Jentenes filmklubb – The blind side
Jentenes filmklubb har vært på kino igjen. Endelig!
Det har ikke vært så mange kinoturer i det siste, men i går dro vi avgårde og så “The blind side”. En rørende, lang og ganske fin film basert på en sann historie.
Etter filmen gikk vi en tur og skravlet litt. Og jeg tror jeg skal ta med datteren på flere sånne filmer, for konklusjonen hennes var at “Jeg har det i grunnen ganske bra”. Det er stort når det kommer fra en tenåring med verdens verste foreldre, altså. 
Umbrella – old style
Det tyske bandet The Baseballs fremfører Rihannas “Umbrella” bittelitt annerledes. Jeg synes det ble ganske kult.
Hva synes du?
Hvorfor ikke meg?
@istockphoto.com
Å stå på for å gjøre noe annerledes og å få til en endring er spennende og utfordrende. Det er vel ikke noen hemmelighet at jeg bl.a. henter inspirasjon og en og annen “grublenøtt” fra serien “The Biggest Loser”. For eksempel dette med å overgi seg, som jeg skrev litt om i innlegget “Surrender, for pokker!“
En annen ting som jeg har grublet litt over er denne endringen vekk fra “Hvorfor meg?”-mentaliteten som jeg ser om og om igjen i tv-serien. Mange av deltakerne starter nemlig opp med en sånn mentalitet. En slags indre jantelov der man spør seg selv, kanskje til og med litt hånlig, om “hvorfor i alle dager skal akkurat JEG klare det?”, “hvorfor skal JEG få drømmejobben?”, “hvorfor skal noen ville ha MEG?” eller “hvorfor skal JEG klare å gjøre kroppen min sterk og sunn når så mange andre ikke får det til?”
Og jeg skjønner dem så innmari godt. Det føles veldig skummelt å tørre å satse på noe med hele seg. Å si klart og tydelig til seg selv og andre at “Dette vil jeg” eller, enda skumlere, “Dette er drømmen min og nå går jeg for den”. Kanskje enda mer når man har både lavt stoffskifte og hormoner på bærtur (ellers kalt PCOS) som gjør at man “kjører med håndbrekket på”? Eller kanskje vi alle har våre greier? Lavt stoffskifte, travel hverdag, hektisk jobb, skader, tragedier, personlige kriser… Kanskje er det “Hvorfor meg?”-mentaliteten som er problemet og ikke hvordan den kan skreddersys for å overbevise oss selv om at akkurat jeg ikke kommer til å få det til? At det blir for vanskelig for akkurat meg?
Håp og drømmer er nemlig skumle greier. Å sikte og satse, å være sårbar når man våger å si høyt hva man ønsker seg… Det er skummelt, det! Mye skumlere enn å gjemme seg bak alle grunnene for at man ikke engang prøver.
Det kan noen ganger virke som om mange er så redde for “falske forhåpninger” at man for sikkerhets skyld tar kverken på alt håp. Og i beste mening (forhåpentligvis) er mange veldig kjappe til å hjelpe hverandre med å justere forventningene, motet, håpet og drømmene. Ned.
Selv tar jeg meg i å tenke at kanskje det ikke er de store drømmene som i verste fall kræsjlandet som er mest ødeleggende. Kanskje er det alternativet som er verst? Det å aldri tørre å drømme, håpe, tro og satse? Kanskje er en og annen kræsjlanding verdt det? Kanskje man til og med overraskes over hvor få kræsjlandinger det ble når man sitter der på sine eldre dager og tenker tilbake på livet sitt? Og kanskje kræsjlandingene i seg selv ble nyttige erfaringer som gjorde neste forsøk til en suksess?
Så hvorfor er vi så redde for å prøve? Eller at andre skal prøve?
Making your mark on the world is hard. If it were easy, everybody would do it. But it’s not. It takes patience, it takes commitment, and it comes with plenty of failure along the way. The real test is not whether you avoid this failure, because you won’t. it’s whether you let it harden or shame you into inaction, or whether you learn from it; whether you choose to persevere. (Barack Obama)
It is better to have enough ideas for some of them to be wrong, than to be always right by having no ideas at all. (Edward De Bono)
Så godt som alle de jeg har sett lykkes i denne serien, forandrer “Hvorfor meg?”-tankegangen. De slutter å spørre “Hvorfor meg?” og erstatter det med “Hvorfor ikke meg?”. Som i “Noen klarer det, hvorfor kan ikke det være meg?”
