Bare en røykmaskin unna god sjokoladekake
Sjokoladekakebakingen gikk ganske bra. Til tross for manglende discokule, god lyssetting og et applauderende publikum.
Det vil si…
Bra for å være den aller første sjokoladekaken jeg har bakt. Noensinne.
Oppskriften ble funnet her
På denne stadiet føler jeg meg ganske flink. Til tross for sørgelig kjedelig kjøkken og dårlig lyssetting. Men hey! Dette går jo bra.
Eggedosis skal bli sjokoladebunn og jeg har helt den smeltede sjokoladen oppi. På dette stadiet er jeg rene Martha Stewart.
Sjokolade, mel, kakaopulver og mer til. Dette går jo strålende.
Så kom en periode der jeg muligens ble så opphengt i egen suksess, eventuelt at prosessen ble for kronglete til at jeg husket å ta bilder. Sjokoladekakebunnen ble som den skulle. Som en brun, sprukken asfalt, med andre ord. (Hæ? Er det ikke sånn den skal være?)
Da tiden kom til pyntingen slo jeg på stortromma. Mamma ble 60, så da var det jo selvsagt naturlig å pynte kaken som om det var til en barnebursdag. *kremt*
Det var mye glasur. Veldig mye. Det viser seg nemlig at når man dobler en oppskrift så trenger man ikke nødvendigvis dobbelt opp av det som skal være oppå. Små seigmenn ble lagt sirlig på. Og druknet nesten i glasuren. Deretter var det Non Stop-en sin tur, og da var jeg passe ferdig med prosjektet at jeg for sent innså en ting: Når man heller rett fra posen, får man også med seg deler av de knuste Non Stop-ene.
På grunn av den heller voldsomme mengden glasur (vi snakker flere centimeter her, altså!) ble kaken i selskapet omtalt som “Eh… god, men mektig”.
Det vil si…
Som beskjeder mellom konsentrasjonsleirfanger ble det hviskende hvest mellom sammenbitte tenner fra den ene til den andre. “Hva du enn gjør – ta en liten bit. LITEN!”
Siden alle så ut til å overleve gårsdagen tok jeg meg en bit selv i dag. Og jeg tror jeg kan konkludere med tre ting.
- Sjokoladekake er best dagen derpå. I alle fall om glasuren/fyllet nesten er like mye som selve kaken. Varm glasur er veldig mye mektigere enn kald.
- Bunnen ble god. Det var en god oppskrift.
- Jeg trenger definitivt discolys på kjøkkenet. Og røykmaskin. Det er basic.
Mon tro om jeg ikke også bør ha med discolys, røykmaskin og karaokeanlegg når jeg presenterer min neste kake også. Sånn i tilfelle noen skulle finne på å prøve å gjøre seg opp sin egen mening. Mine bakekunster trenger definitivt ekstra promotering også når det skal spises.
Som dette.
MED drakten, selvsagt. Man følger da oppskriften!
Om ikke annet så for å overdøve ropene om hjelp når jeg stapper baksten ned halsen på de utakknemlige spisende som bare ikke skjønner hvilket underverk de nettopp har fått servert.
Husmorhelvetet – kakeuløkka
Ferden inn i husmorhelvetet fortsetter og jeg… jeg er skrekkslagen.
Du skjønner, mamma fyller 60 år i dag. Og mødre som har bursdag bør aller helst få ønskene sine oppfylt, ikke sant?
Vel. Vet dere hva den sadist… eh… min kjære mor fant det for godt å ønske seg? Av meg?! En hjemmebakt kake! *skingrestemme*
Akkurat som da hun ga alle fem ungene munnspill i julegave blir jeg sittende og lure på hva jeg har gjort mot henne for å fortjene dette.
Du skjønner: Jeg kan ikke bake.
Jeg har funnet en eneste oppskrift som jeg faktisk får til og den tviholder jeg på til nesten all slags bruk. Så får det heller være at det er fastelavnsboller og de vanligvis hører hjemme rundt… la meg se… fastelavn. For å dekke over at jeg har kun denne ene bakegreia på reportoaret kaller jeg dem andre ting. Som Regnværsboller. Eller “Siste feriedag før skolestart”-boller.
Men mamma ønsket seg ikke boller. Åneida. Hun ønsket seg kake, hun. Og pokker heller. Kake skal det bli. Om jeg så dør i en Kenwood-ulykke av det! *ikke dramatisk i det hele tatt* Eller, mest sannsynlig: Om kaken blir skikkelig vond. Hun ba om det.
Bring. It. On!
Psykodrittsekkmøkkamannen er med andre ord pisket avgårde for å hente ingrediensene jeg trenger for dette nye kapittelet i Husmorhelvetet. Oppskrift er funnet og balltre er lokalisert. Du vet. I tilfelle oppskriften saboterer alt. For da kan det da umulig være min skyld, kan det vel? Om kaken blir helt forferdelig? Neeida!
