Kan ikke snakke - har blitt stormannsgal
Beklager fraværet. Jeg kunne sikkert ha skyldt på noe fint og forståelig, men sannheten er altså at jeg har blitt stormannsgal. Riv ruskende splitter pine stormannsgal.
Det begynte så forsiktig med en liten test. Bevise for mamma at det å tjene penger på “disse internettgreiene” var en urealistisk idé.
Etterhvert ble det faktisk spennende. Sånn “tomatplante”-spennende. For det funket jo litt, faktisk. Adsense funket. Det gjorde EuroAds også. Morsomme penger å få med seg.
Men det var ikke det som gjorde meg spik spenna stormannsgal. Det var ikke det som fikk meg til å ville rope “drit i tomatplanter, jeg vil også tjene lønna mi sånn!” Det var heller ikke det som fikk meg til å logge inn på adsense-statistikken 15 ganger per time og EuroAds like så. Og nærmest hoppe i stolen og klappe med hendene hver gang man ser at man har tjent en femtiøring til. En hel femtiøring, faktisk. Fantastisk.
Ingen skal si at jeg ikke er entusiastisk, altså!
Til tross for alt dette, så er det ingenting som får en til å bikke så over i det rene vanvidd enn å til tider ha det vanskelig med den vanlige måten man tjener penger på. Ingenting. Og da blir man stormannsgal. Da representerer hver femtiøring et håp, en utvei og en distraksjon.
Uansett; stormannsgal har jeg blitt. Og grensen til det latterlige er krysset for lengst.
Det var masse tekst å lese gjennom før man godkjenner og sender søknaden til f.eks. Google Adsense. Men ikke et eneste sted sto det noe som helst som den store faren for avhengighet. Å logge spent på for å se om man har tjent noen kroner når man har vært borte noen dager. Å fable om at hvis man satser tusen kroner på markedsføring av nettsiden så vil man sikkert tjene masse penger på det. Kanskje tusen! Og kom ikke her og si at tusen kroner er lite penger, altså!
Det er kanskje på tide at noen tar ansvar her og oppretter en egen støttegruppe for oss som mister vettet over nickles and dimes sånn. 
Her om dagen oppdaget jeg at jeg nærmer meg 300,- fra EuroAds. Tre hundre kroner. Det føles som å ha vunnet litt i lotto.
Så når pengene etterhvert kommer, skal jeg ta dem ut.
Så skal jeg legge de tre hundrelappene på gulvet.
Og så skal jeg rulle meg i dem. Kanskje vasse litt i dem også. Eller sette meg i badekaret mens jeg kaster dem opp og lar de dale ned. Mannen vil kanskje ikke forstå hvorfor hans kone sitter fullt påkledd i et tomt badekar og lar 3 hundringser dale ned over seg om og om igjen mens hun ler, men det får heller være. Psykodrittsekkmøkkamannen har aldri forstått seg på meg uansett.
Etter å ha rullet, vasset og badet i penger skal jeg skrive slagkraftige bloggposter om hvordan jeg både ruller, vasser og bader i penger som jeg har tjent på internettet. Og med stor entusiasme skal jeg da skryte av at “nå kan jeg også lære deg hvordan det gjøres!” og tilby kurs og veiledning.
Mot en klekkelig sum, selvsagt.
Man er tross alt ikke stormannsgal for ingenting.
Mobbing i arbeidslivet
Hva er mobbing?
Den mest brukte definisjonen på mobbing handler om at en person gjentatte ganger og over tid opplever seg utsatt for negative handlinger. Dette kan være snakk om baksnakking, utfrysing, tilbakehold av informasjon, bli forbigått eller oversett når oppgaver skal utdeles, vanskeliggjøring av arbeidet, verbal og fysisk trakassering, uriktig eller overdrevne beskyldninger om dårlig utført arbeid osv. Den som utsettes for dette opplever seg ute av stand til å forsvare seg.
