Nerdesønnens nye rom
Vi skal, som tidligere nevnt, flytte i august. Vi flytter da inn i et hus hvor det er soverom nok til at ungene får hvert sitt, noe spesielt nerdesønnen gleder seg veldig til. Eget rom er stort for en femtenåring.
Han sitter og tegner og planlegger hvordan han skal ha det. Jeg har nettopp fått æren av å se på tegningen. Og den mindre store æren det er å knuse et par drømmer. Om f.eks. at man ikke skal lage spillehall utav rommet.
Så er det kjøleskapet han har tegnet inn, da. Siden jeg er en mor som tydeligvis har litt tungt for det, måtte jeg spørre hva han skulle med kjøleskap på rommet. Det fremkom av hele kroppspråket, både himlingen, sukkingen og det oppgitte tonefallet, at dette var noe jeg virkelig burde ha visst.
Kjøleskapet skal nemlig brukes til “juice, nektar og nødforsyninger”.
Sånn i tilfelle man faktisk blir sulten der inne i sitt nye rom og for all del må unngå enhver sosial kontakt med resten av familien sin. Sånt er jo som kjent nærmest livsfarlig for kule nerdesønner.
Mon tro om han har planer om å anskaffe en hyttedo også. Og stige under vinduet slik at han kan komme seg til og fra skolen uten å måtte belemres med noe så ukult som kontakt med foreldre og småsøsken. 
Takk og lov for at gutten fortsatt glemmer seg og oppsøker mammaen sin for en prat og kanskje, hvis hun er riktig heldig, en klem før leggetid.
Fine, rare nerdesønnen. *humre*
Nerdesønn får pakke på døra
Jeg er så heldig at jeg har et nerdebarn i hus.
For noen dager siden fikk han lov til å bestille (via meg) noe han virkelig ønsket seg. Han har nemlig oppdaget nerdehimmelen på nett og de selger både t-skjorter og andre ting. Vi har selvsagt sammen sittet og ergret oss over den berømte 200-kronersgrensa, men det ble da noe fint allikevel.
I dag kom dette på døra.
En t-skjorte med bilde av hans store idol, professor Stephen Hawking.
Og et halskjede.
Dette er visstnok noe av det kuleste en nerd kan ikle seg. Det skal bestilles mer også etterhvert.
Nerdehimmelen sakene er bestilt fra heter ThinkGeek.
Ansvarsgruppemøte
Nederlag: Å begynne å grine på et ansvarsgruppemøte for barnet ditt.
Opptur: Å møte forståelse og velvilje.
Bismak: At det var det som skulle til.
Det er fader ikke lett å være Batshit crazy på klatretur.
Årets sommerbok
Da har medlemmene av Bokprats lesesirkel stemt seg frem til hvilken bok som skal være årets sommerbok og boken har, som seg hør og bør, fått sitt eget underforum. Vi er kanskje ikke så mange i lesesirkelen vår, men jammen skal vi ha et forum per bok, altså. Orden skal det være!
Siden årets sommerbok er skrevet av en blogger som har latt leserne sine få være med på litt av prosessen på veien til utgivelse, er det nok litt spesielt å kunne lese resultatet i sommervarmen.
Jeg snakker selvsagt om “Song for Eirabu” av Kristine Tofte.
Noen relevante linker:
Lesesirkelens “Song for Eirabu”-forum
Kinky møbler
Jentenes filmklubb
Jentenes filmklubb utvider sitt reportoar fra pysjamasparties og dvd-filmer til ordentlig kino med popcorn og svindyrt snop.
Denne gangen var det “Hannah Montana”. Neste gang skal det visst sikles over Zac Efron. Det ryktes i filmklubben at denne karen er dødskjekk.
Undertegnede er klubbens andre medlem og lobbyerer for “Bienes hemmelige liv”.
Selv om hun dessverre ikke kan garantere at noen av biene er dødskjekke.
Men det blir popcorn, da!
Ti, kvinne!
En gang for mange år siden prøvde svigermor å leke Kirsten Giftekniv for å spleise sin sønn med det hun mente måtte være idealkvinnen. Den særdeles ønskede svigerdatter var en ung vietnamesisk dame. Nå har ikke mannen noe problem med nasjonalitet sånn sett, altså. Men det var vel mer svigermors begrunnelse for valget. Hun mente nemlig bestemt at det var et godt valg fordi “de er jo så søte og underdanige”.
Psykodrittsekkmøkkamannen delte ikke hennes smak og løp dermed i motsatt retning. Der jeg befant meg. Vrang og egenrådig. Noe mannen heldigvis satte pris på.
Men så er det nå engang slik, da. At når man er ung, nygift og har en av sine første heftige diskusjoner så prøver man det man kan for å vinne. Og det var da det kom. Ut av munnen på en forvirret nybakt ektemann som prøvde å vinne en diskusjon ingen av oss husker særlig mye annet av.
“Ti, kvinne!” sa han. Og forventet tydeligvis noe helt annet enn det han fikk.
Nemlig en kone som lå og vred seg i latter på gulvet mens tårene spratt.
Vi ler fortsatt av det i dag. Mannen er dog litt rødere i kinnene enn oss andre når temaet kommer opp.
Jeg lurer litt på om det blir sånn for Hanne Nabintu Herland, jeg. Om noen år. At hun kanskje litt rødmende ler med andre når man mimrer om den dagen hun var så teit at hun sa ting som dette:
Det er på tide å gi opp kvinnekampen. Det er så mange fæle norske kvinner. Noen ganger skal kvinner være stille og gjøre som mannen sier. Jeg forstår godt at norske menn heller vil ha russiske og thailandske koner. De liker i det minste sex og er gode til å lage mat.
Det er jo lov å håpe.