Jeg gyver løs på oppgaven under mottoet “Null peiling – Yes we can!” og håper på det beste.
Og mens jeg sitter her og venter på ingrediensene tenker jeg på andre ting som er skyld i at jeg er kommet i kakeuløkka. Og vet du? Jeg tror det er kjøkkenet. Av alle kjøkken jeg har hatt tilgang på så er det nemlig ingen av dem som har lignet noe særlig på tv-kjøkkener.
Se f.eks. på dette. Jeg er ingen stor fan av stramme linjer og deprimerende farger, så det må jo bli noe som dette. Jeg skal vedde for at alt…absolutt ALT ville ha vært annerledes om jeg bare hadde et kjøkken som Rachael Ray.
Du ser det du også, ikke sant? Hvordan jeg bare simpelthen ville ha vært en tryllekunstner på kjøkkenet om jeg bare hadde hatt de riktige omgivelsene. Helst med god lyssetting og et applauderende publikum.
Vel. Jeg har ikke et sånt kjøkken. Og publikum er muligens mer skrekkslagent/sjokkert enn applauderende, mistenker jeg.
Men kake skal det søren meg bli. Om jeg så må servere det i suppeskål. Og siden man jo skal synge til planter for at de skal vokse seg fine, så får også ingrediensene en egen velfortjent sang.
Hah!
Og der kom jeg på enda en ting jeg trenger på kjøkkenet mitt.
Discokule.
Ikke rart det går dårlig for meg på kjøkkenet.
Jeg har ikke engang discokule.
Hyttemøte
Vi så det definitivt ikke komme. Dette hyttemøtet.
Vi var alle samlet for lillebrors 18-årsdag. Mat hadde vi spist, kaker hadde vi fått, bursdagssanger var blitt sunget på norsk, engelsk og polsk med stor iver mens naboene antageligvis nok en gang lurte på hva vi gjorde med katta og min mor hadde myndig avkrevd noen positive ord om bursdagsbarnet fra hver deltaker. Noe som jo i vår familie fort kan bli en emosjonell risikosport. Vi blir jo så inni hampen rørt av våre egne ord at hulking og grøtete stemmer slett ikke er utelukket når sånt skal skje. Lillebror selv led seg gjennom det hele, mens han sannsynligvis lengtet etter den planlagte byturen der han endelig kunne komme inn på enkelte utesteder på lovlig vis. Og min mor selvsagt fremmet sin argumentasjon om at “den som holder seg edru og går tidlig hjem er den virkelige voksne” for døve ører.
En bursdagsfeiring som forventet, altså.
Vi ante ingenting, INGENTING, om det planlagte møtet. Ikke det at jeg tror det ville ha gjort noen forskjell på selve forløpet. Vi er tross alt oss.
Møtet gjaldt altså hytta. Et sted som mens bestefaren min levde var rimelig velholdt, men som deretter hadde vist oss alle med stor grundighet at det å opprettholde den standarden faktisk var både tid- og arbeidskrevende.
Ikke for det. Flere har gjort ting der, altså. Kanskje litt etter “Fremad i alle retninger!”-prinsippet, men det hadde da i det minste blitt flikket litt her, spikret litt der, byttet noen taksteiner hist og pist osv. Men hytta har på en måte alltid vært minst to skritt foran. Og nå kunne ikke engang peisen brukes lenger før den var blitt byttet ut. Brannfare og sånt, vet du. Vi hadde måttet greie oss med telys denne sommeren, noe som i grunnen er ganske koselig. Når det er varmegrader, vel å merke.
Nå var det i alle fall et hyttemøte på gang. Og vi… vel, vi var oss. En gjeng som alle har sine meninger og som er oppdratt til at diskusjon, og spesielt gode argumenter, er en Bra Ting. Men min mor er også et skolemenneske. Mange års erfaring fra diverse klasserom må tydeligvis tas i bruk når denne familien skal loses gjennom et hyttemøte. “Et øyeblikk, det blir snart din tur!”, “Du kan ta ned hånda, jeg har sett deg.” Hun skriker ikke. Allikevel er “læreren tar kontrollen”-stemmen hennes skarp nok til å få alle til å lukke nebbet og høre etter. I alle fall hvis de vil unngå “blikket”. Lærerblikket. Det strenge, vet du. Den som kommer rett før hun reiser seg opp, klapper hendene sammen mens en ekstremt sjelden brukt piskesnertstemme roper et “Hei!”…. “HEI!” og man deretter får lærerblikket. Men denne gangen holdt det altså med “læreren tar kontrollen”-stemmen.
Det ble stille.
Det varte omtrent 7 sekunder.