Det er mange måter mobbing kan utarte seg og mange synes det er vanskelig å sette en merkelapp på det som plager dem, siden man ofte blir gående og lure på om man overdriver, er for hårsår eller om noe av atferden er berettiget. Det hjelper heller ikke at man gjerne kan se deler av mobbeatferden komme frem også i enkeltstående konfiktsituasjoner der det ikke er snakk om mobbing.
En viktig ting å huske på da er at den subjektive opplevelsen av å bli mobbet har mye å si for om man kan definere det som skjer som mobbing.
Hvor vanlig er mobbing?
Det er vanskelig å få et konkret tall på hvor vanlig mobbing i arbeidslivet er, men man anslår i følge Arbeidstilsynet at det handler om 5% av norske arbeidstakere.
Mobbing er ulovlig
En ting som er viktig å vite om er at mobbing er ulovlig her i landet. Arbeidsmiljøloven sier i § 4-3 nr. 3 at: Arbeidstakerne skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.
Konsekvensene av mobbing
Mobbing i arbeidslivet har alvorlige konsekvenser. Forskere har funnet at mange av ofrene etterhvert får plager som ligner de traumer mennesker som har vært utsatt for krig eller alvorlige ulykker. Det er dokumentert sammenheng mellom det å bli mobbet og sannsynligheten for å vurdere selvmord. I boken “Mobbing og harde personalkonflikter” av Einarsen m.fl. viser man til en undersøkelse der 40% av de spurte som var utsatt for alvorlig trakassering bekreftende på spørsmål om de hadde vurdert selvmord. Blant de som ikke har blitt utsatt for mobbing ligger tallet på 7%.
Arbeidstilsynet skriver at det er funnet sterke sammenhenger mellom mobbing og andre psykiske plager som stress og depresjon, lav selvtillit, angst og søvnproblemer. Dette gir også mange reaksjoner som muskel- og skjelettplager, samt problemer med fordøyelsen.
I tillegg til dette har vi konsekvenser som sosial isolasjon, familieproblemer og økonomiske vansker som følge av nedsatt arbeidsevne.
Undertegnede vil gå så langt som å si at: Når man mobber et menneske, plager man en hel familie.
Arbeidsplassen vil også lide under mobbingen. Sykefraværet øker, det blir økt gjennomtrekk og effektiviteten går ned. Og at samfunnet heller ikke er tjent med at mobbing foregår trenger jeg kanskje ikke å fortelle? En betydelig andel av de som har vært utsatt for mobbing uføretrygdes og støtes dermed ut fra arbeidslivet. Landsforeningen mot mobbing på arbeidsplassen anslår at mobbing koster samfunnet nærmere 30 milliarder kroner i året. Ja, du leste riktig. Ikke millioner, men milliarder.
Det er kanskje ikke rart at mobbing anses som ulovlig? Det er kanskje ikke rart at leger er forpliktet til å rapportere mobbing på arbeidsplassen til Arbeidstilsynet?
Det er du og jeg som tar regninga når folk mobber. Når ledere lukker øynene og unnlater å ta tak i ting. Skattebetalere her i landet betaler opp mot 30 milliarder kroner i året fordi voksne folk ikke klarer å oppføre seg på norske arbeidsplasser.
Men den aller, aller største prisen betaler mobbeofferet selv.
Og det kan vi virkelig ikke stilletiende akseptere.
Kilder og andre lenker:
Mental helses artikkel om mobbing i arbeidslivet
Mobbing på arbeidsplassen - et alvorlig helseproblem
Arbeidstilsynets faktaside om mobbing
Mobbing gir ekstreme helseplager
Tjenesten koster 32 øre pr. minutt.
Opprørt
Det er sjelden jeg blir så til de grader opprørt av en artikkel som jeg ble av denne.
Dette må være et av de verste tilfellene av trakassering i arbeidslivet jeg har hørt om.
Jeg får lyst til å sende en viss kommune i skammekroken. Sånn kan man virkelig ikke la en ansatt gjennomgå.
Manneforkjølelse
Inspirert av en stakkars, stakkars, STAKKARS medbloggers lidelse, måtte jeg bare republisere denne posten.