Biggest Loser-deltaker og artist Dan Evans sier det slik:
Since my time on the show, I have met so many people who watched me every week and told me how much my determination inspired them. I’m honored to be an encouragement to people and my goal as an artist is to remind every audience I encounter that personal issues and insecurities should never keep you from pursuing the things you love. I have my life back now and I want to inspire others who have similar dreams, but lack the motivation to achieve them.
Det er for øvrig han som synger på youtube-klippet i slutten av dette innlegget.
Jillian Michaels sier det også godt i 3 Life Lessons You Can Learn From The Biggest Loser:
On Biggest Loser my contestants learn to stop asking “Why me?” and ask this question: “Why not me?” Why not me get gorgeous, healthy and famous? Why not me fall in love? Why not me have the career of my dreams? And here is the best part: by putting themselves first for once, they change their lives, achieve their goals and inspire a nation. So, the next time you feel less-than or undeserving of making a healthy change, ask yourself that question…Why not you?
Så enten drømmen er det ene eller det andre… Enten det dreier seg om økonomi, en bedre hverdag, en sunnere kropp eller kanskje en bedre jobb.
Hvorfor ikke meg?
Og hvorfor ikke deg?
Er du klar?
Roedekurs 1 – en oppsummering
2 måneder på Grete Roede = 1990 kroner, 1500 minutters trening, 57 cm mindre i omkrets og vektnedgang… 200 gram!
Med en sånn kilopris er det ikke annet å gjøre enn å konkludere med at jeg er en delikatesse. *nesa i sky*
Dette må du lese i dag (blogganbefaling)
I dag oppdaget jeg en innkommende lenke fra et blogginnlegg. Og nysgjerrig som jeg er, måtte jeg jo sjekke ut hva det var for noe…
…og fant gull.
Dette innlegget må du lese. Det er vel verdt tiden det tar. Jeg lover!
Jeg er i grunnen overrasket over at det ikke har blitt plukket opp av Sonitus og andre plukktjenester enda, men de kan muligens ikke være overalt og lese alt.
Uansett: Les det, la deg røre, spre det og del det.
Hvordan det egentlig er? av Stillhetens visittkort
Gal, gal dame på ellipsemaskinen
Som nevnt til det nær kjedsommelige, så var det første som måtte gis avkall på da jeg entret treningssenteret, forfengeligheten. Valget sto på en måte mellom å være en dannet og usvett overvektig, og å være en lillarødsprengt, svettedryppende og blubbete dame som fokuserer og prøver å endre noe. Eller mye. Alt fra omfanget til kondisjonen til grevinnehenget til… ja, det meste. Denne gangen forsvant forfengeligheten, eller kanskje det var mer forlegenheten, ut av vinduet. Til gjengjeld oppdaget jeg at det finnes en fantastisk oppfinnelse som gjør det mulig for overvektige meg å løpe og presse meg uten å få belastningsvondter. Nemlig ellipsemaskinen.
Den er et mirakel som får meg, som ikke har løpt på årevis, til å sveveløpe. Men nok om det.
Nå er jeg godt i gang og jeg tenker jeg kommer til å ta den enda lenger. Det er nemlig noe litt befriende over å ha kastet forfengeligheten/forlegenheten over bord. Godt hjulpet av et inkluderende og hyggelige treningssenter. Man får fokusert på en helt annen måte. Man får gitt de 10% ekstra når man tror man yter maks. Og man får en egen selvtillit og gradvis en evne til å si: “Dette trenger jeg. Dette vil jeg ha.” Uten å bry seg altfor hardt om alle andre, hele verden, ja kanskje hele universet er enige i prioriteringen. Det er en ny opplevelse må jeg si.
Så nå tar jeg den altså helt ut og sikter mot å bli en sånn gal, gal dame på ellipsemaskinen. Du vet, den maskinen som ga meg følelsen av å fly.
Jeg har nemlig fått meg en sånn walkmantelefon.