For vi, som den uregjerlige gjengen vi er, kunne muligens ha gått over lik for å først få svare på spørsmålet om “Hva må vi prioritere først?” For her var det meninger, altså. Vi er alle glade i hytta, og selv om det er min mors navn som står i papirene, så føles det på en måte som at det er litt vårt også. Noen ville gjøre ferdig den nye utedoen (jada, det er noen halvferdige prosjekter å ta av der oppe også). Andre ville sette inn en vegg, eller en dør mellom rommene på Veslehytta. Og det var ikke full enighet om hvorvidt det skulle bli vegg eller dør. Andre igjen ville bytte ut vinduer.
Det skled ut. Vi pratet i munnen på hverandre alle sammen, noen lurte på hvorfor i alle dager vi ikke kan male hytta så den blir fin bare fordi det er høsten og fikk ropt forklaringen om fukt og slikt tilbake over den stadig mer høylytte summingen fra flere samtaler på kryss og tvers av rommet. Vitser fløy frem og tilbake. Noen lo. Noen inngiftede, eller innforlovede, kunne fortelle at sånn gjorde de det IKKE i hans familie. En familie som tydeligvis har orden i rekkene og eh… ja, faktisk får ting gjort.
Min mor innså nok akkurat da at dette må være den mest uregjerlige og skravlete klassen hun har hatt, så hun reiste seg opp og tok i bruk den strenge lærerstemmen igjen. Som de erfarne lærerungene vi er, skjønte vi hva som var best for oss og holdt kjeft et lite øyeblikk. “Sånn. Da prøver vi igjen. Hva synes dere bør gjøres først?”
Og så var vi i gang igjen. Min mor informerte om at lillebror har fått fullmakt av henne til å lede operasjon hytta, men det var kanskje litt dumt siden han ikke er eldst. “Men Lin har fått fullmakt til å bestemme når jeg er død”, sa mamma. Antageligvis for å rette på en innbilt urett hun hadde begått mot meg, som i bunn og grunn var lettet over at lillebror fikk ansvaret. For det var det det var. Ansvaret. Drittjobben. Mamma er bare smart nok til å kalle det noe som får den stakkars svarteper til å føle seg utvalgt og viktig. Men jeg visste bedre. Og, for å være ærlig; Lillebror kunne bedre. Han kan dette med å fikse hus og han er uredd nok til å ta styringen og fornærme noen om nødvendig. Men plutselig hadde visst jeg også fått en slags “plaster på såret”-fullmakt av moren min. Skulende søstre så i min retning og lurte på hva i all verden dette var for noe mens jeg frenetisk bladde og bladde i hukommelsen for å finne noe som kunne minne om det moren min pratet om.
Det nærmeste jeg kom var en samtale mellom meg og moren min da stefaren min nettopp var død og arvemonsteret hadde begynt å skape litt uhygge i rekkene. Det er tross alt ikke lett når barna er fordelt på to generasjoner som er i hver sin livsfase, som har hatt hver sin oppvekst, hver sin opplevelse av faren og man attpåtil bor hhv. i Norge og Danmark og skal bli enige på tvers av tradisjoner. “Når jeg er død må dere ta vare på hverandre. Du som er eldst skjønner det, ikke sant?”
“Jada, mamma. Kan vi prate om noe annet nå?”
Men tilbake til hyttemøtet, som stadig gikk fremad i alle retninger. Den helt ferske 18-åringen syntes det var teit og ville bare ha en lapp med hva han skulle gjøre. Jeg, som den frossenpinnen jeg er, gjentok innstendig viktigheten av å tenke på årstiden og satse på peis, ved opp til hytta, bedre isolasjon på veggen det blåser inn gjennom langs gulvet og bytting av utgangsdøra som stadig blåser opp. Så kunne vi heller sette opp veggen, eller døra… eller hva som helst inne i Veslehytta når det var vinter og for kaldt å jobbe ute. Lillebroren min ville fortsatt male hytta og ville gjerne vite hvor ille det er om man maler på høsten selv om det ikke er optimalt, svogers prat om hvordan de gjorde sånne ting i ordnede former i hans familie begynte å nærme seg hyperventilering, noen hadde begynt å spille på pianoet igjen, søsteren min viftet og veivet med hånda for å få ordet mens familiens menn stadig snappet ordet bare ved å begynne å prate, bittelillesøster kom med tips om hvordan hun best viftet med hånden for å bli sett og jeg assosierte høylytt om “de usynlige jentene” i norske klasserom. Siden vi jo først og fremst er en pedagogfamilie, vakte kommentaren interesse og vips hadde deler av forsamlingen sporet av igjen. I tillegg var det litt snakk på sidelinjen om bursdagsbarnets planer for videre feiring og psykodrittsekkmøkkamannen som utbasunerte at han mest av alt ønsker seg en hytte ved sjøen!
Og sånn fortsatte det. Med latter, pianospill, vitsing, engasjert argumentasjon som ikke kan vente på tur og mamma som er streng lærer i midten.
Familien vår burde ha to slagord, eller kamprop, som sammen beskriver oss noen ganger når engasjementet tar overhånd.
