føles som en kjøttkvern man skal stikke disse brystvortene inn i mange ganger i døgnet. Nei, jeg har aldri planlagt flere barn i barseltiden. Tro det eller ei, men jeg har i grunnen aldri følt at hopla i halmen var det jeg hadde mest lyst til der jeg vagget rundt med nettingtruser og bleier heller. Jeg er litt kresen sånn sett. Jeg vet.
Men tilbake til Michelle Duggar. Jeg kjenner litt på beskyttertrangen, jeg. For Michelle Duggar og andre kvinner som henne. Noen ganger skulle en tro at det å få et barn var det verste man kunne gjøre her i verden. Tenk å få servert “morsomheter” om eget underliv. (Det må jo være en bankers måte å få en dypt kristen dame til å innse at et likestilt samfunn er så mye bedre, hæ?) Eller å bli sammenlignet med en grisepurke. Tenk å få alt dette servert når man sitter der og kjenner babyen sparke i magen. Når man er like sårbar som enhver annen gravid kvinne.
Jeg kan sikkert si veldig mye om det å få 18 barn. Det er nok av argumenter man kunne ha dratt frem i forhold til dette. Ja, dersom man først føler at man har rett til å dissekere et annet menneskes liv. Jeg ville nok ha gjort meg noen tanker om at hun ikke bare velger for seg selv, men også for babyens storesøsken.
Men jaktsesongen på Michelle Duggar som kvinne og medmenneske, de ufattelige ondsinnede angrepene på henne som person og hennes intime kroppsdeler. Det er bare nitrist. Og jeg er redd for at det godt kan skremme kvinner som er på vei til å bryte ut av sterkt mannsdominerte og undertrykkende grupper, rett tilbake igjen. Fordi verden utenfor slett ikke fremstår som et godt sted man kan flykte til.
Min nye blogg
Ja, jeg suller jo litt rundt med ting og tang. De siste dagene har jeg derfor jobbet med en bloggidé jeg har hatt en stund.
Det foreløpige resultatet finner du her. Det ligger noen artikler og venter på publiseringstiden jeg har satt opp, så jeg synes i grunnen jeg er rimelig greit i gang også. I tillegg maser jeg jo noe vanvittig på at mannen skal dele sine mer praktiske ferdigheter med meg så jeg kan skrive om det. Jeg synes det er en god arbeidsfordeling. Han jobber - jeg blogger.
Så da vet du det.
Dette kan faktisk bli veldig bra, tror jeg
I en tid der man lett kan synes at diverse pingtjenester oversvømmes av “bli rik kjapt”-greier så synes i alle fall jeg at det er interessant at noen som, såvidt jeg har oppfattet, er en av de som skiller seg ut positivt starter en ny blogg med dette og andre temaer.
Jeg sier “såvidt jeg har oppfattet”, fordi jeg ikke har fulgt med på denne bloggeren så lenge. Det er allikevel et eldre blogginnlegg fra vedkommendes gamle blogg som gjorde det for min del. Jeg fant det ved en tilfeldighet da jeg lette etter noe annet, og nå klarer jeg søren ikke å finne tilbake til det.
Men det som jeg reagerte positivt på, var at jeg oppfattet at skribenten ikke bare var levende opptatt av noe annet enn sin egen pengepung, men også hadde med noen viktige punkter i sitt innlegg om blogger og annonsering. Faktisk så jeg at vi var såpass enige på en del punkter at hadde jeg lest det før jeg knotet ned mitt eget innlegg om annonser på blogger, så hadde jeg kunnet nøyd meg med en lenke. Denne bloggeren har såpass peiling at jeg ville fått store problemer om mamma fant bloggen hans. Du vet, hun jeg prøver å overbevise om at de som sier man kan tjene penger på nett bare farer med løgn akkurat som slitsomme pyramideoppleggfolk.
Pyramideoppleggfolk som jeg nok ofte oppfatter på følgende måte når jeg leser:
“BLI RIK NÅ! (vil du kjøpe noe av meg?) TJEN PENGER MENS DU SOVER! (vær så snill’a! Bare et bittelite klikk). JEG ER STEINRIK SELV OG TJENER EN TUSING MENS JEG FJERTER I SOFAEN! (kjøp, kjøp,kjøp!) DU KAN BLI SOM MEG!” osv.
Utrolig forstyrrende, ikke sant?
Men denne bloggeren ga inntrykk av å:
- Ha peiling. Ikke wannabe-peiling, men ordentlig peiling. Og da snakker jeg ikke om utsagn om inntekt som ingen kan verifisere. Slike påstander slenges ut så ofte fra alle kanter at jeg egentlig ikke bryr meg så mye om den biten, med mindre den som kommer med utsagnet ellers over tid virker troverdig. Det jeg snakker om når jeg sier “peiling”, er at man har en tekst vitner om at man har mer å fare med enn summen av alle E-bøkene man har lastet ned.