Ja, tenk. Jeg klarte det endelig. Etter et par års problematiske ringing, der de færreste får med seg hva jeg sier når jeg ringer og uttallige oppfordringer fra familie og venner om å skaffe meg ny telefon… (”LIN! JEG HØRER IKKE HVA DU SIER! DU MÅ SKAFFE DEG EN ANNEN MOBIL!” har blitt ropt over telefonen flere ganger enn jeg har oversikt over.) Ja, så gjorde jeg det bare. Fikk tak i en ny mobiltelefon. Og siden jeg trener og har noen behov i forhold til det, så ble det altså en walkmantelefon.
Trinn en i planen om å bli offisielt kjent som “Den gale, gale damen på ellipsemaskinen” er med andre ord gjennomført.
Nå gjenstår neste trinn. Jeg må nemlig finne ut av hvordan jeg skal få musikk fra datamaskinen og inn på mobiltelefonen. For ikke å snakke om musikk som tydeligvis er for sær til å finnes andre steder enn på youtube og iTunes.
Jeg blåser i sær. Eller at noen kanskje synes det er litt teit at en overvektig, budeieaktig dame svetter i vei til en låt som denne.
Når man først skal være en gal, gal dame på ellipsemaskinen, må man jo tross alt ha musikk til arbeidet. Og denne virker bare helt genial!
Ladies and gentlemen: Street Warriors og Shannon Noll i “Solid Rock”.
Hør på den og fortell meg at ikke dere også får lyst til å løpe, løfte eller… eller… bare presse dere fysisk på en eller annen måte. I dare you!
Hvordan det egentlig er – en mamma forteller
Få grupper har den samme tvilsomme gleden som gruppen av mennesker med Downs syndrom. Nemlig å stadig bli assosiert med diskusjoner som ganske brutalt lar navnet på tilstanden og ord som senabort avløse hverandre i kjapt tempo. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg hørte noe som hadde med Downs Syndrom å gjøre som ikke også handlet om muligheten for å avverge det å få et barn med denne diagnosen. Jo mer jeg tenker på det, jo mer frysninger får jeg.
Jeg er klar over at ikke alt er solskinnshistorier. Og jeg kan forstå at det kan virke frustrerende for foreldre til et ekstra krevende barn som har Downs Syndrom, å stadig vekk få høre hvilken solstråle de sikkert har i huset. Ikke alle med Downs er i Dissimilis. Jeg skjønner det.
Men midt i det hele, så er det så innmari godt å få et innblikk i noe annet. En hverdag. Et liv. En kjærlighetshistorie. En verden langt borte fra premisset om at et barn med Downs er noe grusomt man ikke ønsker. Istedet får vi et lite blikk inn i hvordan det egentlig er. Sett gjennom akkurat denne mammaens øyne.
Er det bare jeg som synes det er på tide å få et litt annet og mer nyansert forhold til Downs Syndrom enn det mange har i dag?
Er det bare jeg som har barn med ekstra behov og som nå sitter og lurer på hva jeg ville ha følt dersom mitt barns diagnose stadig ble fremført i samme åndedrag som dystre spådommer og ord som alle handlet om å unngå dette som om det var svartedauen det gjelder? Ville det ha vært sårt? Eller kanskje helt greit? Jeg vet ikke.
Hva om vi skapte mer rom for de andre sidene av Downs?
Eller kanskje vi til og med…
Eller kanskje vi til og med virkelig kan slå oss løs og tenke på enkeltindivider som… ja, enkeltindivider.
Ja, jeg bare grubler litt, jeg altså. Noe må man jo tross alt gjøre når man har huset for seg selv etter vinterferiens slutt.
Snutten i dette innlegget ble forresten funnet i denne fine bloggen.
Og dersom du har lyst til å lese enda en foreldererfaring, så anbefaler jeg på det sterkeste at du leser om lille Nella Cordelias fødselshistorie.
Surrender, for pokker!
Michelle Aguilar, en deltaker i den 6. sesongen av “The Biggest Loser”, har i intervjuer fortalt litt om hva som var det avgjørende øyeblikket for henne i kampen mot kiloene og for seg selv. Og hun sa noe som fikk meg til å tenke.
Hun sa:
I had to make a decision to surrender to the process. You know, Jillian doesn’t make it easy. You know, she shows you a path and it’s a tough and it’s a difficult one. And you have to be 100 percent committed to it.
And every day was a struggle until I decided I’m going to be here 100 percent, I’m not going to fight it anymore. I’m going to trust the path Jillian has got me on is going to help. And that made it easier.