“Null planlegging!” og “Yes we can!”
Og slik ble det i grunnen på møtet. Det var vel like før noen tok turen opp bare for å begynne, uten at vi egentlig hadde kommet frem til hva som skulle tas først.
For hva konkluderte vi med?
Eh…
Vel, jeg håper jeg ble hørt i forhold til dette med at vinteren kommer. Det er noen hundre meter oppoverbakke i dyp snø for å komme opp til hytta om vinteren. Om sommeren og høsten kan man kjøre helt frem til døra. Og med trekken på hytta går det mye ved.
Når tror dere det passer best å ordne med ved? Når vi kan kjøre opp et par hengerlass til trappa og slenge dem fra oss? Eller en vedsekk av gangen på akebrett opp den lange bakken akkompagnert av banning fra noen som vet at de om ikke lenge må ned og hente mer ved? Etter de siste årenes praksis skulle man nesten tro det siste.
Så vi knoter, vi diskuterer støyende, vi synger, vi ler og vi bryr oss. Virkelig bryr oss om dette stedet. Også på et overraskelseshyttemøte på tampen av en bursdag.
For det er litt sånn det har blitt med hytta og vår familie. Vi er en ekstremt engasjert og tilsvarende lite samkjørt gjeng når det kommer til akkurat dette. Uansett hvem som eier den eller hvem som har fullmakter så er den på en måte besteforeldrene mine sin fortsatt. Selv om de er døde for lengst. Og vi har hver våre minner om besteforeldrene våre og hva vi mener de ville ha foretrukket. Eller syntes var det smarteste og det viktigste.
Både deres nærvær og deres fravær er merkbart når vi er på hytta. Og så prøver vi, da. Å ta vare på hytta deres på en måte de vil like. Eller ville ha likt, for den som tenker sånn. Vi er gjester som gjør vårt beste og vertskapet er borte. Og vi vet at de er borte. Men det er samtidig vanskelig å ikke kjenne en viss… tilstedeværelse allikevel.
Og når jeg er der og puster inn luften fra høyden, ser ut mot Tyrifjorden og langt, langt der borte. Eller hører hvordan blåsten suser i trær og busker mens treet som bestefaren min plantet da jeg ble født ruver ved Veslehytta. Når jeg ser barna mine leke der jeg lekte og jeg vet akkurat hvordan det føles å være på hver eneste liten tomme av hele tomta, fordi jeg har virkelig lest, lekt, dagdrømt og gått overalt der. Vel, da er det på en måte vanskelig å ikke innse hvordan det egentlig er.
Solbo tilhører ikke oss. Det er vi som tilhører Solbo.
Når bloggen blir et problem – for andre
Det er ikke akkurat første gang det skjer. At en personlig blogg har blitt et problem for andre. En av de mest kjente er vel Heather B. Armstrongs blogg dooce.com, som bloggeren etterhvert fikk sparken fra jobben sin for.
Så har vi f.eks. den norske bloggeren Virrvarr som fikk beskjed av psykologen på avdelingen hun var innlagt om at hun helst ikke burde blogge mens hun var innlagt. Med en syltynn begrunnelse og ikke-eksisterende kikk på hva man snakket om før man kom med sine anbefalinger.
Nå nylig er det moren til en liten gutt, det gjaldt. I februar i år fikk hun nemlig et barn som er såpass syk at han trenger en nyretransplantasjon. De tilbringer derfor mye tid på isolat.
Ellers har bloggen blitt et tema på avdelingen de siste dagene. Jeg fikk i går vite fra ledelsen at personalet ble provosert og følte seg usikre på å ha ansvaret for Marwin, de er redde for å si eller gjøre noe feil som kan skrives om i bloggen.
Fra dette innlegget (oppdaget via Vernepleieren)
Nå må jeg kanskje først si en ting. Og det er jo at jeg selv er utdannet innen helse og jeg kan på en måte forstå litt av tanken. Jeg ville ikke nødvendvis ha jublet over å bli blogget om i den sammenheng. Jeg ville muligens ha følt meg utilpass. I alle fall om bloggeren er helt uten sperrer for hva man publiserer på nett om andre. Men dette er jo ikke tilfelle her.
Og det er derfor jeg får lyst til å si noe om hva jeg mener man bør ha i bakhodet før man ber folk, og spesielt foreldre til barn med ekstra behov, om å holde munn på nett. For det er nemlig ikke alle som rosablogger, blogger for sponsoravtaler eller rett og slett for å bli “store”.
Foreldreskap, og spesielt det å være foreldre til barn med sykdom eller funksjonshemming, kan være noe av det mest ensomme du gjør. Jeg sier ikke at det må være det. Men det har definitivt potensiale for å være det. Man er kanskje hjemme med babyen eller et litt over gjennomsnittlig “krevende” barn hele dagen. Bundet opp i omsorg for andre. Og så ensom og frustrert at man kunne hyle noen ganger.