- Ha engasjement. Ja, noen ganger så er det ikke de som skriker høyest som er mest engasjert. Denne bloggeren ga inntrykk av å faktisk være genuint opptatt av blogging, markedsføring og informasjonsutveksling i seg selv også. Og da er vi på nett. Ingenting er som ekte engasjement formidlet på en måte som ikke gir deg følelsen av å snakke med en slitsom selger på Karl Johan.
- Ha noe å tilby. Dette er en person som antageligvis legger ned mye arbeid i et av de viktigste prinsippene på internett, nemlig dette med at man deler. Man deler informasjon, man deler kunnskaper og man deler det man har laget. Utallige mange skriveføre, men kodeukyndige, får drahjelp av at de som kan slike ting deler med oss andre. Og det gjør nettet til et langt mer interessant sted å surfe på for alle.
- Serviceinnstilling. Ja, det er mulig jeg tar fullstendig feil her og at bloggeren skriver i fylla med en undikk på hodet, men jeg får inntrykk av at man her faktisk vil gjøre en god jobb. At man har skjønt at det er kvalitet folk vil ha.
Jeg kan selvsagt ikke være sikker på hvordan en nystartet nettside vil utvikle seg, men det inntrykket jeg har fra før av, gjør at jeg synes dette lover godt og får lyst til å følge med videre.
Ja, og så selvsagt det faktum at den nettsiden etter hva jeg har skjønt så dagens lys omtrent samtidig som min egen nye bloggbaby. Tenk det. Vi kan ha barselklubb og alle greier.
Men tilbake til denne nye nettsiden jeg egentlig snakket om.
Eieren er ganske godt kjent fra før av. Nettsiden er derimot ny og lovende.
Jeg snakker naturligvis om www.bloggdesigns.no
Sånn. Hadde Peter Andre nå bare slått seg sammen med Virrvarr om å lage et bloggdesign for oss som liker en litt mer leken stil også, ville jeg grått av glede.
Unnskyld!
Ja, det er det jeg fikk mest lyst til å rope nå.
Det, og at alt sammen er mamma sin skyld. Du vet, hun som tviholder på illusjonen om at hennes datter er omtalt i Dagbladet. Jeg er kun et uskyldig offer midt i dette. Tenk på de stakkars små pikebarna som blir dratt med på missekonkurranser av sine overambisiøse mødre. Eller gutten med han som kalles “Idol-pappa’n fra helvete“. Tenk på de, dere. Sånn har jeg det nå. Jeg er bloggingens stakkars lille skjønnhetsprinsesse. Det er det jeg er.
Det nytter nemlig ikke å si et eneste ord om regninger og lignende ting lenger før hun drar frem denne skrivingen min og at man faktisk kan tjene penger på sånt. Det er mamma og en liten porsjon nysgjerrighet også. For hvordan funker egentlig sånne Adsensegreier? Og vil mamma roe seg ned når hun får høre at annonsene er på plass og taler sitt tydelige språk om at morsstoltheten nok har tatt av litt vel mye i det siste? Så kan jo jeg trekke på skuldrene og si “Jaja, det var dumt”. Og så sier hun “Uff ja. Dette var leit”. Og så snakker vi ikke mer om det.
Med mindre…
Jeg håper jeg ikke bryter noen superstrenge Adsense-regler her nå, jeg som allerede har fått FBI på nakken, men jeg har jo tenkt litt på dette med min kommende milliardærtilværelse som internettmogul. Minst. En tilværelse der jeg bare vaser på nett og folk plutselig bare får en uimotståelig trang til å kaste penger, diamanter og luksusyacht’er etter meg. Ok, kanskje båter blir litt tungt, da. La oss heller satse på roser.
Men poenget mitt er nå uansett at i denne høyst realistiske drømmen, akkurat som den der jeg vinner billioner i lotto mens jeg er på hytta, så får jeg endelig det jeg fortjener. Ja, for det har “bli-rik-uten-anstrengelser”-gutta sagt og da må det bare være sant. Du kan si mye om “tjen gullbarrer mens du sover”-gutta, men løgnere er de så visst ikke. DET er både mamma og jeg overbevist om.
Uansett, siden det jo er denne fantastiske årstiden igjen, der bilen truer med å dø som en annen dramaqueen og mannen selvsagt fortsatt KAN RUST! så tenkte jeg at jeg skulle prøve litt, jeg. Ok, så var det forferdelig vanskelig å komme over terskelen med å i det hele tatt ha reklame på bloggen. Ingen plasser er liksom gode nok. Jeg må innrømme at jeg rynker litt på nesa hver gang jeg ser denne reklamen. Ikke skulle den forstyrre innleggene. Ikke sidekolonnen heller, i grunnen. Over innleggene? Nei. Kanskje under? Ikke det heller. Aller helst skulle jeg vel nesten bare hatt den på dataen og sendt til folk via epost på forespørsel. Det ville vært diskrét nok, tenker jeg.