Du vet hvordan det er når man kaver med et eller annet og så hører noen andre si noen ord som gir deg et lyspære-øyeblikk? Michelles ord gjorde det med meg.
For nå, akkurat i disse dagene, er jeg på det punktet jeg aldri har klart å overkomme før. Jeg er her hvor alle mål, planer og forsøk på å endre noe strander. Og det merkes.
De gangene jeg har forsøkt å sette ord på det før, har jeg gjerne endt opp med ordet “trass”. Nå er jeg ikke så sikker lenger. For kanskje handler det mer om å overgi seg. Og hvor vanskelig det kan være.
Jeg har ikke lett for å overgi meg til noe som helst eller noen som helst. Noe som i aller høyeste grad kan være en styrke. Jeg overgir meg ikke til offerrollen og jeg overgir meg ikke til kriser heller. Jeg kan være ganske bøyd, men knekker aldri. Ikke helt. Det er den lille, resterende delen av meg som simpelthen nekter. Dette er med andre ord ikke en udelt negativ egenskap.
Men så har man den andre siden av det, da. Når din styrke også blir ditt svakeste punkt.
For det kan se ut til at nettopp den samme mekanismen som hindrer meg i å bosette meg under dyna når livet er krevende, aktiveres når jeg trenger å rett og slett kjøre på for fullt, i forhold til noe som vil gjøre meg godt. Det går til et visst punkt. Denne gangen til 20-kilosmilepælen. Og så… tja, så setter selvsaboteringen inn. Ikke så veldig merkbart. Det har mer å gjøre med hvordan innsatsen for å overkomme hindringer reduseres.
Det var der jeg var da jeg dro for å prøve min første pilatestime for noen dager siden.
Først må jeg bare si en ting, og det er at alle som frykter treningssentre fordi de tror de er det mest komiske synet der, burde ha sett meg i den pilatestimen. Men jeg prøvde. Med nyvunnen innsikt i hva denne usynlige, myke, men akk så “uovervinnelige” veggen jeg stanget i var. Det er mulig det var en eneste stor hvetebolle. Hva vet jeg? Vanskelig å trenge igjennom er den uansett.
Så jeg presset meg. Og jeg tøyde og jeg bøyde. “Jeg skal, jeg skal, jeg skal” var det indre mantraet i starten. Før jeg trodde jeg ikke klarte mer og gikk over til “Surrender, for pokker!” Hva kan jeg si? Noen ganger er det rart å være i hodet mitt. Jeg hadde for lengst gitt opp å gjøre alt det de andre gjorde til punkt og prikke. Målet nå var å presse meg selv så langt jeg klarte.
Så sa damen med kvitrestemme, instruktøren, at “og så skal vi bøøøye oss fremover og ta på gulvet”. “Yeah right”, tenkte jeg. Men jeg prøvde. Litt halvhjertet først, og så kom “Surrender-tanken” inn igjen. Med mørkerødt ansikt, svette dryppende, rumpa i været og en øvelse jeg var sikker på at jeg ikke ville greie, sto jeg altså der med en indre brølestemme som forlangte at jeg skulle “Surrender, for pokker!”.
Og det hjalp. Noe løsnet. Jeg klarte mer enn jeg trodde jeg ville. Jeg hadde virkelig ingen anelse om at det punktet jeg ikke klarte å tøye utover aller mest satt mellom ørene. Virkelig. Ingen. Overhodet! For det kjentes da virkelig ut som om det var kroppen som stoppet akkurat der. Allikevel var det så veldig merkbart at idet jeg “overga meg” til akkurat det jeg drev med der og da, så strakk også kroppen seg merkbart lenger. Det er noe av det rareste jeg har opplevd.
Belønningen for å ha gjort det kom for øvrig rett etterpå. “Surrender, for pokker… Hey! Leggmuskler, jo!”
Det så kanskje ut som en håpløs pilatestime sett utenfra. Jeg gjorde til tider øvelsene annenhver gang, jeg justerte og modererte underveis. Men innsatsen var god.