Du skjønner. Sosial kontakt med andre mennesker, spesielt andre voksne mennesker, er litt som luft. Du får kvelningsfornemmelser dersom det går langt mellom hver gang. Og du kan faktisk ikke bare stikke ut kl. 22:00 om kvelden “for å få puste”. Selv om barnet kanskje sover akkurat da, så er du der for å passe på. Og sånn går dagene. Ut og inn. Du veksler mellom våken og hvilende vakt. Men du er alltid på vakt.
I en ideell verden ville sånt kunne løses med barnevakter, samarbeid med barnets andre forelder osv. hver gang det var et behov. Men vi, og spesielt foreldre til barn som er syke eller funksjonshemmede, lever i en langt ifra ideell verden. Det vil ikke si at man ikke skal prøve å ta litt fri nå og da rent fysisk, altså. For det er gull.
Det jeg sier er at i en mindre enn perfekt hverdag så må man finne de løsningene man kan. Og noen ganger handler det om å bruke internett for å “få luft” sosialt sett i periodene man har hvilende vakt. Jeg vet ikke hvordan det er med alle andre, men noen ganger tror jeg disse små “luftlommene” er det som hindrer meg i å gå bananas og hive ungene i elva eller noe. De gjør meg til en bedre mor. Og de små dosene med sosialt samvær med andre voksne mennesker, om enn på nett, er med på å gjøre meg til… tja… litt mer meg. Jeg husker at jeg er mer enn “den vanskelige moren“.
I tillegg så har man dette med erfaringsutvekslingen. Internett er stort og dermed har du faktisk en sjanse til å snakke med folk som vet noe om hva du står i. Kanskje finner du andre med din diagnose som kan fortelle noe om å leve med den. Kanskje finner du flere foreldre som har barn som ditt barn. Kanskje du til og med opplever støtte, bekreftelse… Ja, hele det uvurderlige nettverket tidligere generasjoners mødre hadde i egne mødre, søstre, nabokoner osv.
Å blogge er noen ganger terapi. Da snakker jeg ikke om at alt ukritisk utleveres på nett. Det er ikke sunt for noen, tror jeg. Jeg snakker om den prosessen og tankesorteringen man gjennomgår, griner seg gjennom, ler seg gjennom og går på oppdagelsesferd i egne følelser gjennom før blogginnlegget i det hele tatt er postet. Det handler om å sette ord på ting. For så å ikke poste mye av det. Samtidig som man får delt og fått respons på det som blir postet.
Faktum er at internett, enten det er blogging eller i andre former, kan være en viktig del av hva som får hverdagen til å funke. Ikke den eneste. Sannsynligvis ikke den største. Men en nødvendig bit.
Og det er her jeg mener at man som helsevesenperson bør se på hva som ligger på den andre siden av vektskålen før man mener for mye. Den helseansattes egen opplevelse av usikkerhet og ubehag? Eller en person i en vanskelig periodes kilde til “luft”?
Kan det å lære seg å leve med at man noen ganger også blir blogget om være en måte å vise pasienter og deres pårørende omsorg? Anerkjenne at det er et behov der og så innse at det bør komme foran ens eget?
Folk ansatt i helsevesen og hjelpesystem ellers har i mange tilfeller tilgang på kurs, veiledning og debriefing. I psykiatrien har vi det. Vi må ha det. Det er nødvendig for å “tømme hjernen” og få snakket litt ut om alle de tingene taushetsplikten ellers sluker slik at opplevelser. For å unngå at tanker og følelser blir for “stuck” i en og ikke slipper taket når man trenger det. En avdeling jeg jobbet hadde vi daglig debriefing på slutten av dagen. Jeg vet det er andre som også har det. Ikke bare på sykehus, men på lærerværelser og andre pauserom rundt omkring. Noen ganger formelt, andre ganger mer uformelt under lunsjpausen.
Poenget mitt er: Når behovet for debriefing, erfaringsutveksling, frustrasjonsutlufting og veiledning er såpass anerkjent blant de profesjonelle partene knyttet til sykdom eller lignende… Hvorfor i alle dager kan man ikke se at de som står med begge beina godt plantet i dette, de som ikke kan gå hjem etter 8 timer og få et avbrekk… Hvorfor kan man ikke se deres behov for å skrive av seg og kommunisere med andre på nett? Noen ganger den eneste mulige kontakten med andre enn barneleger, pleiere og hjelpeapparat?
Hvorfor er det så vanskelig for noen å forstå at behovene for støtte, veiledning, utblåsning og anerkjennelse er minst like stort for den ikke-profesjonelle parten som står med seg selv, sitt liv, sitt følelsesliv og noen ganger også sitt mors- eller farshjerte i akkurat dette?