En søt gammel dame
Denne teksten er bruddstykke av noe som jeg ikke helt vet hva er og ikke helt føler at jeg får til. Fantasi. Utforskning. En reaksjon på noe. Et ønske om å gå motsatt vei av en tankegang? Kanskje også en irritasjon over manges manglende evne til å se på eldre som noe mer enn nusselige små barn. For selv om alle katter blir grå i mørket så blir vel ikke alle mennesker nusselige, glemske og anonyme vesener med hvitt hår så fort de blir gamle?
En søt gammel dame
Midt i den eksosgrå byen. Et sted langt her inne i det skittengule sykehjemmet. Der bor jeg. Omgitt av en søtsur eim av gammel kropp og salve. Med pludrende og utbrente pleiere rundt meg om hverandre.
Jeg foretrekker de utbrente. De er så behagelig mutte og uinteresserte.
De pludrende er det verre med. Spesielt studentene. Å, som jeg hater dem! Pludre, pludre, pludre. Naive hønsehjerner som insisterer på å behandle meg som om jeg var et barn. Som kaller meg “søt” og klapper meg på kinnet.
De skulle bare ha visst.
Men de vet ikke. For jeg spiller med.
Etter et langt livs maskerade, er risikoen for å bli avslørt nå på mine eldre dager tilnærmet ikke-eksisterende. De ser meg ikke lenger. De vil ikke se.
Alt de ser er en søt gammel dame som ligger her i sengen når de kommer på jobb om morgenen. En søt gammel dame omgitt av sykehjemmets småblomstrede sengetøy bak sengehesten som skal sørge for at hun ikke ramler ut av sengen. Stakkars gamle damen med det takknemlige blikket når hønsehjernene kommer kvitrende inn og syngende spør med de ekle, høye stemmene sine: “God morgen! Har du sovet godt?”
“Å, ja”, svarer den gamle damen med det milde blikket. “Jeg drømte om gamle dager”.
“Det var nok koselig”, sier hønsehjernen med et smil som vitner om at hun forestiller seg en drøm om blomsterenger, jordbær og kattunger.
Jeg nikker med ansiktet i akkurat rette folder og svarer at det var veldig fint.
For visst koste jeg meg.
Sannheten er at jeg frydet meg.
Det er så deilig når fortiden innhenter en i drømme og man får anledning til å gjenoppleve sitt aller første drap.
En traumatisk opplevelse
Noen ganger kan det være veldig traumatisk å høre feil. Sånn “mareritt påfølgende natt”-traumatisk.
Følgende kunne høres her om kvelden da mannen og jeg satt ute og småpratet om løst og fast.
Mannen: “Lin! Pust! Slapp av. Rooolig pust med magen. Jeg sa at foreldrene mine kommer innom en tur OM en måneds tid. Ikke i”.
*hyperventilerer fortsatt bare ved tanken*
Til kamp mot bloggeliten!
Nå håper jeg virkelig at Virrvarr, Hjorthen og alle disse ufordragelige og klikkete elitefolka (nei, jeg linker ikke. De får altfor mye oppmerksomhet som det er) slutter å være så… så…. irriterende elitete og heller begynner å leve etter denne flotte leveregelen.
Dessuten synes jeg de bør begynne å legge seg på en annen linje i selve bloggingen også. Av hensyn til oss andre.
Vi kan virkelig ikke ha det slik at noen liksom skal være bedre eller større enn meg andre. Er du mot rasisme (eller miljøsvineri og krig), så er du virkelig imot denne elitedannelsen, som jeg føler har undertrykket meg så mange uskyldige så altfor, altfor lenge.
Jah!
Takk til gapingvoid.com for tegningene.
Hvordan jeg har det?
Noen ganger mister jeg munn og mæle.
Ja, selv jeg. Hun med munndiaré og skrivekløe.
Ikke for det. Man har da tekster og tanker. Men de har plutselig blitt skjøvet tilbake til bakgrunnen. Uviktige. Usynlige, nesten. I forhold til de store, brølende tankene som ikke vil slippe taket. Ikke riktig enda.
Så da sitter jeg her. Og ser på deg.