Da jeg kom hjem måtte jeg selvsagt bøye og tøye nøyaktig samme stilling og kommandere psykodrittsekkmøkkamannen til å kjenne på leggmuskelen både en og to og…eh… fem ganger. Akkurat på samme måte som når jeg bøyer meg fremover og kjenner på baksiden av låret kan kjenne at det faktisk er noe hardt der inne. Om jeg bare kunne funnet en gange som virkelig ville yte meg og disse nyoppdagede musklene den rettferdigheten vi fortjener… Noe sier meg dog at det å gå rundt med rumpa som høyeste punkt og slepe armene langs gulvet ikke vil få folk til å måpe av beundring…
På den annen side skader det sikkert ikke å prøve, så om du ser en overvektig dame med apegange er det best for deg om du sier noe pent om musklene. Du er herved advart.
Dessverre har også den siste tidens trening gitt en litt annen gevinst også. Bittelitt først, og etter pilatestimen med stort fokus på magemuskler, var det ikke til å ignorere lenger. Min gode gamle venn, en liten tennisball av en brokk jeg en gang for flere år siden hadde over navlen, er tilbake. Denne gangen i form av en liten golfball. I alle fall foreløpig.
Og min erfaring fra da jeg ble operert for noen år siden, er at det å få en slik operasjon når man er overvektig ikke er lett. Jeg ble vurdert av en kirurg som sa dette må prioriteres og kort tid senere fikk jeg brev med avslag fra en annen kirurg. Etter å ha stått på og fått kommet inn på et annet sykehus, viste det seg at brokket satt bom fast. Noe som kunne ha vært veldig farlig og antageligvis er årsaken til den første kirurgens vurdering. Kirurgen endte opp med å måtte snitte opp rundt for å kunne dytte inn og sy igjen etterpå.
Men altså. Dette kan fort ende opp med en sånn “du må ned i vekt først og så kan du få operasjonen”, noe som ikke er særlig gode nyheter for en som har to tilstander som begge fungerer som håndbrekk på vektreduksjonsprosessen og virkelig trenger trening for å ha sjans til å klare dette.
Jeg nevnte tidligere i innlegget dette med å overgi seg og hvordan det å ikke få til dette kan arte seg. Pågangsmotet blir på en måte svakere. Hindringer får lov til å bli unnskyldninger og blæh..
Kort fortalt: Jeg gruer meg til veiingen på mandag. Noen dager med “jeg gir opp!” og “drittkropp!” osv. blandet med flere konsultasjoner hos Dr. Google og marinering i selvmedlidenhet. Men det er på tide å ikke la dette bli unnskyldningen jeg terper på som fortsatt like overvektig om et år. Det er på tide å se hva som gjemmer seg på andre siden av denne hindringen.
Foreløpig slagplan er dermed som følger:
- Surrender. Altså lære meg til å gi slipp når det vil gjøre meg godt, selv om det er skummelt.
- Fortsette å dra på trening og prøve å jobbe rundt begrensningene.
- Bestille legetime og øve meg på å rette ryggen og kreve hjelp uten å skamme meg. Pokker heller, jeg trente 755 minutter i februar. Jeg har krympet 55 cm. Jeg stiller på hvert eneste Grete Roede-møte selv når det er flaut, jobber meg gjennom hindringene som dukker opp og jeg er 20 kg lettere enn da jeg sist ble operert helt uten komplikasjoner. For ikke å snakke om at treningen fungerer som… tja, kanskje ikke nødvendigvis antidepressiva, men definitivt noe i den gaten.
- Siste utvei: Spare alt jeg klarer for å betale operasjonen selv.
Det er på tide å kjøre på. Det er der staheten skal brukes denne gangen.
Jakten på det optimale
@istockphoto.com
Nå har jeg drevet med dette “prosjekt – få orden på livet” en stund. En del har gått bra. Noe over all forventning. Og selvsagt så er det også noen snubletråder som er oppdaget og identifisert.
En av de virkelig store for meg meg, er “jakten på det optimale”.
Den optimale maten
Jeg har det litt sånn når det gjelder mat og tanker på hva som er det aller, aller beste. Det har vært et problem noen dager at jeg får et for stort kaloriunderskudd. På en av de verste dagene, så det slik ut: Klokka var 23 om kvelden og jeg skulle legge inn dagens kalorier og trening på nett. Treningen den dagen ga uttelling for 1035 kalorier forbrent. Men maten? Der hadde jeg bare fått i meg 490 kalorier. På en dag. Og jeg bør ha minst 1900 i følge de som har greie på dette.