Vi snakker ikke om uvettig og grenseløs utlevering på nettet her nå. Varskoropene om ukritisk deling på nett bør brukes når det er fare på ferde. Vi trenger ikke å rope “ulv!” når meget bevisste og oppegående mennesker har tatt et godt gjennomtenkt valg og skriver med vett.
Man skal være veldig forsiktig med å forsøke å bringe andre til taushet.
Og man bør ha en grunn som er viktigere enn det behovet bl.a. blogging dekker når man gjør det.
Hysj! Genier til lading!
Ludvigsen er muligens verdens snilleste og mest tålmodige hund. Noe som er en fordel når man kanskje, eller kanskje ikke, har mer søthet ved seg enn vett. Eventuelt tenker han mye lurt når han ligger der som et slakt i sofaen og slipper den ene smygeren etter den andre. Man kan aldri vite.
Uansett. En av de tingene Ludvigsen har gjort, og stadig fortsetter å gjøre, siden vi flyttet til denne huset er å stenge seg inne på rommet til datteren i huset.
Da vi flyttet inn bestemte vår lille Tante Sofie at hun ville ha nye soveromsmøbler. Og siden hun nok en gang innså at hun ikke var født inn i en familie som matchet hennes, for meg, uforståelige interesse for shopping (som familien Trump eller noe) gjorde hun hva Jenter Det Er Tak I pleier å gjøre. Hun fikset selv. Noen dagers innsats på finn.no sine “gis bort”-sider og en samarbeidsvillig pappa som kunne hente litt her og litt der, så var altså rommet ferdig møblert. I tillegg til at hun fant en flott tv-benk som vi kunne bruke i stua. Men på rommet kom det bl.a. et utrolig stort skrivebord jeg ville ha dødd for da jeg var yngre. Det er ikke noe fancy, men det er stort. Altså rikelig med arbeidsplass når man gjør lekser. (Ironien er da kanskje at hun ikke er like ivrig på lekseutførelsen som jeg var. Men jeg var jo rimelig merkelig i den alderen, da. Jeg satt i timesvis og gikk så opp i skolearbeidet at mens andres foreldre kanskje maste om at de skulle gjøre lekser, så var min mor bekymret for den manglende interessen for andre og mer sosiale aktiviteter. )
En annen ting Tante Sofie skaffet gratis på finn.no var en ny seng. Og det er muligens den som får alle Ludvigsens hjerneceller til å plystre og se en annen vei. For den er visst helt fantastisk. Noe jeg egentlig kan bekrefte. Jeg har prøveligget sengen og den er så fantastisk at jeg er sikker på at jeg ville ha våknet kvitresyngende og med små fugler som hjalp meg med påkledningen mens jeg diskret prompet regnbuer om jeg fikk ligge i den hver natt. Så god er den.
Det er bare en ting med rommet den står i. Og det er at døren har en tendens til å gli igjen og så fort noen da åpner et vindu, lukker en dør eller slipper en promp (Jeg må virkelig få orden på magen. Jeg er jo helt opphengt!) så smekker den igjen. Noe Ludvigsen ikke merker noe særlig til der han snorker i vei på noe som kan minne om en sky.
Det vil si… Han merker det veldig godt når han våkner og virkelig trenger å komme seg ut. Som når noen i familien kommer hjem og han tross alt skal være velkomstkomité. Da kan man høre Ludvigsens gauling inne på rommet og vi vet alle hvor han har stengt seg selv inne. Igjen. Og det er ikke til å legge skjul på at det himles litt oppgitt over “at den bikkja aldri lærer…” og sånne ting.
Etter at Daisy, ellers kalt Crazy Daisy, gjorde sitt inntog i familien har Ludvigsen som regel fått en medsammensvoren på disse turene. Og etter flere uutholdelige uker som for liten til å komme seg opp der Ludvigsen klarer å sprette opp, begynner det virkelig å ligne noe. Nå er Den Innesperrede Velkomstkomitéen bestående av en gaulende Ludvigsen og en “jeg vet ikke hva vi bråker for, men jeg skal være med”-bjeffende Daisy ved siden av.
Her om dagen, derimot, ble de oppdaget før det var tid for dørsmekking og velkomstgauling. Fortsatt sovende. Og som du kan se… vel, vi har alle vår måte å sove på. Jeg dømmer ingen, altså. Men det kan se ut som om anstrengelsene for å komme seg opp i sengen var såpass slitsomme at Crazy Daisy sovnet umiddelbart etter at målet var oppnådd. Jeg snakker ikke om når man kommer seg opp etter ørten forsøk, finner en plass og så legger seg til rette. Neida. Man kommer seg opp og Kaboff! Der ble det natta. Zzzzzz…
Men for å være fair her. Det er tross alt ikke bare hundene som finner veien til menneskesenger her i huset. Psykodrittsekkmøkkamannen kan sovne omtrent hvor det skal være. Og hvordan det skal være. Til hundenes store glede.