Jeg vurderte forresten også å teste ut en sånn adsensegreier på pengevett.info. Det er bare det at det er så sinnsykt dumt å ha en blogg der man understreker hvor dumt forbrukslån er og så ha reklame for nettopp dette. Eller andre lettvinte løsninger som virkelig trykker folk ned i hengemyra. Jeg får en del treff der fra folk som noen ganger er i deep shit økonomisk. Med andre ord; den hersens moralen kom i veien og Adsense ble derfor droppet på Pengevett. Bengt Scheldt fra Gjeldsofferalliansen sier det slik: “Veien til helvete er brolagt med kredittkort”. Jeg har liten lyst til å bidra til noe sånt. Jeg har liten lyst til å ha en nettside som anbefaler noe jeg ikke kan stå inne for.
See? Drittmoral.
Det blir nok det som kan stå i veien for min trilliardærtilværelse, føler jeg. Jeg får litt hetta av at Adsense skal fly rundt på sidene mine og kanskje plutselig tilby leserne noe skummelt. Som kredittkort. Eller narkotika. Eller kanskje prøver å selge deg avslørende bilder av Kåre Willoch. Hysterisk, sier kanskje du. Man kan aldri vite, sier nå jeg.
En annen ting er jo at jeg har skrevet om en del ting som jeg også diskuterer andre steder. Og siden jeg er latskapen selv, så slenger jeg rett som det er inn en lenke nå og da. Det er jo måte på hvor mange ganger man skal forklare hva guacamolesint betyr. Å ha en nettside med reklameræl, vil kanskje gi kvaler i forhold til det. Altså kan det hende bloggen min blir ubrukelig sånn sett. Samvittighetskvaler igjen.
Jo mer jeg tenker over det, jo verre synes jeg det er. Det føles som om jeg har tapetsert stua mi med den siste elkjøp-katalogen når alle vet at det er eggskallhvitt, Toscana og CaffeLatte som er tingen. Bare at dette er sånn reklame som altså lever sitt eget liv og plutselig kan komme til å by besøkende på et skudd til kaffen. I mitt hjem. Hjemme hos meg. Der folk skal slappe av og ha det fint. Og jeg kan ikke engang lage ordentlig kaffe.
Så du skjønner det, mamma. Jeg kommer nok ikke til å tjene store penger på denne bloggingen, uansett hvor ofte selveste Dagbladet “omtaler” meg. Men nå har jeg satt opp annonser så vi får det svart på hvitt.
Dere andre får bare bære over med meg en stund, og så fortsetter vi bare å blogge videre.
(Og nåde den som forteller mamma om Dooce. Jeg nekter å prøve å få sparken, altså!)
Real Simple… hvafornoe? (Om RSS)
Noen ganger, når jeg prøver å forstå hvordan noe virker, så synes jeg at det hjelper å prøve å skrive en slags forklaring på det selv. For da må jeg ikke bare prøve å forstå, jeg må bearbeide og systematisere informasjonen slik at det blir forståelig for andre også.
Derfor dette innlegget om det som populært kalles RSS.
For du skjønner det, at jeg både tilbyr det her på bloggen og har god nytte av verktøyet selv. Men å forklare hva det er? Nei, det har jeg ikke klart. Før nå. Nå bretter jeg opp ermene og gjør et forsøk. Jeg pinger jo dessuten ikke pingtjenester som Bloggrevyen slavisk bestandig. Jeg er litt vrang sånn.
Denne bloggposten er nok en av de som blir redigert flere ganger etterhvert som jeg kommer på ting. Siden jeg flere ganger opplever at jeg lærer mye av de som kommenterer her, så ska man ikke se bort ifra at jeg også lærer noe nytt denne gangen.
Men så til RSS.
Først kan jeg vel stolt erklære at jeg nå vet hva RSS står for. Det står for Real Simple Syndication. Som den pliktoppfyllende bloggeren jeg er, så slo jeg opp ordet “Syndication” for å finne ut mer om det. Dette er hva jeg fant:
1. An association of people or firms authorized to undertake a duty or transact specific business.2. An association of people or firms formed to engage in an enterprise or promote a common interest.3. A loose affiliation of gangsters in control of organized criminal activities.4. An agency that sells articles, features, or photographs for publication in a number of newspapers or periodicals simultaneously.5. A company consisting of a number of separate newspapers; a newspaper chain.6. The office, position, or jurisdiction of a syndic or body of syndics.