Så hva var egentlig i veien?
Jo, jakten på det optimale. Du vet. Når du f.eks. hopper over et passe ok måltid, fordi du tenker at dersom du venter en times tid så kan du lage noe superdupermegahyperoptimalt hjemme istedet. Det er bare det at en time gjerne blir halvannen. Eller to. Og kroppen din trengte i grunnen noe der og da.
Det er det som har vært min greie. I jakten på det optimale har jeg hatt en tendens til å glemme at det å hoppe over måltider er det minst optimale alternativet av alle. Spesielt når man skal ned i vekt.
“Jammen, det er jo bare å…” sier mange sikkert da. Og nevner planlegging, regelmessighet og alt det som jeg også trenger å jobbe med. For all del, det står på arbeidslista det også. Men akkurat nå så er realisme en fordel. Og hadde regelmessighet og planlegging i matveien vært min sterke side, så ville jeg sannsynligvis ikke ha vært så overvektig. Jeg må ha en backup-plan for de gangene planene mine av en eller annen grunn ikke funker som de skal.
Det er mye sant i ordtaket som handler om at man ikke skal la det beste bli det godes fiende. Så istedet for å kreve det optimale, tenker jeg at jeg skal tenke “mer optimalt enn det jeg gjorde før”.
Det betyr at jeg tar en jordbærmilkshake og en banan på vei hjem fra trening istedet for å hoppe over måltidet fordi det ikke er brun ris og tunfisk. Det betyr at jeg en gang i blant er vill og gal og tar en hamburger til middag. Eller noen nøtter mellom måltidene og en avocado til lunsj. Den røde tråden i dette her er at jeg skal spise regelmessig. Velge sunt, javisst. Men det å hoppe over måltidet er ikke et sunt alternativ.
Den optimale metoden
En annen jakt på det optimale var den enorme beslutningsvegringen da jeg bare ikke klarte å finne ut om Fedon eller Roede eller noen andre hadde Svarene. Med stor bokstav. Du vet. Svarene på alt fra meningen med livet til meningen med karbohydrater. Og, hold dere fast nå: Dette satt jeg altså og grublet over hardt og lenge. I sofaen. Foran tv. Mens jeg dyttet innpå brus og godterier som ville fått samtlige helseguruer til å grine! *skjemmes*
Min jakt på det optimale har mange funksjoner. Også unnaluring. For det er jo klart at jeg ikke kunne løfte på rumpa og gå meg en tur. Nei, jeg var aaaaltfor opptatt med å finne den aller mest perfekte måten å legge om livsstilen på, jeg. Noe sier meg at jeg kunne ha skrevet opp alternativene på en lapp, lukket øynene og latt pekefingeren min finne et av dem og allikevel ha noe som var langt bedre enn det jeg holdt på med. Eller mer optimalt, om du vil.
Den optimale treningen
Trening har også vært et område der jakten på det optimale er en snubletråd av dimensjoner. Jeg har nemlig oppdaget at jeg liker å trene. Jeg koser meg veldig.
I dag leste jeg at jeg slett ikke har den optimale fordelingen mellom kondisjonstrening og styrketrening. Man skal visstnok trene kondisjon i 70% av tiden og styrke i 30% av tiden for det mest optimale i forhold til vektreduksjon. Som du kanskje kan se, så er jeg et godt stykke fra den fordelingen. For med unntak av en og annen flyfølelse, har jeg nok forelsket meg litt i styrketreningen. Den er en viktig motivasjonsfaktor i forhold til å komme seg avgårde i det hele tatt.
Men når jeg leser at det mest optimale er sånn og slik, ja så kjenner jeg veldig godt at jeg så altfor lett kan begynne enda en jakt på det optimale. Noe jeg mistenker vil gå på bekostning av det positive sporet jeg er inne i.
For all del; artikkelen var veldig fin og informativ. Dette er ikke kritikk av den i det hele tatt. Mer noen tanker om hvordan mine gamle mønstre slår inn og hva jeg har tenkt å gjøre med det. Det er nemlig litt rart å finne ut at man kan være en liten perfeksjonist langt der inne når kroppen ser ut som alt annet.