Ser på det hvite feltet og markøren som blinker akkurat der jeg så gjerne skulle ha pøst på med tankene. Delt dem. Få dem ut og vekk fra de helspente musklene i nakken. Ut gjennom fingertuppene og ut til deg.
Kanskje ville de blitt mindre om vi delte? Kanskje ville de sluke meg litt mindre da?
Markøren blinker. Venter forgjeves.
Men jeg skjønner at du er der. Du som ville ha lest dersom jeg skrev.
Det er bare det at internett er stort og jeg er sårbar. Taus og sårbar bak automatiske fraser som avsluttes med kolon og en halv parantes.
Så hvis du spør, svarer jeg bare kort:
“Jo takk. Bare bra.”
Og smiler, for overbevisningens skyld.
Jeg har fått en award - og den skal selvsagt gis videre!
Monica har gitt meg en stilig award.
Gjett om jeg er stolt, da! Jeg som aldri vinner noe i RL.
Awarden skal selvsagt gis videre og her har jeg tenkt å gi litt i øst og vest. For det er så mange kvinner på nett som imponerer og inspirerer meg.
Det advares mot sipping, sterke scener og pinlige, hulkende kjærlighetserklæringer.
Kriteriene for awarden er følgende:
1. You can give it to one or one hundred or any number inbetween - it’s up to you. Make sure you link to their site in your post.
2. Link back to this blogsite http://www.TammyVitale.com/
Purpose of the Award: To send love and acknowledgement to women who brighten your day, teach you new things and live their lives fully with generosity and joy.
Den første er nesten pinlig. Ikke fordi den ikke er velfortjent, for det er det. Men fordi det ikke akkurat er første gangen jeg maser om hvor dyktig denne bloggeren er og hvor fint hun skriver og hvordan hun imponerer meg og… og… og…
Men jeg kommer bare ikke utenom Virrvarr når det gjelder sånt. Jeg storkoser meg med bloggen hennes og synes hun er et av de fineste menneskene jeg har “møtt” på nett. Så der.
I tillegg til Virrvarr er det mange, mange andre jeg får lyst til å gi den til. Så for å gjøre det enkelt, viser jeg heller veien til hvor disse folkene befinner seg. For nå er vi over i forumverdenen.
Jentene på InspirasjonOnline. Ja, jeg vet at jeg nok er litt inhabil men det er virkelig et forum som gjør RL bedre.
De nydelige, spennende, morsomme og engasjerte folkene borte på Foreldreportalen. Og spesielt til verdens beste admin, DM. (Sorry, HP og dere andre gutta. Dette var en kvinne-award. Dere er fine dere også.)
En flott håndfull brukere som holder “babyen” min, Bokprat i live. Jeg blir rett og slett glad over å komme inn dit og se at jeg ikke er mutters alene der lenger, men omgitt av hyggelige folk som bretter opp ermene for å få fart på forumet jeg er så glad i. *juble*
Og, selvsagt. Alle dere fininger som tar turen innom akkurat min blogg og legger igjen kommentarer som gjør denne bloggen til et godt sted å stikke innom. Som attpåtil skjønner min noe merkelige humor og faktisk ler med.
Fine, fine mennesker som bor inne i datamaskinen min. *knuseklemme*
Du vet at du har feber når…
Nattens drømmer ga en noe spesiell opplevelse. En feberopplevelse.
For du skjønner at du har feber når du våkner opp og nettopp har drømt om de mest utrolige hendelser. Som hovedsaklig fant sted på en bensinstasjon. På Grorud.
Men det er ikke bare det. Og det er heller ikke at drømmen var i sterke, glade farger. Eller den manglende logikken. Det er jo i grunnen ganske normalt.
Det som avgjør det hele og gjør det soleklart at det er feber er at alle disse fargerike, glade, spennende og interessante hendelsene på en bensinstasjon blir presentert som en eneste lang musikkvideo. Og sangen som har durt ivei i hodet ditt halve natta er ingen ringere enn Inger Lise Rypdals norske versjon av “Harper Valley PTA”.