Det er nesten litt skuffende at det ikke er noen form for frenetisk uling fra ham også når jeg kommer hjem. Jeg mener. Litt hengivenhet må man da kunne forvente av mannen sin også, ikke sant?
Ikke sant?!
Gratinert fisk i form
Foto: Alf Børjesson/Eksportutvalget for fisk
Husmorhelveteprosjektet er i gang. Etter mange måneders nærkontakt med veggen er jeg i ferd med å sakte men sikkert plukke meg opp etter nakkeskinnet og jobbe for de små glimtene av den moren jeg pleide å være. Du vet. Da man hadde sånne fine ting som kapasitet og lignende.
Ouch. Den var kanskje litt vel ærlig. Men sånn er det og det blir for stusselig å bare sitte helt taus fordi det man har å si ikke bare er happisnappi rapporter fra et liv der alt går på skinner, ingen får diagnoser og tid og krefter alltid strekker til.
Uansett.
Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle være überflink og satse på fisk. Og bevæpnet med denne oppskriften fra DinMat satte jeg i gang med handlingen av ingrediensene. (Jeg doblet det, da. Du vet. Stor familie og alt dette.)
Ingredienser:
- 750 gram filet av torsk eller hyse
- 1 pakke fiskesaus (Jeg brukte Lofotens fiskesaus)
- 400 gram grønnsaker (Jeg valgte frossengrønnsaker. Viltblanding og den blandingen med brokkoli i)
- 100 gram ost til gratinering
- 800 gram poteter (tilbehør)
Det gikk helt supert. Det var tilbud på både Norvegia og frossen torsk på RIMI. Attpåtil traff jeg på lillesøster og hennes forlovede, som kikket anerkjennende i den ultrasunne handlekurven min. Jackpot!
Jeg følte meg med andre ord ekstremt flink da jeg kom hjem. Før det sakte, men sikkert gikk opp for meg at det antageligvis ikke holder å være flink i butikken. Man må faktisk lage helvetet også. Og jeg var jo så sliten av all denne flinkheten at jeg mest av alt hadde lyst til å bestille pizza til middag.
Men når man nå er en superhusmor in training så er det jo bare å ta seg selv i nakken og sette i gang. Denne gangen helt uten tilskuere som sier man er sunn og flink. *mumle*
Her er fremgangsmåten jeg brukte:
- Sett på potetene
- Varm opp ovnen til 180 grader
- Lag sausen etter anvisningen på pakken
- Bruk en stekeform (lasagnaformen brukte jeg) og legg de frosne grønnsakene i først.
- Deretter legger du på fisken i porsjonsstykker
- Ta salt og pepper på fiskestykkene
- Hell sausen over
- Strø revet ost på toppen
- Stek i ca. 15 minutter på 180 grader
Det så jo enkelt ut, ikke sant? Vel, velkommen til Husmorhelvetet. Ok, det var kanskje litt dramatisk. Men sannheten er at da jeg hadde gjort alt dette, så ventet jeg. Og ventet. Og ventet. 15 minutter gikk og fisken var fortsatt frossen i midten. 15 minutter til gikk og nå var den sånn passe. Og sånn holdt det på en god stund. Kanskje er det ovnen min som er rar. Eller kanskje lasagneformen ble for avlang og stor og det egentlig var meningen at sausen skulle dekke mer enn den gjorde.
Uansett; Da retten endelig var ferdig var den faktisk en stor hit hos alle bortsett fra en. Så jeg kommer nok til å prøve å justere den litt mer etterhvert.
Neste gang skal jeg definitivt bruke mer saus. Og den purren jeg hadde kjøpt for å være vill og gal og legge til egen ingrediens hadde jeg jo glemt. I tillegg ville jeg nok til en annen gang ha valgt grønnsaksblanding med mindre blomkål og enda mer brokkoli og rosenkål.
Med andre ord: En ok fiskeoppskrift, men jeg vil nok prøve å forandre den etterhvert for at den skal bli enda bedre.
Til dessert slang jeg inn noen kanelsnurrer (de frosne, ferdiglagde sådan) i ovnen. Jeg mener, ærlig talt. Det er da måte på hva man skal kreve av seg selv når man er en evig kjøkkennovise, altså!
Regnværsboller
Ok. Dette innlegget har ingen annen funksjon enn at jeg får skrytt av gårsdagens innsats på husmorfronten. Gudene skal vite at jeg trenger de anledningene som byr seg.
Det var den aller siste sommerferiedagen før skolene begynner å hanke inn elevene, og siden en forespeilet telttur ble avlyst tidligere på grunn av dårlig vær, var det greit å finne på noe ekstra for ungene. Og dermed ble det hjemmebakte boller.
Etter den samme idiotsikre oppskriften jeg oppdaget for noen år siden.
Oppskriften er til en stor porsjon, men siden vi er ganske mange pleier jeg å doble den.