Eventuelt kan vi jo bare leke ung, nygift og forvirret ektemann og si “Ti, kvinne!”.
Årsdagen
Noen ganger er det en feiring. Andre ganger en påminnelse.
I år er det en påminnelse. Om hva jeg kan få til. Om hva jeg kan tåle. Og hva jeg kan komme styrket ut av.
Rart å tenke på.
Jeg kunne kanskje ha pratet om hva som ble tatt fra meg den dagen for lenge siden. Men det er ikke det det handler om for meg. Det handler om hva jeg tok tilbake, bit for bit. Hva jeg er i stand til å klare. Og nettopp den erfaringen gir meg en visshet om at vonde ting ikke varer evig.
Når ting er vanskelige og vonde, så har jeg en knalltøff og utholdende person med på laget.
Jeg har meg.
Jeg visste det ikke den gangen.
Nå vet jeg det.
Batshit crazy på klatretur
Batshit crazy, ja.
Etter å ha spart på dette uttrykket i lengre tid i håp om å finne en passende anledning til å faktisk bruke det, så har anledningen nå altså dukket opp. Om enn i en litt annen form enn jeg ville ha trodd. Og kanskje er det noe overdrevet. Men jeg forbeholder meg altså retten til å si det like fullt, vitende om at det kan bli lenge til neste gang.
For det var det jeg kom på i dag. Etter å ha prøvd å forklare hvordan ting er om dagen.
Det var jo denne ørlille misforståelsen her ved årsskiftet, der jeg mistenker at noen misforsto meg og trodde jeg ønsket meg et crappy new year. I alle fall startet det litt småcrappy, ble litt mer crappy og til slutt var det bare crap all over, virket det som. Kjipe ting har det visst med å samle seg opp til tiden er inne for et realt bakholdsangrep der de kan komme ramlende inn i en tilsynelatende endeløs rekke av…. ja, crap, til man til slutt begynner å bli dramaqueen og lurer på om det VIRKELIG ER SÅNN DET SKAL VÆRE HELE RESTEN AV LIVET!
Når livet er crap, så er det forskjellige måter å takle det på. Noen drikker, andre (de som virkelig er batshit crazy!) trener og jeg… Jeg blir sterk. Sånn usunn sterk der du kobler ut og vekk, smiler og sier at alt er BARE HELT FANTASTISK FINT! og DETTE FIKSER JEG! Til kroppen begynner å sabotere det hele med vondter og skuldre som på merkelig vis er kronisk i ørehøyde. Og kanskje også til du en dag bare får “motorstopp”. Ja, om kroppen din hadde vært en bil, selvfølgelig. En bil med sammenbitte tenner og hevede skuldre.
Så det jeg driver på med nå om dagen er å bli svakere.
Det er et himla strev!
Jeg har, dum som jeg kanskje var, bestemt meg for at psykolog skulle være tingen nå. Og skal jeg være helt ærlig så får jeg så absolutt ikke det jeg trodde jeg bestilte. Jeg skulle jo bare fikses litt slik at jeg ble enda litt sterkere og tålte mer igjen, jeg. For det måtte da virkelig være det som var problemet når det sa stopp?
Men nei.
Her skal visst følelsene tas frem og hektes på en etter en. Det er det mest intense og slitsomme jeg har vært med på, tror jeg. Og innerst inne vet jeg jo at dette er lurt. Kanskje en av de lureste tingene jeg har gjort. Men akkurat nå mens det står på som verst? Batshit crazy.
Det er grining og grining og etterpå så er det litt grining til. For å være sikker. Den sterke damen har blitt et persilleblad av dimensjoner.
Her om dagen tok jeg meg selv i nakken og gikk på kino med datteren. Det i seg selv var en bragd. Jeg har ikke vært mye utendørs i det siste.
Men altså. Der satt altså persillebladet jeg har blitt redusert til og kjempet mot tårene. UNDER ÅPNINGSSCENEN PÅ FILMEN “HANNAH MONTANA”! Og jeg kan love deg at det slett ikke var rørende saker heller. I alle fall for normale folk. For et persilleblad, derimot…
Jeg trenger kanskje ikke å fortelle hvor mye vanskeligere det ble da sangen “The Climb” dundret ut av kinohøytalerne?
Så ja, det er litt håpløst.
I dag prøvde jeg å sette ord på hva som skjer. Og det er ikke så lett å forklare med få ord hvordan man har det når man står midt i en kjempejobb med å hekte seg på følelser for å hekte dem av nakkemusklene slik at man kan være noe annet enn en vandrende muskelknute av vondter, som smiler og sier at alt går strålende.
I ettertid kom jeg på disse fantastiske ordene som sier det hele om hvordan livet føles akkurat nå.
Batshit crazy.
Men hey. Jeg begynner så smått å skrive igjen. Så noe må visst ha blitt hektet på riktig i det siste.
Det er klart det er kvinnens skyld at mannen er utro
Ja, i alle fall dersom vi skal tro Det Nyes klara klok-figur “Beate” på det hun skrev en gang i tiden. Fornøyelig lesning i dag, kanskje. Men litt trist at det faktisk var de holdningene man hadde dengang.
Han er så trett av sin nervøse, ømhetstiggende forlovede at han har begynt å brevveksle med en annen for i det minste å kunne ha litt moro sammen med en pike. De må nok ta skylden for dette og ikke legge den på ham.
Det gjelder å venne ham av med dette. Og det skulle De ha begynt med for lenge siden, før De giftet Dem!
Hentet herfra.
Det minner meg om dette “fantastiske” rådet som ble gitt i Hjemmet noen få år før.
Jeg lurer på hvordan en guacamolesint PMS-dronning ville ha klart seg på den tiden…
Heldigvis er psykodrittsekkmøkkamannen av den typen som liker litt mindre medgjørlige damer.