Det samme gjelder aktivitetsutfordringen vi har i forumet nå. Det er lett å tenke at man bare skal regne med tiden man bruker mens man trener. På treningsstudioet, helst. Men gåturer, snømåking og leking i snøen med ungene er da i aller høyeste grad verdig aktivitet det også! Så hvorfor har vi det med å skape sånne kunstige skiller mellom livet vårt og trening ellers? Er det ikke “optimalt nok”?
Det beste kan med andre ord fort bli det godes fiende, i alle fall for min del. Så siden jeg trenger å ta grep om min egen kropp og helse, må jeg også ta et valg. Optimalt eller realistisk?
Jeg velger realistisk i første omgang. Optimalt er en fin rettesnor kanskje, men må aldri bli målet på om man gjør en god jobb.
Dette ble langt og usammenhengende. Men jeg har i alle fall oppdaget et mønster jeg ikke var så veldig klar over. Og som vanlig så viser det seg at ting jeg har tenkt var en Bra Ting, viser seg å være nettopp det som ikke fungerer så godt. Nå var det “jakten på det optimale”. Det optimale måltidet, den optimale aktiviteten osv. Og siden jeg har en lang vei foran meg hva vekttap angår, så er det kanskje greit å først som sist bestemme seg for at man ikke trenger all den perfeksjonen.
Kanskje er “bra nok” veldig bra?
Kanskje det til og med er det som virkelig er det aller mest optimale, når alt kommer til alt?
Før- og etterbilder
Nei, ikke av meg, da. Er du gal. Jeg er da fortsatt et vandrende før-bilde og vil nok være det en stund fremover.
Jeg snakker om InspirasjonOnline.
Eller kanskje jeg heller bør kalle det nå- og nåbilder, for begge alternativene er fortsatt tilgjengelig. Men snart 5 år med det samme utseendet gjorde at jeg fikk lyst på en forandring.
Om det ble bra? Vel, det får du avgjøre.
Her er et bilde av hvordan forumet har sett ut fra første dag.
Og her ser du hvordan den nye stilen er.
Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hvilken jeg liker best. Gammel vane og alt det der. Så inntil videre er begge alternativene tilgjengelig. Kanskje forblir det sånn også. Til glede for mennene som ikke følte seg helt komfortable i en plommerosa omgivelser med mye FlyLady-snakk.
Når vi snakker om FlyLady, så har jeg nok endret litt fokus selv også. Noe man kanskje eller kanskje ikke kan se hjemme hos meg. Jeg bør muligens bli noe alvorlig hekta på FlyLady igjen før man må spa meg ut herfra og kan lese om meg i avisene der jeg sitter med samlemani og 67 katter. Ok, så ille er det nok ikke, da. Selv om psykodrittsekkmøkkamannen påstår det når han får sine ekstremrengjøringsraptuser. Hva kan jeg si? Mannen vokste opp med en mor som hadde gått på husmorskolen. Han er miljøskadet!
Men mitt fokus er, som om dette vil være en bombe, trening. Dette har ikke akkurat vært min store greie før, men nå har jeg sett lyset og innsett at det er veien, sannheten og livet. Eller noe. I alle fall måten et matvrak som meg kan oppnå en ok vekt. Og endorfinkick. Og bedre søvn. Ja, det meste i grunnen.
Nå driver vi for eksempel med en utfordring der vi ser hvor mange minutter vi klarer å trene tilsammen i februar. Litt ufint av meg å starte en sånn utfordring så sent, kanskje. Når jeg har et 490 minutter langt forsprang med mindre andre også har notert seg treningstimene sine, men utålmodig som jeg er så kunne jeg ikke vente på noen mars-utfordring.
Så langt er vi oppe i 1445 minutter tilsammen og summen øker kjapt!
Oppdatering: Det tok ikke lange tiden før vi kom opp i 2410 minutter. Og enda er det en hel uke igjen av februar. Tenk om vi klarer 3000? *gira*
Om du har lyst til å følge med på fremgangen, finner du rapporteringstråden vår her.
I tillegg har jeg innsett at det er flere år siden forumet het FrustrerteFruer og endelig kvittet meg med FF-nicket som virkelig ikke var meg. Dermed er jeg nå Lin både her og der.
Dette tenker jeg var interessant for dere å lese, det. *host*
Jaja. Noe skal man vel bruke vinterferien sin på også.