Noen vil kanskje prøve å overbevise deg om at dette kun er et internettverktøy. Til det svarer jeg “Ja, særlig!” Jeg er personlig overbevist om at det er nummer 3 i definisjonen som passer best her. Derfor: Velkommen til mafiaen som bryr seg. Vennligst levér hestehodene kjøkkenveien.
Sånn. Back to business, som vi mafiosoer pleier å si.
Hvorfor RSS?
- Vel, som mange andre, så synes jeg det er veldig mange gode sider og blogger på nett. Skulle jeg fyllt opp favorittmappen min med dem (noe jeg har gjort noen ganger), så ville jeg måttet ha veldig mye tid til å sjekke hver enkelt side for å se om det var skjedd noe nytt der. Med RSS så får jeg melding om hvilke sider som er oppdatert.
- Du får lettere oversikt over hva slags oppdateringer de forskjellige nettsiden har og velger deretter hvor du vil surfe.
- Man får tekst i et greit og nøytralt format uten mye ekstra grafikk. For la oss være ærlige. Noen dager vil man bare lese den fordømte teksten, vil man ikke?
Hvordan?
Etter hva jeg har fått med meg er det flere måter man kan bruke RSS. Her er de jeg vet om.
1) Eget program på datamaskinen.
Denne prøvde jeg først en gang i tiden. Det finnes flere steder på nett der man kan laste ned et slikt program. Selv brukte jeg FeedReader. Fordelen var at det fungerte greit som et epostprogram. Den sjekket etter oppdateringer på alle sidene regelmessig og en liten boks poppet opp nederst på skjermen hver gang den oppdaget noe nytt på de nettsidene jeg abonnerte på. Ulempen kan nok være det samme. Det ble ganske slitsomt med disse beskjedene i lengden. En annen ulempe var at jeg måtte sitte ved en bestemt datamaskin for å bruke den og datamaskinen havarerte, så mistet jeg sidene også da vi byttet datamaskin.
2) I nettleseren
Dette er en variant jeg ikke er så veldig vant med og kjenner så mye til, så her halter nok forklaringen mer enn bare litt.
Det er i flere nettlesere slik at det i adressefeltet dukker opp et RSS-ikon i høyre ende av adresselinjen. Dersom man klikker på dette, skal man kunne bruke nettleseren som en “feedleser” og holde styr på sine RSS-feed’er. Noe forteller meg at man her kan oppleve samme ulempe som med feedleserprogrammene, man er avhengig av å bruke nettopp den datamaskinen man først abonnerte på.
3) Internettbasert
Dette er det jeg bruker nå. To store tilbydere er GoogleReader og Bloglines. På disse sidene kan man registrere seg raskt, enkelt og gratis, for å få tilgang til en internettbasert RSS-leser. Jeg bruker GoogleReader, så jeg vet ikke så mye om Bloglines sine muligheter, men i GoogleReader er det mulig å sortere RSS-adressene sine i mapper og du får også mulighet til å dele alle eller utvalgte nyheter, blogginnlegg etc. med andre. Du merker bare en nyhet med at du skal “dele” den eller du kan også merke den med en stjerne. Det er også mulig å ved hjelp av en enkel kode du får der, dele dine anbefalte nyheter, bloggposter etc. med andre på nettsiden din. Og sist, men ikke minst; Du er ikke avhengig av en bestemt datamaskin eller nettleser for å få tilgang til nettsidene du abonnerer på.
Enten du ønsker å gjøre det på den ene måten eller den andre, her er lenken til denne bloggens RSS-feed. Husk: mafiaen har sagt at du må gjøre det.
Fortsatt ikke overbevist?
Ikke alle synes at RSS-tjenester, enten det er nettbasert, med eget program eller via nettleser, er noe for dem. Det er selvsagt helt ok. Men før jeg gir meg med maset mitt, vil jeg bare nevne at det på mange sider også er mulig å abonnere på oppdateringer via epost. Du vil da ha noe mindre kontroll over hyppigheten av oppdateringene, men det kan fungere fint for de som liker denne oppdateringsmetoden. For å abonnere på denne bloggens innlegg via epost, gjør du det ved å klikke på denne lenken.
De 4 første kule RSS-bildene i dette innlegget er forøvrig laget av Dirceu Veiga, dersom noen lurte på det.
Sånn. Det var det jeg fikk til i denne omgang. Så da kaster jeg ballen over til deg som eventuelt måtte lese dette i håp om at noen kanskje har noe lurt å tilføye.
Vet du om andre gode artikler og forklaringer om RSS, eller kanskje du har skrevet noe om det selv? Da kan du også legge inn en lenke til det i skjemaet under her, ved å fylle inn navnet på siden/artikkelen (istedet for ditt navn, som den ber deg om) og lenken direkte til artikkelen der det står “Your URL”. 