Ingredienser:
-
9 dl melk
-
300 g melis
-
150 g smør (jeg bruker Melange)
-
75 g (1,5 pk.) gjær
-
2 egg
-
2 ts. kardemomme
-
ca. 1,5 kg hvetemel
-
egg til pensling
Fremgangsmåte:
-
Kok opp melken.
-
Tilsett smøret og melisen. La det smelte og avkjøl blandingen til 37 grader.
-
Rør ut gjæren i litt av væsken og hell så i resten.
-
Tilsett sammenvispet egg, kardemomme og mel til en glatt og smidig deig.
-
La den heve til dobbel størrelse, ca. 45 minutter, under plast.
-
Ta deigen opp og trill den til boller.
-
Etterhev bollene under plast/rent kjøkkenhåndkle på platen.
-
Pensle dem med sammenvispet egg (jeg blander også inn litt vann med egget).
-
Stek bollene ved 225-250 grader i 8-10 minutter.
-
Avkjøl bollene på en rist
Vi lekte at det var fastelavns i går, så vi hadde krem til bollene og drysset melis på. 
Dette bør kanskje med på listen over ting jeg ser frem til ved høsten…
R_U_AN_ID10T?
Om forskerne som har sett nærmere på effekten av å prate, sende tekstmeldinger, twitre eller oppdatere seg på Facebook mens man kjører bil skulle sende en melding tipper jeg det ville være denne:
“R_U_AN_ID10T?”
Her er nemlig noe av hva man nå vet:
Når man snakker i mobilen mens man kjører, firedobler man risikoen for ulykke. Det kan sammenlignes med å kjøre med 0,8 i promille. Og det handler ikke om hvor hendene dine er, men om hvor oppmerksomheten din er. Altså er det ikke hvorvidt man holder mobilen eller ikke som er avgjørende. Noe som forklarer hvorfor andre typer distraksjoner også kan være et problem.
Når du tekster med mobilen og kjører er risikoen for ulykke 8 ganger det det ville ha vært dersom du ikke gjorde det.
Det som skjer er nemlig følgende:
Når man bruker telefonen, får man et slags tunnelsyn. Man ser det som er rett foran seg, men sidesynet svekkes betraktelig. Og sidesyn er jo kjekt å ha i trafikken når f.eks. et barn er i ferd med å løpe ut i veien, er det ikke?
Disse bildene viser forskjellen.
Skremmende nok, men dette er heller ikke alt.
Husker du leken “Kims lek”, som man hadde i barnehagen? En rekke gjenstander legges på et bord og man får se på dem. Så legges et teppe over alt sammen, noen av tingene fjernes og så skal man huske hva det var.
Når du bruker telefonen leker hjernen “Kims lek” med deg. Du begynner rett og slett å overse ting. Skilt, et barn osv. Det er bare en ting… tingene er der fortsatt! Denne type “blindhet” får oss til å kjøre på en måte som kan være verre enn å kjøre med promille.
Sånn som dette.
Her kan du også se en liten demonstrasjon:
Så tilbake til spørsmålet.
R_U_AN_ID10T?
Vel, ganske mange har vært det sammen med deg når det kommer til mobilbruk i bil, i alle fall. Noen har betalt dyrt for det også.
Du har en mulighet som de ikke har.
Du kan nemlig gjøre bedre nå. For nå vet du bedre. Og la oss være ærlige her. De virkelige idiotene må være de som vet og allikevel fortsetter. De aller fleste som fortsetter når de vet det jeg nå har snakket om, tror visstnok at de er bedre sjåfører enn andre. At de er bedre multitaskere. Den logikken i denne sammenhengen kan etter mitt syn sammenlignes med å innbille seg at man er en bedre fyllekjører enn andre og derfor ikke trenger å holde seg edru når man skal kjøre.
Og alvorlig talt: De virkelig gode sjåførene? Det er de som lar være å fyllekjøre, sende tekstmeldinger og lignende mens de kjører. Det er med slike ting som med mange andre ting. F.eks. leger. De aller beste er ikke de arrogante verdensmesterne. De aller beste er de som er ydmyke for egne begrensninger og behandler oppgaven sin med respekt.
Alt annet ville vært… ja, idioti.
Kilde:
No phone zone
BT
Løft meg opp, da!
Det er virkelig kjipt å ikke få komme opp med en gang når man bare vil opp på skrivebordet for en liten høneblund.
Heldigvis vet man råd. Man veksler nemlig bare mellom å rote til ledningene under bordet slik at nettkontakten ramler ut, gjøre seg så søt man bare kan og hvis ingenting annet funker… da blir man en liten kjeftesmelle.
Alt man vil er jo å ligge mellom mamma og tastaturet, med armer på hver side. Krølle seg sammen som en liten ball og så snorke så veggene rister. Er det så mye forlangt, kanskje?
Slipp meg opp, da!
PacMan på Twitter
Twitter kan brukes til så mangt. 
